Utopi foran frysedisken

Våre liv utspiller seg mellom idealer og realiteter. Vi kan ha høye tanker om hvordan ting skal være, men mange planer og ideer forblir på tankestadiet eller henvises til en nedstøvet bokhylle. Ungdommens høyspente tanker om politikk og kultur utsettes for slitasje etterhvert som voksenlivets forpliktelser spinner sitt finmaskede nett. Noen fortsetter riktignok å holde fanen høyt hevet, men de fleste slår seg til ro med jobb, barn og kjæreste. Forefallende oppgaver, regninger som må betales og bleier som skal skiftes blir viktigere enn kampen mot verdens urettferdighet. Det er ikke alt man får tid til lenger, er det vel?

Men problemene forsvinner ikke. Folk sulter og undertrykkes. Så lenge det er slik vil vi fortsatt kunne oppildnes. En dag leser du en aviskommentar som setter tingene på plass og hjemsøkes av de slumrende idealers spøkelser. Eller kanskje skjer det noe dramatisk, som en ulykke eller en pandemi, som aktiverer engasjementet igjen. Kanskje går du i demonstrasjonstog eller sender en e-post-protest i regi av Amnesty. Til neste regning kommer og barnet skriker, eller spørsmålet om hva man skal spise til helgen – fisk eller kjøtt? – melder seg med full kraft fredag ettermiddag. Avstanden mellom idealenes verden og frysedisken på Rimi er tilsynelatende stor. (…)