«Hvordan er karikaturtegnernes ytringsfrihet forenlig med forbudet mot hijab på skoler,» spør sosiologen Hugues Lagrange i Le Monde 14. januar. Uten å gå inn i debatten om religiøse symboler, er denne typen sammenlikning et uttrykk for en alvorlig filosofisk sammenblanding, som sidestiller bruk av fornuft og atferd som uttrykker tro.
Skillet mellom fornuft og tro var et fundament for 1700-tallets opplysningstenkere, og har bidratt til å innsette den antikke ideen om demokrati i våre institusjoner. Disse filosofene var ikke gudløse. Mens Diderot og D’Alembert var ateister, var både Voltaire og Condorcet troende. Opplysningstenkerne anerkjente betydningen av tro og religiøse følelser, men mente at det tilhørte privatlivets frihet, og framhevet fornuften som eneste felles kilde til kunnskap. Bare den var i stand til å bygge et sivilisert offentlig rom. Som historikeren Zeev Sternhell påpeker, forenes fornuften når tro og «identiteter» skiller lag. I et Europa herjet av usikkerhet og frykt, er ikke opplysningstenkernes innsikter selvskrevne. I kapitalistiske samfunn der den kommunistiske utopien har smuldret opp, framstår religionene som et sjelelig supplement i en sjelløs verden. Slik har religion blitt en del av framskrittet på linje med andre livssyn, og er ikke lenger parkert som personlig tro. Det viser referansen til «kulturell, religiøs og humanistisk arv i Europa» i innledningen til Lisboa-traktaten fra 2008. Formuleringen henviser til religionenes medmenneskelige verdier, men hopper glatt over religionshistoriens mørkere sider: glemt er religionskriger, Inkvisisjonen, henrettelsen av Miguel Serveto og Pave Pius 6s fordømmelse av Menneskerettighetserklæringen av 1789. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
