Prostitusjonspakten

Den svenske journalisten Kajsa Ekis Ekman treffer spikeren på hodet når hun skriver at de som ivrer for legalisering av prostitusjon har argumenter for alle leire i debatten. Til sosialistene sier de at den prostituerte er en arbeidstaker som bør melde seg inn i en fagforening. Til de liberale sier de at det er et spørsmål om fritt valg og at den prostituerte simpelthen er en næringsdrivende. Til feministene sier de at kvinner bør få bestemme over sin egen kropp. Slagordet «My body, my business» får dermed en helt annen klang enn på 1970-tallet. I februar i år gikk hundrevis av spanske kvinner til det skritt å registrere kroppen sin som privat eiendom i det lokale løsøreregistret, i protest mot at retten til selvbestemt abort ble truet. Der man før krevde at kroppen skulle være en frisone, blir den nå redusert til en privat eiendel som kan gi inntekter på det frie marked.

Ekman sier at det er inngått en «stille pakt» om prostitusjon mellom «den postmoderne venstresiden og nyliberale høyrekrefter». Den amerikanske feministen Katha Pollitt peker på det samme. Hun er lei av alt snakket om «frihet» i prostitusjonsdebatten, og innvender: «Hva med likhet? Jeg trodde det også var et viktig prinsipp for venstresiden.» Med sexturismen og frivillig og ufrivillig migrasjon til rikere land, kaster prostitusjonen et særdeles grelt lys over de enorme forskjellene mellom Nord og Sør, men også innenfor hvert enkelt samfunn. Etter den økonomiske krisen har flere organisasjoner i Portugal sett at «flere kvinner fra middelklassen som aldri hadde forestilt seg å prostituere seg» nå gjør nettopp det. Den franske versjonen av det amerikanske nettstedet Seekingarrangement.com, som ble lansert på nyåret, oppretter kontakt mellom velstående menn og unge kvinner som ønsker å finansiere studiene uten å måtte ta opp lån. Noen menn utnytter også boligmangelen til å tilby rom eller hybel mot seksuelle tjenester. En offentlig ansatt skrøt til og med av å ha «kastet ut jentene som ikke holdt seg til avtalen». (…)