Vesten ved veiskillet

I februar er det tolv år siden over 100 000 nordmenn gikk ut i gatene for å protestere mot invasjonen av Irak. Er det mulig å se for seg et tilsvarende engasjement mot krigsinnsats i dag? I de tolv årene som er gått, har en mislykket og evigvarende Afghanistan-krig tappet den norske offentligheten for motstandsevne. I dag hever et norsk Nato-bidrag knapt et øyebryn.

«Verden eksisterte, men kun ved sitt blotte fravær,» skriver forskerne Henrik Thune og Leiv Lunde om partilederdebatten før stortingsvalget i 2009. Norsk utenrikspolitikk ble ikke nevnt med et ord. Heller ikke i sist stortingsvalg var utenrikspolitikk et tema. Dette til tross for at en meningsmåling samme år viste at utenrikspolitikk er en viktig faktor for hver tredje velger når de avgjør hvilket parti de vil stemme på. Hvorfor er det nesten ikke debatt om norsk utenrikspolitikk, når mer står på spill enn på lenge? Med unntak av SV, er det tilsynelatende bred konsensus på Stortinget om hovedlinjene i Norges sikkerhetspolitikk. Disse hovedlinjene har imidlertid gradvis forskjøvet seg. Der det i 2003 nesten ble regjeringskrise på grunn av uenighet om Irak-krigen, ble det ikke engang stortingsdebatt om avgjørelsen om å gå i front i Libya-bombingen. Regjeringen gir nå signaler om en mer framoverlent posisjon i Nato, øker forsvarsbudsjettet og vil bidra til å «ytterligere styrke alliansens politiske slagkraft,» sa utenriksminister Børge Brende i sin redegjørelse for Stortinget i mars i fjor. (…)