EUs ildprøve i Ukraina

Oppløsningen av Sovjetunionen, som ble bestemt av den russiske presidenten Boris Jeltsin og hans ukrainske og hviterussiske kolleger, forløp fredelig fordi den sovjetiske presidenten, Mikhail Gorbatsjov, ikke motsatte seg den. Men oppløsningen var full av potensielle konflikter. I dette flernasjonale området ble 25 millioner russere etterlatt utenfor grensene til Russland (som hadde 147 millioner innbyggere i folketellingen i 1989, mot 286 millioner i det tidligere Sovjetunionen). Dessuten besto Russland selv av svært ulike regioner. I tillegg førte de nye grensene til mange spenninger mellom nye stater og minoriteter (Nagorno-Karabakh, Transnistria, Sør-Ossetia, Abkhasia, Adsjaria). Mange av disse multietniske statene var helt nye. Det gjaldt særlig Ukraina, som i hele sin historie bare hadde vært uavhengig i tre år (1917–1920) og det fordi tsarens hær brøt sammen.

Det Ukraina som så dagens lys 25. desember 1991, er en sammensatt stat. De vestlige områdene tilhørte Polen i mellomkrigstiden. De østlige regionene er befolket av russisktalende ortodokse. Kysten langs Svartehavet var i gamle dager osmansk. Krim-halvøya hadde aldri vært ukrainsk før Nikita Krustsjov uten å rådføre seg med noen ga den til Ukraina i 1954. Landets statstradisjon er bare et kvart århundre gammel. 1990-tallets privatiseringer skapte et oligarki som kontrollerer staten mer enn den kontrollerer dem. Den økonomiske situasjonen er elendig og gjelden er stor. Ukrainas framtid – medlemskap i NATO eller fortsette å være nøytral – henger derfor nøye sammen med utviklingen av maktforholdene i Europa og globalt. Allerede i 1998 skrev Zbigniew Brzezinski at den eneste måten å hindre at Russland på ny blir en stormakt er å fjerne Russlands innflytelse i Ukraina. Noen fakta er viktig å huske for alle som ønsker å forstå dagens ukrainske krise. Det har vært mulig å forutse krisen helt siden «Oransjerevolusjonen» i 2004 og det første forsøket på å få landet inn i NATO (2008). Krisen kunne vært unngått hvis EU, da de lanserte «det østlige partnerskap» i 2009, hadde forsøkt å gjøre denne assosieringsavtalen med Ukraina kompatibel med målet i det strategiske partnerskapet mellom EU og Russland fra 2003, nemlig å skape et frihandelsområde «fra Lisboa til Vladivostok». (…)