Et tomt monster

Den islamske stats raske erobringer i Syria og Irak har overrasket en hel verden. Jihadistbevegelsens militære suksess henger mer sammen med de falleferdige statene i Midtøsten og USAs strategi enn bevegelsens ufordøyde ideologi og militære evner.

september 2014

Den islamske stat (IS) – islamistbevegelsen som også kalles Isil eller Isis, og også er kjent under det nedsettende arabiske akronymet Da’ish – kontrollerer nå en stor del av det nordøstlige Syria og nordvestlige Irak. I en så kaotisk region framstår bevegelsen særlig besluttsom og selvsikker. På tross av navnet er Den islamske stat på ingen måte en ny stat, siden den avviser ideen om grenser og knapt har noen institusjoner. Men bevegelsen sier mye om situasjonen i Midtøsten, og særlig statene i regionen, for ikke å snakke om vestlig utenrikspolitikk.

Den islamske staten er en aggressiv bevegelse med en overraskende klar identitet med tanke på sammensettingen – frivillige fra alle verdenshjørner – og røttene. Historien begynner i Irak etter den amerikanske invasjonen i 2003, da en håndfull tidligere mujahedinkrigere fra krigen i Afghanistan stabler på beina en lokalavdeling av Al-Qaida. Ganske snart skiller de seg ideologisk fra moderorganisasjonen: de vektlegger den nære fienden snarere enn fjerne motstandere som USA og Israel. Den amerikanske okkupasjonsmakten betyr stadig mindre, i stedet utløser bevegelsen en sekterisk krig mellom sunni- og sjiamuslimer. Senere begynner de å gå etter sine egne trosfeller. Med ekstrem vold har de vendt seg mot de påståtte forræderne og frafalne blant sunniene, det vil si i deres egen leir. Den påfølgende selvdestruksjonen i 2007 og 2008 reduserer gruppen til noen radikale som forskanser seg i den irakiske ørkenen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal