Petroparanoia

Geniet fikk en åpenbaring. Med en forestilling om at Iran og Venezuela var sterke formulerte New York Times-spaltist Thomas Friedman i 2009 «Petropolitikkens Første Lov»: «Oljeprisen og friheten alltid i motsatt retning i oljerike petrostater.» Men, presiserer Friedman, en egen fysikk gjelder for de snille landene hvor hans bøker selger i bøtter og spann. «Storbritannia, Norge, USA, for eksempel, vil ikke være underlagt Petropolitikkens Første Lov.»

Ingen frihetsvind blåser over Riyadh og Moskva på tross av et spektakulært fall i oljeprisen siden juni 2014. Men det har egget mange kommentatorer med forkjærlighet for teorier med store bokstaver. Fakta er at prisen på et fat råolje som i 2011 flakset rundt 110 dollar ble mer enn halvert fra 19. juni i fjor (115 dollar) til 13. januar i år (46 dollar), før den i mars flatet ut mellom 50 og 60 dollar. Analytikerne regnet med at kaoset i Midtøsten og problemer i den amerikanske produksjonen vil få opp prisene igjen – de ble skuffet. På den ene siden begrenser en fallende vekst i Kina og stagnasjon i Europa etterspørselen etter olje og gass. På den andre siden har det globale tilbudet blitt større enn antatt: produksjonen har tatt seg opp i Libya i sommer, den irakiske eksporten har holdt seg og utvinningen er fortsatt frenetisk i USA, hvor oljeskifer slår alle rekorder. Fallende etterspørsel, økende tilbud: prisfallet synes diktert av markedslovene. Den inngår ikke desto mindre i en geostrategisk kontekst som åpner for alle slags spekulasjoner om skjulte motiver hos aktørene i dette spillet. (…)