Obamas skyld?

Var han synsk, den folkevalgte fra Illinois som allerede i oktober 2002 sa at en invasjon av Irak bare ville «helle bensin på bålet i Midtøsten, oppildne de verste impulsene i den arabiske verden og styrke rekrutteringen til Al-Qaida»? Var han mer framsynt enn visepresidenten i USA, som lovet at de amerikanske soldatene ville bli «mottatt som frigjørere»? I disse dager er det sistnevnte, Dick Cheney, som anklager førstnevnte, Barack Obama, for å ha handlet som en evneveik forræder i Irak. Og Cheney er freidig nok til å skrive: «Sjelden har en amerikansk president tatt så mye feil om så masse på bekostning av så mange.»

Obama utelukker for tiden å sende amerikanske tropper for å slåss mot jihadistene som nå kontrollerer deler av Irak (se side 9–13). Men han har gått med på å sende 300 «militærrådgivere» til regimet i Bagdad, samtidig som han gjør det klart at statsminister Nuri al-Maliki må byttes ut. For snart seksti år siden sendte USA «militærrådgivere» til et annet korrupt og autokratisk regime, nemlig Vietnam under Ngô Dihn Diêm. En dag fikk amerikanerne nok av hans utakknemlighet og lot ham bli (eller fikk ham) drept. Det som skjedde etterpå forklarer muligens det amerikanske folkets uvilje mot å slutte seg til krigshisserne denne gangen: militær opptrapping, brann i hele Indokina og flere millioner døde. (…)