Forestill deg en verden der Coca-Cola eller McDonald’s eier skolekantinene, en verden der pakistanske selskaper diskuterer med paraguayanske bedrifter om lønnen din eller hvor mange feriedager de vil gi deg i året, en verden der Hugo Chàvez bare kan bli president i Venezuela hvis han aksepterer å styre som Tony Blair.
Dette er verdenen de drømmer om i salongene til Australias ambassade i Genève, der representanter for femti land befinner seg, blant andre Norge, USA, Canada, Australia, Japan, Taiwan, Mexico, Colombia, Chile, Tyrkia og Pakistan, samt EU. Disse landene, som snart vil få følge av Brasil og Kina, står for 70 prosent av den globale handelen med tjenester. Siden februar 2012 har de forhandlet om TISA, Trade in Services Agreement,1 Trade in Services Agreement, se http://ec.europa.eu. som de håper å bli enige om i løpet av neste år.
Mens motstanden mot frihandelsavtalen TTIP vokste under den europeiske valgkampen i vår, møttes utsendingene 28. april for å få framgang i et prosjekt uten sidestykke siden WTO-forhandlingene kjørte seg fast på begynnelsen av 2000-tallet. Målet er intet mindre enn å vekke til live en av de store avtalene fra den tiden, nemlig GATS (General Agreement on Trade in Services). Denne gangen skal det skje utenfor WTO, men ikke langt unna.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Tilbud og etterspørsel
La oss ta et tilbakeblikk. Vi er i 1994, året WTO blir opprettet. Sovjetunionen kollapset for tre år siden, verden er ikke lenger delt i to blokker. De europeiske diktaturene (Spania, Portugal, Hellas) forsvant femten år tidligere. En ny vind blåser i øst. De politiske lederne har én eneste prioritering: å fjerne alle hindre for fri konkurranse. For å få det til, gir de WTO en enestående makt. Marrakech-avtalen som grunnla institusjonen presiserer at «hvert medlem skal sikre at dets lover, reguleringer og administrative prosedyrer er i tråd med forpliktelsene i de tilknyttede avtalene» (artikkel 16, paragraf 4).
GATS er blant disse tilknyttede avtalene. Målet her er et «gradvist høyere liberaliseringsnivå» av alle tjenester gjennom «suksessive forhandlingsrunder» (artikkel 19.1). Med andre ord dreier det seg om å åpne alle tjenester for internasjonal konkurranse ved å gradvis fjerne lokale eller nasjonale særbestemmelser. I dette perspektivet anerkjenner GATS bare «tjenesteytere», uavhengig av om de er offentlige eller private.
WTO har definert tolv sektorer: bedriftstjenester, kommunikasjon (blant annet post, tv og radio), bygg og anlegg, detaljhandel, utdanning, miljø, finans- og forsikringstjenester, helse- og sosialtjenester, turisme, tjenester innen fritid, kultur og sport, samt transporttjenester og «andre tjenester». Deretter kommer en oppdeling i 160 undersektorer. Ingenting unnslipper det finmaskede garnet. GATS vil bety slutten for offentlige tjenester (utdannelse, helse, transport, energi) slik vi kjenner dem i de fleste europeiske land. Liberaliseringen må forstås som underkastelse til konkurransereglene som ingen arbeidslover, helse- eller miljøregulering får gå imot: arbeidslovgivning som skader avkastningen på en investering, et føre var-prinsipp som setter for mange begrensninger, grenser for hvor mye industrien får lov til å forurense.
WTO-prosedyren inviterer hvert medlemsland til å foreslå en liste av tjenester de vil liberalisere – kalt tilbud – så vel som grensene for markedsåpningen. Graden av liberalisering er irreversibel. Senere forhandlinger kan bare dreie seg om fjerning av begrensningene som ble krevd opprinnelig. Til gjengjeld kommer hver regjering med «etterspørsler» til de andre ved å indikere størrelsen på den ønskede konkurranseutsettingen. Her skal tilbud og etterspørsel møtes – markedslogikk for å innføre markedslogikk.
Utenfor WTO
I 2001 innledet WTO en ny runde med forhandlinger, den såkalte Doha-runden. WTO satte en tidsramme for tjenestedrøftingene: Tilbudene skulle meldes inn før utgangen av 2002, etterspørslene året etter.2 «Doha-declaration», WTO, Genève, 2003. Men diskusjonene kjørte seg fast. De urimelige kravene til de framskredne kapitalistiske landene stanget mot motstanden til landene i Sør. BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) klarte å samle mer enn 90 land bak sin posisjon.
På ministerkonferansen i Hongkong i 2005 fikk WTO til en enighet om nye markedsåpninger i rammene av GATS. Men ifølge reglene for Doha-runden måtte det være enighet om alt eller ingenting. For å fjerne blokkeringen i de multilaterale forhandlingene, startet partene i Hongkong bilaterale forhandlinger (det vil si mellom to land) og plurilaterale (mellom flere regioner eller grupper av land). Sistnevnte har den fordel at de senere kan pålegge resten av planeten resultatene – de kan «multilateraliseres» som WTO sier. Denne muligheten til å utvide en bilateral eller plurilateral avtale til alle medlemslandene er nedfelt i artikkel 2.3 i WTO-avtalen. Paragrafen har allerede blitt brukt for sivil luftfart, offentlige anskaffelser, meieriprodukter og oksekjøtt.
Fastkjøringen i 2005 vekket frustrasjon i næringslivskretser. Amerikanske Coalition of Services Industries (CSI) og European Services Forum (ESF) jobbet mot regjeringene og EU-kommisjonen for at de skulle etterleve «verdiskapernes» forventninger. De dannet Global Services Coalition (GSC) og fikk selskap av arbeidsgiverorganisasjoner i Australia, Barbados, Canada, Karibia, Hongkong, Jamaica, Japan, New Zealand, Santa Lucia, Taiwan, og Trinidad og Tobago. På denne listen finnes det minst seks skatteparadiser. I tillegg kommer TheCityUk, en organisasjon for finanstjenestene i City of London.
Ministerkonferansen i Genève i desember 2011 erkjente at forhandlingene hadde strandet, da GSC fikk femti land3 Australia, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Hongkong, Island, Israel, Japan, Liechtenstein, Mexico, New Zealand, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Sveits, Sør-Korea, Taiwan, Tyrkia og USA, samt de 28 landene i EU. til å starte et prosjekt for en avtale om handel med tjenester, TISA, utenfor WTOs multilaterale rammeverk. De femti landene kaller seg – i fullt alvor – Really Good Friends of Services og innledet drøftinger 15. februar 2012. EUs ministerråd ga først et år senere, 18. mars i fjor, et forhandlingsmandat til EU-kommisjonen. Som i tilfellet med TTIP, er ikke dokumentet som statuerer EUs grunnposisjon offentliggjort.
Mot universelle tjenester
I juli i fjor lot EU-parlamentet seg forføre av tjenestevennene og «ønsker innledningen av forhandlinger velkommen».4 Resolusjon B7-0314/2013, vedtatt 4. juli 2013 med 526 stemmer for og 111 stemmer mot. Forhandlingene finner nå sted i den australske ambassaden i Genève. Utkastene og avtaleteksten er hemmelige. USA krever til og med at forslagene holdes hemmelig «i fem år fra TISA trer i kraft eller, hvis det ikke blir noen avtale, i fem år etter forhandlingene avsluttes».5 «TISA versus Public Services», spesialrapport fra Public Services International, 28. april 2014, www.world-psi.org. Avtalen gjenopptar målet og metoden til sin storebror, GATS. Målet er å framskynde privatiseringen på alle områder, og forhindre alle former for offentlig overtakelse av en kommersialisert eller privatisert aktivitet. Juridiske begrensninger og reguleringer skal gjelde uansett om det er en privat eller offentlig tjenesteyter.
TISA gjenoppliver artikkel 17.1 i GATS om «nasjonal behandling». Den sier at «hvert medlem, med hensyn til samtlige tiltak som berører tjenesteytelser, skal gi ethvert annet medlems tjenester og tjenesteytere en behandling som ikke er mindre gunstig enn det gir sine egne tilsvarende tjenester og tjenesteytere.» Det betyr at land som Norge og Frankrike er nødt til å finansiere utenlandske private universiteter – eller utenlandske privatskoler – som etablerer seg i landet på lik linje med de offentlige utdanningsinstitusjonene. De offentlige budsjettene vil ikke strekke til, derfor vil man ikke ha annet valg enn å slutte å finansiere universiteter og skoler. Og i artikkel 16 forbyr TISA offentlige monopoler (for eksempel nasjonalt skolevesen) og eksklusive tjenesteytere, selv på regionalt eller lokalt nivå (for eksempel kommunale vannverk).
Også denne gangen dreier det seg om å rive ned arbeidsmiljølover, miljølovgivning og forbrukervern. I skuddlinjen står særlig forpliktelsen om universelle tjenester, det vil si alt det en stat bør gjøre for hele befolkningen: helse, utdanning, postvesen, osv.
Investorenes suverene rett
To andre klausuler fra GATS vil forby tilbakeføring til det offentlige etter privatisering: status quo og den såkalte ratchet-kausulen. Status quo-forpliktelsen vil fryse det eksisterende nivået av liberalisering og forby at tjenester tilbakeføres til offentlige myndigheter. Nasjonalisering av vannforsyningen vil bli umulig. Ratchet-klausulen vil kreve at alle endringer eller tillegg i statusen til en tjeneste skal gjøres i «retning av en større overensstemmelse med avtalen, ikke mindre».6 «TISA versus Public Services», se over. Dette vil hindre landene å etablere nye nasjonale tjenester, for eksempel i energisektoren.
Men på mange områder nøyer ikke TISA seg med å kopiere GATS; ambisjonene er større. I GATS var det mulig å utelukke utdanningssystemet fra prinsippet om «nasjonal behandling» og deler av eller hele helsevesenet og kultursektoren. TISA har foreslått at prinsippet automatisk skal gjelde for alle tjenester, med mindre de ikke eksplisitt har blitt ført opp på en «negativ liste» – som kan revideres.
19. juni publiserte WikiLeaks et hemmeligstemplet avtaleutkast datert 14. april. Det viser status i forhandlingene om finanstjenester, inkludert post- og forsikringstjenester. En tanke trenger seg på etter å ha lest det: Krisen i 2008 har ikke lammet viljen til å avregulere finanssektoren ytterligere. Blant hindringene som avtalen vil fjerne er begrensninger på finansinstitusjoners størrelse, restriksjoner på bankaktiviteter, regelverk for pengeoverføringer, statlige monopoler, påbud om å oppgi aktiviteter i skatteparadis, og kontroll av kapitalbevegelser over landegrenser.
Public Services International, en fagsammenslutning representert i 154 land, oppsummerer den pågående prosessen slik: «TISA er del av den skremmende nye bølgen av handels- og investeringsavtaler basert på juridisk bindende fullmakter som institusjonaliserer investorrettigheter og forbyr statlig innblanding i et bredt spekter av områder som bare indirekte er knyttet til handel.»7 «TISA versus Public Services», se over. EU-kommisjonen mener at WTO bør være den institusjonelle rammen for TISA og at den må utvides til langt flere land enn den opprinnelige gjengen samlet i Genève. WTO presiserer faktisk at plurilaterale handelsavtaler er del av dens egne avtaler «for medlemmene som har akseptert dem og er bindende for disse medlemmene».
Den ene avtalen etter den andre – GATS, MAI, ACTA, TTIP, TISA – angriper folkets suverenitet for å statuere investorenes suverene rett. Dette er en gammel drøm for transnasjonale selskaper, som nå forsøkes virkeliggjort av regjeringer som amputerer seg selv og sitt myndighetsområde, og av overnasjonale institusjoner (EU, WTO, IMF) som er unndratt all reell demokratisk kontroll.
Oversatt av R.N.
Raoul Marc Jennar er skribent.
- 1Trade in Services Agreement, se http://ec.europa.eu.
- 2«Doha-declaration», WTO, Genève, 2003.
- 3Australia, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Hongkong, Island, Israel, Japan, Liechtenstein, Mexico, New Zealand, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Sveits, Sør-Korea, Taiwan, Tyrkia og USA, samt de 28 landene i EU.
- 4Resolusjon B7-0314/2013, vedtatt 4. juli 2013 med 526 stemmer for og 111 stemmer mot.
- 5«TISA versus Public Services», spesialrapport fra Public Services International, 28. april 2014, www.world-psi.org.
- 6«TISA versus Public Services», se over.
- 7«TISA versus Public Services», se over.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
