Ny kald krig

«Vi vinner, de taper.» Slik oppsummerte Ronald Reagan forholdet mellom USA og Sovjetunionen i 1980. Tolv år senere gratulerte etterfølgeren i Det hvite hus, George Bush, seg med at de var ved veis ende: «En verden som før var delt i to væpnede leire anerkjenner nå bare én supermakt: Amerikas forente stater.» Den kalde krigen var offisielt over.

Men nå er denne tida slutt. Russland har fått nok av å «tape» og har funnet ut at den bevisste svekkingen av landet ikke har noen ende. Alle nabolandene har i tur og orden blitt fristet – eller bestukket – til en økonomisk og militær allianse mot landet. «NATO-fly patruljerer luftrommet over Baltikum, vi har styrket vårt nærvær i Polen. Og vi er klare til å gjøre mer,» sa Obama i Brussel i mars. Overfor det russiske parlamentet kalte Putin denne taktikken for en «notorisk isolasjonspolitikk», som de vestlige stormaktene, ifølge ham, har ført mot landet helt siden 1700-tallet.
Den nye kalde krigen skiller seg imidlertid fra den gamle. For, som USAs president sa i talen sin, «i motsetning til Sovjetunionen, leder ikke Russland noen blokk av stater eller global ideologi». I den nye konfrontasjonen står ikke lenger en keiserlig amerikansk supermakt med en religiøs tro på en forhåndsbestemt skjebne, mot det «ondskapens imperium» Reagan forbannet for sin ateisme. Putin kurtiserer nå kristenfundamentalistiske korsfarere. Da han annekterte Krim, var han raskt ut med å si at dette var stedet «hvor Vladimir den hellige ble døpt […] en ortodoks dåp som fastla grunnbegrepene for de russiske, ukrainske og hviterussiske folkenes kultur, verdier og sivilisasjon.» (…)