Krig, ikke kaos

Hvem husker fremdeles Nicolas Sarkozy og David Camerons lynvisitt i Libya 15. september 2011? Den franske presidenten ba folkehavet i Benghazi «vise et nytt mot, tilgivelsens og forsoningens mot».¹ Le Monde, 17. september 2011. Utenlandske medier så denne seiersretorikken som et tegn på at NATOs krig mot Gaddafi-regimet hadde vært en suksess.

Nesten fire år senere hersker skuffelse og bekymring. Libya lider i dag under politisk uro og væpnede sammenstøt mellom rivaliserende grupperinger. Landet er i ferd med å smuldre opp innenfra, og sikkerhetssituasjonen blir stadig verre. Derfor evakuerte Frankrike sin ambassade midt på natta i juli i fjor med hjelp fra spesialstyrker. Siden har Frankrikes forsvarsminister Jean-Yves Le Drian og hans italienske kollega Roberta Pinotti jevnlig snakket om muligheten for en ny militærintervensjon for å utslette gruppene som har sverget troskap til Den islamske stat (IS). Mange journalister, som bare kan oppholde seg her i korte perioder, kaller nå situasjonen «kaotisk». I 2011 skrev de om «demokrati mot diktatur», så «militser mot sivilsamfunn» eller «islamister mot liberale». Det nye ordvalget viser at de ikke greier – eller ikke vil – forstå hva som foregår. Det vitner også om en manglende kunnskap om aktørenes identitet og logikken bak strategiene og handlingene deres.

All refleksjon rundt Libyas framtid krever at man ser på hendelsene som førte til Gaddafis fall – det som den offisielle historien kaller en «revolusjon». Man kan ikke benekte at det var revolusjonære øyeblikk i flere byer, blant annet Benghazi, i februar 2011, men realiteten er at landet havnet i en borgerkrig etter noen få dager med et folkeopprør som raskt ble militarisert. Etter en åtte måneder lang borgerkrig, med en direkte innblanding fra en utenlandsk koalisjon, falt regimet. Regimets sammenbrudd, det eneste politiske målet opprørerne hadde vært enige om, kan i beste fall kalles et «revolusjonært utfall». Men det førte verken til en stabil sosiopolitisk orden eller til opprettelsen av en stat. Dette skyldes tilbakevendingen til «primæridentiteter» basert på lokal eller etnisk tilhørighet.

Nasjonalister mot islamister

Selv om Gaddafi-regimets politiske praksis var tuftet på klientelisme og regionalisme, bidro dets nasjonalistiske og antiimperialistiske retorikk til en nasjonal identitet. Men denne identiteten gikk i oppløsning under borgerkrigen. Konflikten blåste liv i gamle lokale rivaliseringer som, da regimet falt, føyde seg til interne splittelser blant opprørerne og den tradisjonelle motsetningen mellom sentrum og periferi. Situasjonen ble ytterligere forverret av at landet flommet over av våpen og at vold ble en måte å løse konflikter på. Under Gaddafi hadde det så smått begynt å vokse fram både et statsapparat og en regulær hær, men begge forsvant med ham. Ingen formell statsstruktur med et legitimt voldsmonopol oppsto på grunn av rivaliseringen mellom byer, grupperinger og regioner. Disse rivaliserende partenes politiske tyngde kunne bare måles i antallet og våpnene til deres katiba (avdelinger på 100 til 500 mann).

«IS fester nå grepet på bekostning av lokale islamistmilitser som kriger i Benghazi.»

Bare noen uker etter Gaddafis død 20. oktober 2011, brøt det ut en rekke mindre sammenstøt over hele landet. Revolusjonære og postrevolusjonære militser (estimert til 24 000 mann) sloss om lokal makt, kontroll over landområder og inntekter fra grensehandelen. De påfølgende regjeringene hadde ikke annet valg enn å støtte seg på disse brigadene i fraværet av hær og politi. De mektigste brigadene var ikke involvert i de lokale konfliktene og ble derfor sendt ut for å begrense volden – med varierende suksess.

Uavhengig av disse stadig tilbakevendende lokale sammenstøtene, utspilte det seg en kamp i Nasjonalkongressen (General National Congress, GNC) i Tripoli, som var blitt valgt 6. juli 2012. To grupper som begge var i ferd med å radikaliseres, kjempet her om sentralmakten. Den første kalte seg «liberal» eller «nasjonalistisk», og ble også omtalt som «sekulær» i vestlige medier. Den besto stort sett av forretningsmenn, tidligere regime-folk med tilknytning til «reformbevegelsen» som Saif al-Islam (Gaddafis nest eldste sønn) hadde satt i gang i 2005, samt offiserer som hadde hoppet av tidlig i opprøret. Den andre gruppen var «islamistisk» ifølge motstanderne og utenlandsk presse, men var ingen ren islamistbevegelse, det vil si en politisk bevegelse som vil ha en grunnlov basert på sharia-lover. Siden islamistene under Gaddafi var den viktigste organiserte opposisjonen, omfattet bevegelsen mange gamle opposisjonelle. Men den besto også av folk fra Misrata, en by med en sterk revolusjonær kredibilitet,² I oktober 2011 var det 36 000 krigere i Misrata, som har en befolkning på rundt 300 000 (ifølge Salem Joha, øverstkommanderende for opprørerne i byen i 2011-krigen). og andre gamle handelsbyer på Tripolitania-kysten, som Zawiyah og Zwara.

Generasjonskonflikt

I tillegg til splittelsen mellom religiøse og ikke-religiøse fantes det også en annen bruddlinje: folk fra Gaddafi-eliten og gamle eksil-nasjonalister sto mot en ny generasjon islamister i og utenfor Libya. Begge gruppene støttet seg på sterke militser: «nasjonalistene» på militsene fra byen Zintan og «islamistene» på Misrata-militsene. Disse paramilitære gruppene okkuperte strategiske steder i Tripoli, som flyplassen, rundkjøringene i sentrum, områdene rundt offentlige bygg og de store hotellene. Denne makten kunne de bruke til å påvirke Nasjonalkongressen og overgangsregjeringen.

Fjoråret begynte slik, med et svakt og splittet sentrum og en periferi dominert av lokale interesser. Landet var inndelt i en mengde enheter styrt av lokale eller militære råd som ofte er tilknyttet militsene. De store etniske gruppene (tuaregene i sør, berberne i Nafusa-fjellene og tubuene i det midtre Libya) handlet ut fra sine interesser, samtidig som de også opplevde interne splittelser, noe som allerede var tilfellet under borgerkrigen i 2011. Slik avtegnet det seg interne bruddlinjer og troskap til ulike rivaliserende fraksjoner i Tripoli, med utgangpunkt i lokale saker.

Akkurat som i 2011 spilte også generasjonskonflikter inn. Hos berberne i Nafusa-fjellene nektet landsbylederne å ta parti for en av de to rivaliserende gruppene i Tripoli, fordi de var redde for represalier fra den arabiske majoriteten. Men landsbylederne klarte ikke å hindre at mange unge sluttet seg til Den nasjonale utrykningsstyrken: en mektig berber-dominert milits som støtter «islamistene». Dette engasjementet skyldtes ikke en generell dragning mot politisk islam, men snarere det dype fiendskapet mellom berberne i fjellene og deres mektige arabiske naboer i byen Zintan.

Operasjon verdighet

Nok en skillelinje begynte å vise seg, uten at dette svekket de andre, mellom folk med beduin-opprinnelse eller som identifiserer seg med den og folk med bakgrunn fra by- og handelstradisjonen. Hos de første er de tradisjonelle klan- og stammestrukturene viktige, og politisk islam er lite utbredt, noe som gjorde at de først og fremst allierte seg med de «liberale». Nasjonsprosjektet som Det politiske islam fronter har tradisjonelt hatt større innpass i by- og handelsbefolkningen, som derfor i hovedsak støttet «islamistene». Denne rivaliseringen har forverret konflikten, også innad i bydeler. I Benghazi kommer 40 prosent av befolkningen opprinnelig fra handelsbyer i Tripolitania (Misrata, Zawiyah, Tripoli). De resterende 60 prosentene anser seg som etterkommere av beduiner og tilhører hovedsakelig de ni historiske stammene i Kyrenaika (sadi-stammene). Denne splittelsen, basert på opprinnelse og tilhørighet, presset «beduinene» til å slutte seg til «nasjonalistene», fordi de rivaliserte med befolkningen som opprinnelig kommer fra Misrata og som stort sett hadde støttet «islamistene». Med denne naborivaliseringen skulle det ikke mer enn en trigger til for at situasjonen utartet til en voldelig konflikt – og «etnisk rensing» i noen tilfeller.

Katalysatoren dukket opp i form av den 72 år gamle Khalifa Haftar, en tidligere Gaddafi-general som hadde hoppet av i 1983 og bosatt seg i USA. Han kom tilbake til Libya i mars 2011, etter at opprøret var brutt ut. 16. mai i fjor lanserte han – utvilsomt inspirert av general Sisis kupp i Egypt – «Operasjon verdighet» (Al-karama) med mål om å «utslette islamistene». Samme dag bombet han stillingene til en brigade i Benghazi. Haftar støttet seg på byens spesialstyrker og på luftvåpenet, som i hovedsak består av tidligere regime-ledere som hoppet av i 2011, og brigader rekruttert fra de store sadi-stammene og av katiba-er tilknyttet separatistene i Kyrenaika. Offensiven begynte i Benghazi, mot militser knyttet til ulike strømninger innen politisk islam. Den første umiddelbare konsekvensen var at militsene, hvorav noen hadde vært rivaler fram til da, erklærte en hellig allianse mot deres felles fiende.

I Tripolitania sluttet Zintan-militsene seg til «Operasjon verdighet». 18. juni stormet de Nasjonalkongressen og stoppet dermed den allerede sårbare politiske prosessen som hadde begynt to år tidligere. Haftars motstandere reagerte raskt og sluttet opp om det «islamistiske» flertallet i Nasjonalkongressen. «Islamistene» støttet seg på en koalisjonsstyrke kalt Libyas daggry, som hovedsakelig består av de store «revolusjonære» brigadene i Benghazi, Tripoli, Zawiyah, Gharian og Zwara.

Lokalt valgte både politiske og militære aktører, samt lokalsamfunn, side ut fra egeninteresser og gammel rivalisering. Machachiya-stammen, som fra gammelt av har vært en rival til Zintan, valgte å støtte Libyas daggry. Andre stammer i Tripolitania, som var Gaddafi-bastioner i lang tid i 2011 (Warshafana, Nawil, Siaan), sluttet seg til Haftar, først og fremst av lokale årsaker, som overlappet bruddlinjen mellom opprørere og regjeringstilhengere fra 2011. I sør valgte mange tubuer å støtte Haftar, og flere tuareger reagerte med å ta side med motstanderne. Med unntak av de tidligere store Gaddafi-bastionene Syrte og Bani Walid, som nektet å velge side, spredte uenigheten (fitna) seg til hele landet, noe mange hadde begynte å frykte allerede i 2011. Istedenfor å skape ro og orden, slik han først hadde lovet, drev Haftar landet ut i en «andre borgerkrig». Som i 2011 har hver side satt seg som mål å vinne en total seier over den andre.

Diplomatisk håp

25. juni i fjor, en måned etter at Haftar startet operasjonen sin, gjennomførte Libya parlamentsvalg etter press fra «verdenssamfunnet», som håpet på et legitimt folkevalgt organ. Den offisielle valgdeltakelsen endte på 18 prosent (og var utvilsomt enda lavere i virkeligheten). Det nye parlamentet skulle egentlig ha sete i Benghazi, men endte opp i Haftar-bastionen Tubruk. Av 184 folkevalgte (200 i teorien) deltok bare 122 på åpningsseremonien 4. august, fordi folkevalgte fra områder i opposisjon til Haftar boikottet den. Forsamlingen utnevnte en midlertidig regjering som installerte seg i Al Bayda, en annen av Haftars bastioner. Samtidig dannet medlemmene av den tidligere Nasjonalkongressen en egen «nasjonal redningsregjering» i Tripoli, som siden 23. august har vært kontrollert av Libyas daggry. De anklaget – ikke uten grunn – det folkevalgte parlamentet for å ha alliert seg med Haftar da de valgte å ha sete i Tubruk.

Valget i juni gjorde bare situasjonen verre. Fra da av kunne begge grupperingene påberope seg legitimitet. På samme måte som i 2011, valgte både vestlige land og Haftars arabiske allierte (Egypt og Emiratene, som begge støtter Haftar militært, samt Saudi-Arabia) raskt side. Dermed kom det ikke noen protest mot «operasjon verdighet» i mai, med unntak av USAs ambassadør som ba om at man måtte «skåne sivilbefolkningen». Dessuten anerkjente alle disse landene Tubruk-parlamentet som det libyske folks eneste «legitime representant» 4. august i fjor. Denne stillingstakningen kan ha økt spenningene og oppmuntret ekstremister på begge sider.

Nasjonal dialog

Ti måneder etter at denne «andre libyske borgerkrigen» startet er det ingen grunn til optimisme. Resultatet av kampene er usikkert på nasjonalt plan, men helsemyndighetene i Benghazi rapporterer om mer enn 700 døde og 5000 skadde siden august i fjor. For en by med 800 000 innbyggere er det svært høyt, særlig med tanke på de mange forsvunne som antakelig er drept.

De høye tallene kan til dels forklares med intense kamper med tunge våpen, men også av framveksten av vold mellom byens innbyggere, eller selv folk fra samme nabolag, på grunn av opphav. FNs høykommissær for flyktninger anslår antallet internt fordrevne i Libya til 400 000.

Mange libyske IS-soldater reiste hjem fra Syria i fjor høst for å slåss mot Haftar. Og IS fester nå grepet i Derna på bekostning av de lokale islamistmilitsene som har dratt for å krige i Benghazi. IS har også klart å utplassere krigere i den tidligere Gadaffi-bastionen Syrte, som nå er forlatt av Misrata-stammene som hadde okkupert byen siden høsten 2011. Selv om IS i dag bare har en svært begrenset oppslutning i Libya, bruker de borgerkrigen for å vokse seg større.

Forlengelsen av konflikten som ingen av partene er i stand til å vinne og ødeleggelsen av samfunnsstrukturen, truer framtiden til Libya som nasjon. Selv om ingen offisielt tar til orde for en deling, kan man spørre seg hvordan libyerne skal greie å vende tilbake til en fredelig sameksistens. I motsetning til argumentene fra de som ønsker en ny utenlandsk militær-intervensjon – noe som bare vil forverre situasjonen – er en mulig vei initiativet til FNs spesialutsending til Libya, Bernardino Leon. Med tålmodighet og innenfor rammene som FNs sikkerhetsråd har satt for mandatet hans, forsøker han å inkludere alle parter i en nasjonal dialog, inkludert lokale aktører og enkelte militsledere. Denne diplomatiske veien gir forrang til en politisk løsning på et tidspunkt hvor mange holder fast på en militære løsning, både i og utenfor Libya.

Oversatt av I.A.F.

Patrick Haimzadeh er uavhengig forsker og spesialist på Libya.

• 1
  Le Monde, 17. september 2011.
• 2
  I oktober 2011 var det 36 000 krigere i Misrata, som har en befolkning på rundt 300 000 (ifølge Salem Joha, øverstkommanderende for opprørerne i byen i 2011-krigen).