Jihadismens røtter

I den arabiske verden er det ikke noe nytt at muslimsk tradisjonalisme higer etter hegemoni. I ulike former og med ulike navn har tradisjonalistene klart å skaffe seg sentrale posisjoner siden andre halvdel av 800-tallet. Det har ledet til harde kamper og gått på bekostning av andre og mer nyskapende strømninger.

Først på 1800-tallet førte kolonialismen til at den gamle verdensorden gradvis, om enn uvillig, ble rystet i sine grunnvoller. Vestlige verdier og ideer vant innpass på muslimsk jord. De tilbød et helt nytt verdenssyn og gjorde at intellektuelle, politiske og religiøse strømninger kunne blomstre. Men tradisjonalistene forsvant ikke. Etter en periode med tvungen tilpasning på begynnelsen av 1900-tallet, dukket de opp igjen for å forsvare sanne muslimske verdier mot en altfor invaderende modernitet. Tradisjonalismens fornyelse og vekst har flere årsaker – enten det er snakk om religiøs tradisjonalisme (wahhabisme) eller politisk-religiøs tradisjonalisme (Det muslimske brorskap og jihad-bevegelser). Uten å miste av syne de sosioøkonomiske faktorer som utvilsomt spiller en viktig rolle her, synes det nødvendig å skille ut noen helt avgjørende årsaker og sette dem i perspektiv. (…)