Var det nødvendig å drepe Gaddafi?

I løpet av 16 dager i 2011 fant to tunge utenlandske militære inngrep sted i suverene afrikanske land, uten at man kontaktet Den afrikanske union (AU),¹ som man åpenbart mente man kunne overse. Fra 4. til 7. april intervenerte franske tropper i Elfenbenskysten. Noen dager tidligere, 19. mars, hadde hovedsakelig franske og britiske NATO-styrker begynt å bombe Libya. For Sør-Afrikas tidligere president Thabo Mbeko illustrerte disse hendelsene at AU ikke har «klart å sikre respekt fra hele det internasjonale samfunnet for Afrikas rett og plikt til å løse sine egne problemer».² Men et faktum har gått mediene hus forbi, nemlig at denne organisasjonen, som jeg var kommisjonspresident for fra 2008 til 2013, hadde utformet konkrete, fredelige løsninger som de vestlige landene og deres allierte valgte å ignorere.

Frankrike i førersetet

Allerede de første dagene i året 2011 gikk alt over ende i Nord-Afrika. 14. januar flyktet den tunisiske presidenten Ben Ali. Europa ble tatt på senga og grep ikke inn. 10. februar gikk Hosni Mubarak av i Egypt. 12. februar nådde protestene nabolandet Libya. For de vestlige landene var denne siste oppstanden et hell: Den ga dem en billig anledning til å spille rollen som humanitære helter, og glemme støtten de hadde gitt til andre diktatoriske regimer. Med Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 17. mars, mente de at de hadde fått grønt lys til å starte en danse macabre rundt Libyas Muammar Gaddafi.

Blant hovedrolleinnehaverne i denne konflikten var Det nasjonale overgangsrådet (NTC) og de mange revolusjonære gruppene som bare hadde et eneste felles mål: å kvitte seg med tyrannen. For å få til det, måtte de få støtte fra utlandet.

Den vestlige koalisjonen og dens væpnede gren, NATO, grep inn som en slags rettferdige hevnere i denne nye kampen i ørkensanden. De aktet å slå hardt til mot Gaddafi og fjerne ham for godt, slik de gjorde med Saddam Hussein. Men var det nødvendig med en så stor straffekrig og en massakre på uskyldige sivile for å kvitte seg med ett menneske og stanse en annen massakre på sivile? De lekte med ilden og det var allerede lett å forutse kaoset som ville følge – som i Somalia, Irak, Afghanistan og andre steder.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Vesten regnet naturligvis med den amerikanske storebroren, den «uunnværlige nasjonen» ifølge USAs tidligere utenriksminister, Madeleine Albright. Men akkurat på samme tid annonserte Obama USAs nye doktrine med en vending mot Stillehavs-Asia. USA satt klistret i sine interne problemer i kjølvannet av finanskrisen og hadde behov for litt tid for seg selv. Derfor bestemte amerikanerne seg nå for å utøve et tilbaketrukket lederskap, leading from behind. Frankrike forkastet sine diplomatiske tradisjoner og stilte seg i spissen for den internasjonale koalisjonen mot Gaddafi. Med internasjonal fullmakt sett Frankrike «i førersetet» for angrepet.

Alternativene

Men hvem skulle lede Libya etter Gaddafi? Hvem ville være i stand til å dempe de spenningene mellom regioner, stammer og religiøse grupper som uvegerlig ville komme etter konfrontasjonen som var i vente? Hvordan unngå et internt kaos og en destabilisering i Sahel-området? Dette var de viktige spørsmålene vi stilte oss i Den afrikanske union.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 nøyde seg med å kreve våpenhvile og flyforbud i det libyske luftrommet for å beskytte sivilbefolkningen og utelukket å sende inn en okkupasjonshær. Russland og Kina brukte ikke vetoretten sin, men valgte å avstå fra å stemme (i likhet med Tyskland, Brasil og India), fordi det var uklart hvilke midler man skulle bruke for å følge opp resolusjonen. Den militære intervensjonen, med spesialstyrker på bakken, bistand til opprørerne og luftangrep på Gaddafis tropper og kommandosentraler, var for Russland og Kina en fornærmelse og omgåelse av resolusjonsprosessen. Resolusjonen handlet ikke om å kvitte seg med Gaddafi eller å tvinge fram et regimeskifte.

Den vestlige framferden, som mange mente var ulovlig og umoralsk, vakte sterke internasjonale reaksjoner. «Vi trodde at vi endelig hadde fått slutt på 500 år med slaveri, imperialisme, kolonialisme og nykolonialisme,» skrev Mbeki syrlig. «De vestlige maktene tilranet seg skamløst en ensidig rett til å bestemme framtiden til dette afrikanske landet.»³ Utblåsningen illustrerte en utbredt følelse av ydmykelse.

For oss var det selvsagt frykten for borgerkrig, oppsplitting av landet, «somalisering», terrorisme og narkosmugling som hang tungt over Libya. Hvorfor var vi de eneste som så det? Skulle man krige der for å forsvare demokratiet, for kontroll over oljen, for tarvelige valgtaktiske hensyn (Sarkozy var allerede i ferd med å planlegge valgkampen for valget året etter), eller kanskje for alt dette på én gang? Fantes det ikke på dette stadiet andre alternativer enn massiv bombing?

Over enhver internasjonal autoritet

Den afrikanske union var overbevist om det. Derfor gikk vi inn for et mer politisk enn militært svar på situasjonen og jobbet iherdig med å utarbeide et veikart for fred som ble vedtatt 10. mars. Forslaget hadde tre hovedpunkter: «øyeblikkelig slutt på volden», en dialog for en «omforent overgang» (det vil si, forslaget utelukket at Gaddafi skulle beholde makten), og å etablere et «demokratisk system» på sikt. Vesten ville fjerne en mann, Den afrikanske union ønsket å endre et system.

Forslaget ble kortsluttet da NATO begynte bombingen 20. mars, samme dagen som vi skulle møtes i Tripoli, og senere i Benghazi, for å forsøke å sette veikartet ut i livet.

19. mars møttes statslederne⁴ som hadde fått mandat fra Den afrikanske union til å overtale partene i Libya-konflikten til å gå med på en politisk løsning. Møtet fant sted i Nouakchott i Mauritania, etter et første møte i AUs hovedkvarter i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Midt under forhandlingene ønsket FNs generalsekretær Ban Ki-moon å få snakke med meg på telefon umiddelbart. Denne lørdagen deltok han i et annet toppmøte i Paris med arabiske, europeiske og amerikanske ledere for å «bestemme og handle kollektivt i samsvar med resolusjon 1973». Regjeringene som var samlet i Paris, fortalte han meg, hadde eksplisitt gitt ham i oppdrag å be meg overtale våre representanter til ikke å dra til Tripoli og Benghazi. Han ga en god grunn: «NATOs militæroperasjoner starter i dag.» Et tilsvarende scenario, for å marginalisere FN og AUs mekling, fant sted i Elfenbenskysten, og viser at for enkelte stormakter står ingen internasjonal autoritet over deres egen.

Et Afghanistan nært Europa

For oss var det bare å prøve igjen. 10. april var AUs representanter i Tripoli for å møte Gaddafi. Dagen etter, i Benghazi, ble bilene våre omringet allerede på flyplassen. Vi ble hånet og pepet ut hele veien til hotellet, der forhandlingene skulle finne sted. «Bernard-Henri Lévy⁵ er uten tvil i aksjon et eller annet sted, kanskje her på hotellet,» tenkte jeg. NTCs leder, Mustafa Abdeljalil, og delegasjonen hans startet diskusjonene under et uavbrutt press fra en mengde aggressive demonstranter som hylte og skrek helt til vi dro. Resultatet var at Gaddafi aksepterte forslaget vårt, mens NTC avviste det. Brannstifterne seiret over brannfolkene, konfrontasjon over forhandling.

Med dette tilbakeslaget var det klart at AU var den eneste internasjonale organisasjonen som foreslo en politisk løsning. Uten tvil fordi Afrika har opplevd lignende før og bærer uutslettelige arr. Tenk bare på dramaet Somalia nå har opplevd i mer enn tjue år, forlatt av alle, etter den katastrofale amerikanske militæroperasjonen Restore Hope i 1993. Eller kaoset i Irak og sammenbruddet der nå.

Som vi forutsa, har den europeiske drømmen endt med katastrofe også i Libya. Statsapparatet har brutt sammen til fordel for krigsherrene, mafiøse klaner og islamske yrkesterrorister. Plyndringen av våpenlagre har forvandlet landet til et gigantisk våpenarsenal under åpen himmel. Menneskesmuglernettverkene har vokst drastisk. Det har gått så langt at Libya er blitt «et Afghanistan nær europeerne», som en tidligere fransk etterretningssjef sier.

Grønt lys fra FN

Vi advarte hele verden om at denne tidsinnstilte bomben kom til å gå av mellom hendene på dem som laget den og som ikke kjente historien de skrev. Det afrikanske forslaget som ingen ville høre snakk om, skulle overtale Gaddafi til enten ytre eksil, som Ben Ali, eller et indre eksil, som Mubarak. Han skulle selv gi avkall på det han hadde igjen av makt for å spare folket sitt for skadene og ydmykelsene fra en utenlandsk militæroperasjon og for lidelsene fra en skjebnesvanger borgerkrig.

Vi gikk straks i gang med å lete etter egnede eksilsteder. Til internt eksil foreslo vi Sebha, hovedstaden i regionen Fezzan, som ligger nær vennligsinnede land sør for Sahara – særlig Tsjad. Til eksternt eksil avslo Tyrkia tilbudet vårt. Venezuela foreslo seg selv, men det var for ømfintlig. Egypt ble også kontaktet, men Gaddafis tilhengere forkastet forslaget.

Diplomatiet er vår unions viktigste våpen. Vår tanke er «preventiv fred», i motsetning til det som altfor ofte er blitt tilfellet i Vesten, nemlig «preventiv krig» uten noen legitimitet. Hvorfor ga man oss ikke sjansen til å sette planen vår ut i livet, en plan som Gaddafi endte med å godta? Pussig nok hører man ikke lenger stort fra Bernard-Henri Lévy, den hyperaktive franske filosofen og krigshisseren, om situasjonen i Libya. Han har vendt blikket mot andre fronter, mot Syria og Ukraina.

Blant de øvrige strategiske aktørene var de arabiske landene og Den arabiske liga. I motsetning til AU la de seg i praksis på den vestlige linjen, med Qatar som den mest krigerske. Gaddafi selv kunne ikke begripe at folk, i en verden som er blitt en global landsby, ville ha frihet, verdighet og rettferdighet. Hans reaksjon på folkeopprøret var fra en annen tid: undertrykking, undertrykking og undertrykking.

Denne besynderlige skikkelsen syntes likevel å være på topp. Han var blitt stueren igjen og hadde de beste relasjoner til verdens mektige. Tenk bare på oppholdet hans i Paris i slutten av 2007, da han slo opp sitt berømte beduintelt noen skritt fra Champs-Élysées; eller Sarkozys reise til Tripoli i juli samme år; skrytet fra Det internasjonale pengefondet (IMF), eller hans gode forhold til Silvio Berlusconi i Italia. Gaddafi samarbeidet også med amerikansk, britisk og fransk etterretning. Og så falt alle de grandiose drømmene hans sammen som et korthus, feid vekk av den «arabiske tsunamien». Han sto opp med verden for sine føtter og la seg med et bomberegn over hodet.

20. oktober ble konvoien til den libyske lederen avskåret av franske luftstyrker. Gaddafi unnslapp til fots, men ble innhentet, banket opp av en gruppe opprørere og til slutt drept. Det ble åpenbart at «ansvaret for å beskytte» – som FN vedtok i 2005 – i virkeligheten ikke var annet enn narrespill. Den dekket over en klassisk maktpolitikk for å kaste et regime og drepe en utenlandsk statssjef. Denne gangen med grønt lys fra FN.

Oversatt av L.H.T.

Jean Ping er tidligere utenriksminister i Gabon og tidligere president i Kommisjonen for Den afrikanske union.

1
I 2002 etterfulgte Den afrikanske union (www.au.int) Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), grunnlagt i 1963. Den omfatter kontinentets 54 land, som alle er representert i Statsledernes konferanse, organisasjonens øverste instans, mens Kommisjonen er dens utøvende organ.
2
Thabo Mbeki, «A Dream Deferred», The Thinker, Johannesburg, september 2012.
3
Thabo Mbeki, «A Dream Deferred», se over.
4
Jacob Zuma (Sør-Afrika), Mohamed Ould Abdel Aziz (Mauritania), Denis Sassou Nguesso (Congo-Brazzaville), Amadou Toumani Touré (Mali) og Yoweri Museveni (Uganda).
5
Den franske samfunnsdebattanten Bernard-Henri Lévy («BHL») har skrytt av at det var han som overtalte Sarkozy til å bombe Libya.