Pikettys kapitalisme med et menneskelig ansikt

Thomas Pikettys Le capital au 21e siècle er like mye et sosiologisk som et intellektuelt fenomen.¹ På samme måte som Allan Blooms The Closing of the American Mind (1987), er det et verk som overraskende godt fanger tidsånden. Få leste alle bindene i Blooms verk – av den gode grunn at de for det meste var overlesset – men, med sin kritikk av kvinne- og kjønnsstudier og minoritetstudier i de amerikanske universitetene og kulturrelativismens «middelmådighet», talte det til en tid hvor mange følte at progressive og venstrefolk var i ferd med å ødelegge USAs utdanningsvesen, eller USA selv. Den følelsen har faktisk ikke avtatt, og Le capital kan plasseres i samme kraftfelt, med den forskjell at Piketty kommer fra venstresiden og at slagmarken har flyttet seg fra utdanning til økonomi. Selv innenfor utdanning har debatten i stor grad flyttet seg over til økonomien, til barrierene som skaper et atskilt og klassedelt utdanningssystem.

Pikettys bok tar opp den følbare engstelsen for at det amerikanske samfunnet, og alle samfunn i verden, synes stadig mer fastlåst, at ulikheten blir stadig større og kaster mørke skyer over framtiden. Kanskje burde Le capital heller hatt tittelen Ulikhet i det 21. århundre.

Det er meningsløst å kritisere Piketty for noe han ikke hevder å gjøre, samtidig er det utilstrekkelig å bare hylle ham. Mange har påpekt i hvilken grad han hviler på og skiller seg fra Marx, men det er kanskje mer interessant å se på hvordan han belyser vår samtidige byrde. Likevel kan Marx være relevant, spesielt hans syn på likhet. Å sammenligne denne franskmannen fra det 21. århundret med tyskeren fra det 19. århundret får fram en divergens. Begge protesterer mot sosiale ulikheter, men de beveger seg i motsatte retninger. Piketty ser på lønninger, inntekt og rikdom; han vil moderere ytterpunktene og gi oss – for å endre mottoet til den ulykksalige Praha-våren i 1968 – en kapitalisme med et menneskelig ansikt. Marx ser på varer, arbeid og fremmedgjøring; han vil rive over disse relasjonene og gi oss et annet samfunn.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

17 000 førskolelærere

Piketty er nådeløs i sin anklage mot ulikheten: «Tiden er overmoden for igjen å plassere spørsmålet om ulikhet i sentrum for økonomisk analyse,» skriver han i forordet. Boka innleder med den andre setningen i Menneskerettighetserklæringen fra 1789: «Sosial forskjell kan bare være grunnet i felles nytte.» (Det er uklart hvorfor Piketty i sin omfangsrike bok utelot den første setningen: «Mennesker fødes og forblir frie og like i rettigheter.») Piketty setter sammen et berg av tall og tabeller for å bevise at den økonomiske ulikheten tiltar, at de rike blir rikere, og at de rike eier stadig mer. Enkelte kritikere har sådd tvil om statistikken hans, men kritikken har ikke vært særlig rammende. Samtidig har Piketty slått angrepene tilbake på solid vis.²

Piketty treffer innertier etter innertier om de økende ulikhetene som vansirer våre samfunn – spesielt USA. For å hente et eksempel fra boka hans om ulikhet innen utdanning, som ikke er hans hovedfokus, bemerker Piketty at utdanning antas å gi noenlunde like muligheter for sosial mobilitet for alle. Han regner seg fram til at «gjennomsnittsinntekten til foreldrene til Harvard-studenter for øyeblikket er rundt 450 000 dollar,» det vil si at de befinner seg i to øverste prosentene i inntektshierarkiet. I en typisk underdrivelse skriver han at «et slikt funn synes ikke å være helt kompatibel med ideen om utvelgelse utelukkende basert på meritter.»

For mange på venstresiden er dette gammelt nytt. For andre – som lider under det evinnelige gnålet om hvorfor minstelønna ikke kan økes, hvorfor «arbeidsskapere» ikke kan skattlegges, hvorfor USA fortsatt er det mest åpne samfunn i verden – er Piketty riktig resept. Ifølge en rapport (ikke nevnt av Piketty) tjente de 25 høyest lønte hedgefondsjefene 21 milliarder dollar i 2013,³ over to ganger så mye som den samlede inntekten til 150 000 amerikanske førskolelærere. Det betyr at en hedgefondsjefs arbeid er verdt like mye som arbeidet til rundt 17 000 førskolelærere, noe ikke alle foreldre (og førskolelærere) vil være enige i.

Et element av resignasjon

Men Pikettys opptatthet av ulikhet har også noen teoretiske og politiske begrensninger. Kravet om likhet har unektelig inspirert politiske opprør fra den franske revolusjonen på 1700-tallet til den amerikanske borgerrettsbevegelsen på 1900-tallet, med stopp innom chartistene,⁴ slavemotstanderne og suffragettene på 1800-tallet. Kravet har spilt en både kritisk og positiv rolle – og gjør det fortsatt. Oppslaget «likhet» i en ordbok over politisk protest ville krevd flere hundre sider og kryssreferanser til alt. I de siste års protester ligger ulikhet under Occupy Wall Street og kampen for kjønnsnøytralt ekteskap. Krav om likhet er ikke oppbrukt. Om noe, virker det som om det har fått en ny kraft.

Likevel inneholder egalitarisme som idé og kampsak et element av resignasjon: Det aksepterer dagens samfunn, men vil utjevne godene og privilegiene. Homofile vil ha likhet, lik rett som alle andre til å gifte seg. Det er greit, men ekteskap er fortsatt ekteskap, den imperfekte institusjonen som samfunnet verken klarer å gi opp eller å forbedre. Den britiske venstrehistorikeren Richard Henry Tawney påpekte likhetens begrensninger i boka Equality fra 1931, for øvrig et omfattende forsvar for egalitarisme. Arbeiderklassebevegelsen, skriver han, setter sin lit til «muligheten av et samfunn» der folk har høyere verdi og penger lavere. Men den bevegelsen vil trolig komme til kort. «Når den gjør det, hva den er tilbøyelig til å ønske, er ikke en annen type samfunnsorden, der penger og økonomisk makt ikke lenger vil være kriteriet for utmerkelse, men en samfunnsorden av samme type, der penger og økonomisk makt er fordelt litt annerledes.» Denne setningen går rett til sakens kjerne. Å likefordele forurensning forurenser like mye, det gjør ikke slutt på forurensningen.

Gammelt, men ikke utdatert

Likhet opptrer sjelden hos Marx. Han trodde aldri at arbeiderlønningene ville bli spesielt høye, men selv om de nådde et moderat nivå, var det ikke poenget. Det drepende kjedelige arbeidet var der fortsatt, uavhengig av lønningene. Kapitalen dikterer parametrene, rytmen og definisjonen av arbeid, av hva som er profitabelt og hva som ikke er det. Selv under en mild og snill kapitalisme, hvor arbeiderne får bedre lønninger og forbruker mer, er ikke situasjonen fundamentalt endret. Bedre lønn endrer ikke arbeidernes avhengighet, «like lite som bedre klær, kosthold og bedre behandling, samt et større peculium [sparing] kan oppheve slavens avhengighetsforhold og utbytting.» I beste fall betyr høyere lønninger at «tykkelsen og vekten av de gylne lenkene lønnsarbeideren har smidd til seg selv, gjør det mulig å slakke litt på strammingen.»⁵ Disse kritiske bemerkningene fra 1800-tallet kan i dag vekke latter, men formuleringen dreier seg om arbeidets struktur, noe Piketty er uinteressert i. Saken er ikke hvem av Marx eller Piketty som har rett om hvordan kapitalismen fungerer, men retningen på analysene deres. Pikettys peiler seg inn mot distribusjon, Marx’ mot produksjon. Piketty vil omfordele kapitalismens frukter for å redusere gapet mellom de som tjener mest og de som tjener minst. Både den tidlige og den sene Marx søkte å dokumentere arbeidets misère. Flere hundre sider i Kapitalen beskriver den gjennomsnittlige arbeidsdagen (og -natten) og dens slitere. Piketty er taus på dette området, selv om boka åpner med en arbeiderstreik. Under oppslaget «arbeid» i hans stikkordliste står det «Se kapital-arbeid-skillet». Dette gir mening, fordi det er ulikheten i dette skillet som angår Piketty, ikke arbeidet i seg selv.

Dette får også Piketty til å framstå moderne, og Marx håpløst gammeldags. Arbeid hos Piketty eksisterer hovedsakelig som tall om inntekt. I den grad glimt av detaljer eller sinne dukker opp i boka hans, angår det de superrike. Han bemerker at formuen til L’Oréal-arvingen Liliane Bettencourt økte fra fire milliarder dollar i 1990 til femti milliarder dollar i 2010. «Med andre ord vokste formuen til Lilliane Bettencourt, som ikke har arbeidet en dag i sitt liv, like raskt som Bill Gates’.»

Pikettys søkelys mot de velbeslåtte snakker til vår tids sensibilitet, mens Marx’ beskrivelse av omreisende bakere, blekere og fargearbeidere minner om en fortidig verden. Industri- og samlebåndsarbeid er i ferd med å forsvinne i de avanserte kapitalistiske landene, selv om slikt arbeid lever i beste velgående i u-land fra Bangladesh til Den dominikanske republikk. Men det som er gammelt er ikke nødvendigvis utdatert, og Marx’ fokus på arbeid fastholder noe som knapt skimtes hos Piketty.

Pseudovitenskapelige økonomer

Piketty dokumenterer godt «eksplosjonen» i ulikhet, spesielt i USA, og tilbakeviser ortodokse økonomer som forsøker å forklare de store lønnsforskjellene med rasjonelle markedskrefter. Han kritiserer amerikanske økonomiprofessorer: «Mange av dem tror at USAs økonomi fungerer nokså godt og spesielt at den belønner talent og meritter riktig og presist.» Dette er ikke overraskende, legger han til, siden disse økonomene tilhører de rikeste ti prosentene i landet. Lønningene deres presses opp av den private finanssektoren, hvor de rivaliserer eller jobber litt en gang i blant. Resultatet er at de «har den uheldige tendensen til å forsvare sine private interesser, samtidig som de skjuler seg bak et usannsynlig forsvar for allmenninteressen.»

For å ta et eksempel som ikke opptrer i Pikettys bok: En artikkel publisert nylig i American Economic Association⁶ forsøker å bevise, med støtte i tall, at de store ulikhetene skyldes økonomiske realiteter. «De som har de høyeste inntektene har sjeldne og unike talenter som gjør at de kan forhandle om den stigende verdien til talentet deres,» konkluderer Steven N. Kaplan, professor i finans og gründerskap ved University of Chicago’s School of Business. Kaplan har åpenbart behov for å tjene til livets opphold: Nederst på siden står det at han «sitter i styret til flere investeringsfond» og at han har vært «konsulent for investerings- og risikokapitalselskaper». Dette er altså samfunnsfag i det 21. århundret!

Piketty har undervist ved MIT og bemerker i forordet at den apologetiske og pseudovitenskapelige kasten av amerikanske økonomer desillusjonerte ham. Den «store fordelen» ved å være økonomiprofessor i Frankrike, kommenterer han, er den minimale respekten og lønna man mottar. Man forblir solid forankret i den virkelige verden.

Men Piketty klarer ikke å gi en annen forklaring på de enorme lønnsgapene enn den nokså konvensjonelle ideen om at teknologi, utdannelse og holdninger skaper et lønnshierarki. De «ekstravagante» lønningene til «supersjefene», en «mektig kraft» som intensiverer økonomisk ulikhet, lar seg ikke forklare av en «rasjonell produktivitetslogikk». Disse gigantutbetalingene gjenspeiler dagens sosiale normer, som stammer fra en konservativ politikk som har senket toppskattene. Bedriftsledere gir seg selv enorme lønninger, fordi de kan og samfunnet aksepterer det – i det minste i USA og Storbritannia.

Arbeidsledighet og undersysselsetting

Marx’ analyse tar en annen vei. Han er mindre interessert i å vise fram de store økonomiske ulikhetene og mer i å finne deres røtter i den kapitalistiske akkumulasjonen. Joda, Piketty forklarer ulikhet med det han kaller «kapitalismens sentrale motsetning» – avstanden mellom avkastningen på kapital og den økonomiske veksten. Fordi førstnevnte uunngåelig overstiger sistnevnte, og favoriserer eksisterende rikdom over eksisterende arbeid, leder det til en «skremmende» skjevfordeling. Marx ville kanskje ikke vært uenig, men hans fokus er på arbeidet som stedet der ulikhetene oppstår og utspiller seg. Marx mener at kapitalakkumulasjonen leder til delvis, tilfeldig og permanent arbeidsledighet. Det vil være vanskelig å si at dette ikke er en presserende realitet i dagens verden, men den dukker ikke opp hos Piketty.

Marx starter imidlertid med en helt annen påstand: Det er arbeid som skaper verdi. Igjen, i dag kan dette synes antikvarisk, men også si noe om et problem ved kapitalismen som på ingen måte er løst. Kapitalismen både krever og avskaffer arbeid. Med andre ord, kapitalisme både ansetter og – i økende grad – av-ansetter. Den trenger arbeidere for å ekspandere, men kaster arbeidere når den kutter kostnader, automatiserer og reduserer arbeidsstokken. Marx diskuterer i det vide og brede hvordan en avansert kapitalisme produserer «en relativt overflødig arbeiderbefolkning.» Dette antar to grunnformer, allerede ansatte arbeidere sparkes eller man slutter å hente inn nye arbeidere. Som en konsekvens produserer kapitalismen folk som kan bruks og kastes, eller en reservehær av arbeidsledige. Etter hvert som rikdom og kapital øker, stiger også undersysselsettingen og arbeidsledigheten.

Ti tusen marxister og femti tusen økonomer har forsøkt å revidere eller tilbakevise denne analysen, men hvis vi ser på verden i sin helhet synes påstanden om økende overskudd av arbeidere å ha grepet virkeligheten. Fra Egypt til El Salvador, eller fra Europa til USA, lider de fleste land under alvorlig eller akutt undersysselsetting eller arbeidsledighet. For å si det på en annen måte, den kapitalistiske produktiviteten overskrider det kapitalistiske forbruket. Uansett hvor mye de ønsker det, kan ikke de 25 hedgefondsjefene forbruke deres 21 milliarder dollar, selv om de gjør sitt beste. Kapitalismen er hjemsøkt av det Marx kaller «monstrene» av «overproduksjon, overbefolkning og overforbruk». Kina alene kan sannsynligvis produsere nok varer ikke bare for Europa og Nord-Amerika, men også Afrika. Men hva skjer da med verdens arbeidsstokk? Kinas eksport av tekstiler og møbler til Afrika sør for Sahara har allerede gitt færre jobber til afrikanere.⁷ Fra kapitalismens synsvinkel har vi en voksende hær av permanent undersysselsatte eller arbeidsledige, levende eksemplarer av ulikheten, som banker på dørene desperate etter arbeid. «Burde hele verden bestå av gated communities?» spør Branko Milanovic i sin bok om ulikhet i verden, The Haves and the Have-Nots.⁸

De levende blomster

I den grad Marx og Piketty går i forskjellige retninger, så gjør også løsningene deres det. Konsistent med advarselen om ulikhet og fordeling, foreslår Piketty en progressiv global skatt på kapital, som vil «stoppe den uendelige veksten i ulikhet». Han vedgår at ideen er «utopisk», men holder fast på at den er både nyttig og nødvendig. «Mange folk vil avvise en global skatt på kapital som en farlig illusjon, slik inntektsskatten i sin tid ble avvist for litt over et århundre siden.» Marx’ Kapitalen tilbyr ingen reelle løsninger. Det siste kapittelet alluderer til nye «krefter» og «lidenskaper» som vil dukke opp for å forandre kapitalismen og lede til en tidsalder av «samarbeidet og den felles eiendomsretten til jorda og produksjonsmidlene».⁹ Dette er selvfølgelig arbeiderklassen. I 2014 er også dette utopisk – eller verre, avhengig av hvordan man fortolker erfaringene fra Sovjetunionen.

Vi trenger ikke velge mellom Piketty og Marx. Eller, kanskje, for å bruke en formulering Piketty ofte bruker, vi bør klargjøre forskjellene mellom dem. Pikettys utopi har en praktisk side fordi den er basert på det kjente språket om skatt og regulering. Men det vil kreve globalt samarbeid, i praksis en verdensregjering, for en skatt som vil begrense «en endeløs spiral av ulikhet». Denne utopien tilbyr noe håndgripelig, en slags skandinavisk kapitalisme som demper de økonomiske ytterlighetene. Utopien gjør ikke noe med en overflødig arbeidsstyrke, fremmedgjørende arbeid, eller et samfunn drevet av penger og profitt. Piketty aksepterer dette, og vil at også vi skal gjøre det. I bytte gir han oss noe vi kjenner, kapitalismen med alle dens oppsider, men færre nedsider.

Marx gir mer – og mindre. Hans anklage er dypere og bredere, men den kommer ikke med en bruksanvisning. Han kan kalles en antiutopisk utopist. I etterordet til den andre tyske utgaven av Kapitalen spotter han de som vil skrive «oppskrifter for framtidens kjøkken». En visjon eller idé dukker opp i hans økonomiske skrifter, men den har lite å gjøre med egalitarisme. Marx avviste alltid en primitivistisk likhet med delt eiendom, som ville gi fattigdom for alle og en «allmenn middelmådighet».¹⁰ Men en mer ekspansiv idé om likhet var lite attraktiv for Marx. Han omfavnet kapitalismens rikdom, men ikke dens antagonistiske essens der alt arbeid – i hele samfunnet – bare eksisterer som redskaper for profitt. Mer egalitarisme vil bare allmenngjøre ondskapen. Han så makten til «de gylne lenkene», men også muligheten for å bryte lenkene. Hva vil skje etter at lenkene faller? Det er ikke klart. Kanskje det beste han tilbyr, er i hans tidlige skrifter der han også skrev om en lenke – og om religion som en fantasifull blomst. «Kritikk har revet de imaginære blomstene av lenken, ikke for at mennesket skal bære den fantasiløse, trøstesløse lenke, men for at det kaster av seg lenken og plukker de levende blomster.»¹¹

Oversatt av R.N.

Russell Jacoby er professor i historie ved universitetet UCLA i Los Angeles.

1
Thomas Piketty, Le capital au 21e siècle, Seuil, Paris, 2013. Hvis ikke annet er oppgitt, er alle sitater hentet herfra.
2
Se Chris Giles, «Data problems with Capital in the 21st century», Financial Times, London, 23. mai 2014. Og Pikettys svar «Technical appendix of the book. Response to FT», 28. mai 2014, http://piketty.pse.ens.fr.
3
«The Rich List», Institutional Investor’s Alpha, mai 2014.
4
Politisk arbeiderbevegelse i England på midten av 1800-tallet.
5
Marx, Kapitalen, bok 1, del 4, Oktober forlag, Oslo, 2005, s. 69–70.
6
Steven N. Kaplan og Joshua Rauh, «It’s the market: The broad-based rise in the return to top talent», Journal of Economic Perspectives, vol. 27, nr. 3, Nashville, 2013.
7
Se Raphael Kaplinksy, «What Does the Rise of China do for Industrialization in Sub-Saharan Africa?», Review of African Politial Economy, vol. 35, nr. 115, Swine (UK), 2008.
8
Branko Milanovic, The Haves and the Have-Nots, Basic Books, New York, 2012.
9
Karl Marx, Kapitalen, se over, s. 238.
10
Karl Marx, Kapitalen, se over, s. 236.
11
Karl Marx, «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi», i Karl Marx, Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken Forlag, Oslo 1991.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Pikettys kapitalisme med et menneskelig ansikt