Terrorister uten overbevisning

Nå når vi alle er i sjokk etter drapene i Charlie Hebdos redaksjonslokaler, er tiden inne for å samle mot til å tenke. Vi må, selvsagt, utvetydig fordømme drapene som et angrep på selve substansen i vår frihet, og fordømme dem uten skjulte forbehold (à la «… men Charlie Hebdo provoserte og ydmyket muslimene»). Men et slikt patos av universell solidaritet er ikke nok – vi må tenke lenger.

Slik tenkning har ingenting å gjøre med den billige relativiseringen av forbrytelsen («hvem er vi i Vesten til å fordømme slike gjerninger, vi som har begått så mange forferdelige massakre i den tredje verden»). Det har enda mindre å gjøre med mange liberale vestlige venstrefolks patologiske frykt for å gjøre seg skyldig i islamofobi. Disse falske venstrefolkene som fordømmer enhver kritikk av Islam som et uttrykk for vestlig islamofobi; Salman Rushdie ble fordømt for unødvendig provosering av muslimer og dermed (i det minste, delvis) ansvarlig for fatwaen mot ham. Resultatet av et slikt standpunkt er som man kan forvente i slike saker: Jo mer vestlige liberale venstrefolk gransker sin skyld, jo mer anklages de av muslimske fundamentalister for å være hyklere som forsøker å skjule sitt islamhat. Denne konstellasjonen er en perfekt reproduksjon av superegoets paradoks: Jo mer du adlyder den Andres krav til deg, jo skyldigere blir du. Det er som om jo mer du tolererer Islam, jo større vil presset bli. (…)