Uranfronten

Enkelte vintermorgener stiger fuktig luft opp fra Dnepr og et tåkehav legger seg rundt betongkubene til atomkraftverket i Enerhodar i fylket Zaporizjzja sørøst i Ukraina. Busser dekket av skitten snø frakter de 11 000 ansatte langs snorrette veier til atomkompleksets indre. «Enerhodar er framskrittets by, Ukrainas energihovedstad,» sier Oleg Osjeka stolt. «Byens 54 000 innbyggere vet at de leverer strøm til mange millioner husstander.» Visedirektøren for kraftverkets informasjonssenter flyttet hit på begynnelsen av 1980-tallet, da byen var ung og Sovjetunionen virket evigvarende. De første boligblokkene ble reist i 1970 for å huse ansatte i et varmekraftverk som ble bygd langs elva. Byggingen av atomkraftverket Zaporozska AES begynte i 1972. Med atomkraften kom en rekke idealbyer der byplanleggingen skulle gi de ansatte ideelle levekår. Den meste kjente, Prypiat, er i dag i ferd med å gro igjen midt i forbudssonen på tretti kilometer rundt Tsjernobyl.

Kraftverket i Zaporizjzja har seks reaktorer med en kapasitet på 1000 megawatt (MW) hver. Det gjør det til Europas største, bare de åtte reaktorene i kanadiske Bruce (6232 MW) er større i verden. Strømproduksjonen gjør Enerhodar til en relativt velstående by hvor man får en underlig følelse av å reise tilbake i tid. «Sovjetunionen kollapset, men levekårene har ikke endret seg mye i Enerhodar,» sier Osjeka. Selv om fasadene på boligblokkene har falmet, er byen attraktiv nok til at skolene er fulle. «Vi har fortsatt varmt vann, strømmen er billigere enn andre steder, lønningene er gode og vi er trygge,» sier Bogdan Stryzjoff som arbeider på kraftverket. «Hadde jeg vært yngre hadde jeg dratt til Kiev eller utlandet. Jeg studerte i nabobyen. Men da jeg fikk tilbud om jobb, dro jeg tilbake hit for å gifte meg her.»

Ukraina arvet Sovjets ambisiøse energipolitikk og har i dag femten atomreaktorer, alle trykkvannsreaktorer av typen VVER.¹ Tre reaktorer er i drift i kraftverket i Juzjnoukrajinsk, to i Khmelnytskyj, fire i Rivne og seks i Zaporizjzja. De siste av de tre reaktorene som ikke ble ødelagt i Tsjernobyl-ulykken i 1986, ble stanset for godt i desember 2000.

Informasjonskrig med Russland

I den enorme turbinhallen til reaktor 1 i Zaporizjzja har turbinene gått kontinuerlig i tretti år. «Reaktor 1 har fortsatt gode resultater i sikkerhetstestene,» forsikrer kraftverksjef Viasjeslav Tisjsjenko. «Hvert tiende år bestemmer De statlige inspeksjonsmyndighetene for atomregulering om man skal forlenge driftstiden til reaktorene. Med dagens resultater tror vi at vi kan bruke disse i seksti år til.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

En forlengelse på ti til tjue år er allerede gitt til de fleste reaktorene. Kraftverket i Zaporizjzja havnet likevel nylig i avisoverskriftene i utlandet, da statsminister Arsenij Jatsenjuk klønete annonserte en teknisk hendelse i blokk 3 på en pressekonferanse 2. desember. Hendelsen den 28. november var en kortslutning i en transformator. Uten konsekvenser og fare for lekkasje ble den klassifisert som 0, det laveste av sju nivåer på den internasjonale skalaen over atomhendelser (INES). «En fullstendig ubegrunnet mediestorm,» sier direktøren forarget. «De fleste som snakker om atomkraft vet ingenting om det, eller er imot det.»

Utsagnet henviser til informasjonskrigen som har pågått mellom Ukraina og Russland de siste månedene. 30. desember hevdet den regimetro russiske tv-kanalen LifeNews at det var målt stråling 17 ganger høyere enn maksimalt tillatt nivå i nærheten av kraftverket. Med denne medieoffensiven forsøkte de russiske lederne å antyde økt fare for radioaktive lekkasje ved bruk av atombrensel fra Westinghouse Electric Company.²

Usikre leveranser

Siden 2008 har det amerikanske selskapet – eid av japanske Toshiba – forsøkt å tilpasse brenselet sitt til VVER-reaktorene og bryte monopolet til det russiske statsselskapet Rosatom og datterselskapet TVEL, som leverer brensel til alle de ukrainske atomkraftverkene og flere EU-land. Av historiske grunner er de russiske selskapene tett knyttet til den ukrainske atomsektoren med alt fra utformingen av reaktorene til avfallshåndteringen. Hvert år betaler Ukraina 200 millioner dollar til Russland for å deponere brukt brensel der, i påvente av at et nytt lagringsanlegg i Tsjernobyl-regionen skal bli ferdig i 2017.

«I høst godkjente inspeksjonsmyndighetene brenselet vårt. Det er svært bra for atomkraftverk å ha flere leverandører, både for økt konkurranse og bedre leveringssikkerhet. I Ukraina er forsyningene fra Russland ikke fullstendig sikre som følge av den politiske situasjonen,» sier Mike Kinst, visedirektør for eksterne relasjoner i Westinghouse Europe. Han mener at den russiske visestatsministeren Dmitrij Rogosin kom med en grunnløs advarsel, da han i april i fjor sa at hvis Ukraina brukte amerikansk brensel «har de ikke lært noe som helst av Tsjernobyl-ulykken». I 2011 mente det ukrainske statsselskapet Energoatom at forsøkene med vestlig brensel var «ufruktbare» etter at de førte til stopp i to reaktorer.³ Russerne trakk også fram andre hendelser, spesielt i Tsjekkia, for å skremme opinionen.

30. desember inngikk likevel Westinghouse og Energoatom en avtale om å øke forsyningene av amerikansk brensel fram til 2020. For øyeblikket blir brenselet bare brukt i reaktor 3 i Juzjnoukrajinsk. Innholdet i kontrakten er hemmelig, men ifølge Kinst må Westinghouse levere til «tre eller fire reaktorer» for at avtalen skal være lønnsom. Siden begynnelsen av 1990-tallet har selskapet vært det eneste i verden som har investert i utvikling av brensel som er kompatibelt med VVER-reaktorene, som hittil har vært fullstendig avhengige av forsyninger fra TVEL. De nye ukrainske lederne kom som gudesendt for det amerikanske selskapet. «I årevis har Ukraina forsøkt å få flere energi-leverandører,» forklarer energieksperten Mihailo Gonsjar. «Vi har for lengst skjønt at det er Vladimir Putin som bestemmer de strategiske valgene til de store russiske selskapene. For øyeblikket oppfyller TVEL sine forpliktelser og vi har brenselreserver fram til oktober, men hvem vet hvordan konflikten mellom de to landene vil utvikle seg?»

Illusorisk energiuavhengighet

Etter annekteringen av Krim i mars i fjor og de blodige kampene i øst mellom den ukrainske hæren og prorussiske separatister, står regjeringen i Kiev overfor en usikker energisituasjon. Ukraina har mistet kullgruvene i Donbas som tidligere forsynte varmekraftverkene. Og den russiske giganten Gazprom truer jevnlig med å stanse gasseksporten hvis Kiev ikke betaler det de skylder. I september godkjente president Petro Porosjenko energiplanen «Strategi 2020» som prioriterer vannkraftverk, fornybar energi og framfor alt en ny satsing på sivil atomkraft,⁴ som allerede i fjor sto for halvparten av landets strøm, mot 43 prosent året før. For å møte den innenlandske etterspørselen har Ukraina nylig redusert strømeksporten til Moldova og Hviterussland.

«Den europeiske utviklingsbanken og Euratom er allerede enige om et lån på 600 millioner euro for å modernisere kraftverkene etter Fukushima-ulykken,» forteller Olya Kosjarna fra Det ukrainske atomforumet. «Vi er fanget av kraftstrategiene fra Sovjettiden, ikke et øre er blitt investert for å øke energieffektiviteten,» sier Oleksi Pasjuk fra NGO-en Ukrainas nasjonale miljøsenter. Strømnettet har fortsatt ikke kapasitet til å transportere all strømmen de ukrainske reaktorene produserer. Kraftverket i Zaporizjzja går derfor ikke for full kapasitet, og de to reaktorene i Rivne og Khmelnytskyj (ferdigstilt i 2004) har avløst hverandre de siste ti årene. Dermed taper landet hvert år opptil 1,7 GW. Strategi 2020 går inn for å styrke overføringskapasiteten, men investeringene kan raskt vise seg utilstrekkelige, ifølge Kosjarna.

«Energiuavhengighet basert på atomenergi er fullstendig illusorisk. Vi importerer i dag brensel fra Russland for 600 millioner dollar. Westinghouse vil aldri klare å ta over for TVEL,» sier Pasjuk. På kontoret sitt i Zaporozska AES sier direktør Tisjsjenko at han «vet ingenting» om brenselet til Westinghouse. «Det er ikke snakk om noe som helst brudd i vårt samarbeid med Energoatom,» sier Aleksandr Merten, sjef for Rosatoms Øst-Europa-kontor. «Livssyklusen til en atomkontrakt er minst et århundre, dermed kan ingen beslutning tas på politisk grunnlag. Vår absolutte prioritet er atomsikkerhet.»

Farlig krig i nærheten

Rosatom er allerede et utilsiktet offer for den ukrainsk-russiske konflikten. I juli 2014 fjernet den nye regjeringen selskapet fra prosjektet om å bygge reaktor 3 og 4 i Khmelnytskyj, for å gi oppdraget til vestlige selskaper. Byggingen av en monteringsfabrikk for atombrensel i Smolino, i regionen Kirovohrad, er også stanset, mens parlamentet er rede til å gi 40 prosent av statsselskapet Energoatom til en utenlandsk investor. Da prosjektet ble relansert i 2012 ble det annonsert som den største investeringen mellom de to landene, til en verdi av mer enn 500 millioner dollar. En utvidelse av sanksjonen mot Russland til atomsektoren vil få konsekvenser for Rosatom som leverer til 16 reaktorer i EU (i Bulgaria, Finland, Tsjekkia og Ungarn) og kun ni russiske reaktorer.

«Atomlobbyen i Ukraina kan likevel glede seg over Victor Janukovitsj’ fall,» sier Kosjarna. Før presidenten ble styrtet 22. februar i fjor kontrollerte landets rikeste oligark, Rinat Akhmetov, en stor del av landets kraftmarked. Holdingselskapet hans, DTEK, eide kullgruvene i Donbas og 80 prosent av kullkraftverkene i landet. «Staten kjøpte kullkraft tre ganger dyrere enn atomkraft, noe som ga Akhmetov en betydelig formue,» sier Kosjarna. I de siste fire årene under Janukovitsj tapte Energoatom flere hundre millioner dollar. Gjelden til det ukrainske kraftselskapet var, ifølge selskapet, like stor som kvartalsproduksjonen til alle reaktorene.

Omveltningene i den ukrainske kraftsektoren er langt fra over. Siste ord er ikke hørt fra Akhmetov som fortsatt har interesser i Donbas og et uavklart forhold til de russiske separatistene. For øyeblikket kikker Zaporozska AES urolig på frontlinjenes utvikling to hundre kilometer lenger øst, i forstedene til Donetsk og Mariupol. «Atomtilhengerne har alltid som utgangspunkt at det verste aldri vil skje, men hvem hadde forutsett en krig med Russland?» spør Pasjuk. «Et kraftverk er avhengig av ytre energikilder. Hvis du kobler det ut og nødgeneratorene feiler, deaktiveres kjølesystemet og reaktoren begynner å overopphetes. Du trenger ikke en tsunami for at det skal skje, det holder med en militær konflikt i nærheten.»

Ved inngangen til Enerhodar er en veisperring det eneste synlige tegnet på at den ukrainske hæren forsvarer de seks reaktorene. Kamphandlingene øker i området. 21. januar ble en jernbanebro sprengt hundre kilometer sørøst for Zaporizjzja og ødela et godstog. 15. april i fjor presenterte førti væpnede menn seg som medlemmer av den ultranasjonalistiske Pravyj Sektor og forsøkte å ta seg inn i anlegget for «å forsvare Zaporozska AES mot separatistraid». Men krigen like i nærheten skremmer ikke kraftverkets direktør.

Det er vanskelig å skille de politiske spørsmålene fra de tekniske. Etter «oransjerevolusjonen» trakk Victor Jusjtsjenko fram energiuavhengighet og sikkerhet for å inngå samarbeid med Westinghouse. Så sådde Janukovitsj tvil om kompatibiliteten for å øke samarbeidet med Rosatom. I dag setter regjeringen sin lit til vestlig teknologi. Men kraftverkene har en mye lenger levetid enn regjeringene.

Oversatt av R.N.

Sébasten Gobert og Laurent Geslin er journalister.

1
Såkalt andregenerasjonsreaktorer som bruker vann som varmemedium og moderator. Ble utviklet på 1960- og 1970-tallet.
2
LifeNews, 30. desember 2014.
3
Ifølge Verdens atomorganisasjon, www.world-nuclear.org.
4
Etter Sovjetunionens kollaps ble atomvåpen som var utplassert i det nye uavhengige Ukraina overført til Russland. Ukraina signerte også Ikkespredningsavtalen.