Minneindustrien

Mange minnesteder er under ti år gamle og vitner om en vilje til å forankre minnet i symbolske steder: Holocaust-monumentet i Berlin, Minneparken i Buenos Aires, stupaen for Røde Khmers ofre, 11. september-museet i New York. Det spesielle med disse nye stedene er at turisme var viktig allerede i planleggingsstadiet. For stadig flere besøkende har ingen direkte forbindelse til tragedien de skal minne om.

Det kommer nesten to hundre tusen turister hvert år til Somme for å se stedene der franskmenn og briter sloss mot tyskere fra juli til desember 1916. 60 prosent kommer fra land i det britiske Samveldet. Mange kommer for å reflektere og prøve å forstå hva beste- eller oldefedrene deres opplevde her. Men man møter også stadig flere voksne og elever uten slektskap til mennene som døde i første verdenskrig. De kommer for å forstå og oppdage, drevet av en interesse for historie. Dette nye publikummet påvirker innholdet til disse stedene og utstillingene. De forsøker å bli mer didaktiske, tilpasse seg et yngre og ofte flerspråklig publikum. Historiesenteret for motstandsbevegelsen og jødedeportasjonen i Lyon ble pusset opp i forbindelse med 20-årsjubileet i 2012 og gjenåpnet med en ny scenografi. Nå følger man et løp basert på bilder tatt av datidens kunstnere. I Fredsmuseet i Caen ble seksjonen viet landgangen og kampene i Normandie også ominnredet i 2012, med vekt på dokumenter, topografiske kart, gjenstander og vitnesbyrd. (…)