Multikulturalismens grenser

Omrisset av det som har skjedd i Rotherham er nå mer eller mindre klart: Minst 1400 barn ble utsatt for brutal seksuell utnyttelse fra 1997 til 2013. Barn helt ned i elleveårsalderen ble voldtatt av flere gjerningspersoner, bortført, sendt til andre byer, slått og truet. Granskingsrapporten forteller at de ble dynket i bensin og truet med å bli påtent, truet med pistoler og tvunget til å være vitne til brutale voldtekter. Tre tidligere granskninger ledet ikke til noe, og det nye granskningsteamet bemerker at byrådsstaben var redde for å bli kalt rasister hvis de forfulgte saken. Hvorfor? Fordi gjerningspersonene var (nesten utelukkende) pakistanske gjengmedlemmer, og ofrene (som gjerningspersonene kalte white trash) hvite skolejenter.

Reaksjonene har vært forutsigbare. Med en politisk korrekthet av verste sort har mange på venstresiden tydd til alle slags strategier for å bortforklare hendelsene, for det meste med generaliseringer: Gjerningspersonene har blitt kalt «asiatiske», det har blitt påstått at dette ikke handler om etnisitet og religion, men om menns dominans over kvinner, og det har blitt satt spørsmålstegn ved hvordan vi med vår pedofile kirke og Jimmy Saville kan innta en opphøyd moralsk posisjon mot en undertrykt minoritet. Er det mulig å forestille seg en mer effektiv måte å rydde veien for Ukip og andre innvandringsfiendtlige populister som utnytter vanlige folks bekymringer på? En slik antirasisme er i praksis bare en dårlig skjult rasisme: På nedlatende vis behandles pakistanere som moralsk underlegne vesener som ikke kan måles etter samme standarder som oss andre. (…)