Kontinentet hvor konspirasjonene er virkelige

«Spørsmålet melder seg hele tiden: Hvis vi ikke hadde Latin-Amerika ved vår side, ville situasjonen vår vært dramatisk. Uten tilgang til latinamerikanske varer og markeder, ville USA vært en annenrangs makt,» skrev journalisten Herbert Matthews i New York Times i 1959. Disse bekymringene skapte på begynnelsen av 1900-tallet ideen om Latin-Amerika som USAs bakgård – som må beskyttes og underkastes for enhver pris. Opprinnelsen til prosjektet var solidarisk: I 1823 kritiserte president James Monroe den europeiske imperialismen og utropte et «Amerika for amerikanerne». Men Monroe-doktrinen, som den ble hetende, ble etter hvert til et redskap for å sikre Nord-Amerikas dominans over Sør-Amerika.

USAs tidvis voldelige, tidvis diskrete ekspansjon i Latin-Amerika har i så stor grad formet kontinentets historie at mange fortsatt ser Washingtons svarte hånd bak alle hindringer de progressive myndighetene støter på. Når latinamerikanske regjeringer trenger noen å skylde på for problemer på hjemmebane, holder de seg ikke alltid for gode for å forsyne seg av denne anti-imperialistiske kilden, og flørter iblant med konspirasjonsteorier. Samtidig skal det sies at antiamerikanismen ikke kommer som lyn fra klar himmel over kontinentet til José Marti: Den er et resultat av over femti år med svært reell innblanding, utallige skitne triks og virkelige komplotter, og et åpenbart ønske om hegemoni som har gitt ulike historiske utslag. (…)