Den 28. november 2008 sendte Bolivias president Evo Morales ut et åpent brev med tittelen «Klimaforandringer: Redd planeten fra kapitalismen». Her er brevets åpningssetninger:
«Søstre og brødre: I dag er vår Moder Jord syk. […] Alt begynte med den industrielle revolusjonen i 1750, som skapte det kapitalistiske systemet. I løpet av 250 år har de såkalte ’utviklingslandene’ konsumert en stor del av de fossile energikildene som ble skapt for fem millioner århundrer siden. […] Under kapitalismen eksisterer ikke lenger Moder Jord, det finnes bare råmaterialer. Kapitalismen er kilden til verdens asymmetri og ubalanse.»
Politikken til Morales’ regjering i Bolivia er banebrytende for dagens progressive kamper. Likevel viser de siterte setningene smertelig tydelig dens ideologiske begrensninger (som man alltid betaler en praktisk pris for). Morales støtter seg på fortellingen om et syndefall som skjedde på et bestemt historisk tidspunkt («Alt begynte med den industrielle revolusjonen i 1750») og forutsigbart nok består dette syndefallet i at vi har mistet våre røtter til Moder Jord («Under kapitalismen eksisterer ikke lenger Moder Jord»). Til dette kan man være fristet til å legge til at, hvis det er én ting som er bra med kapitalismen, så er det at under den eksisterer ikke lenger Moder Jord. «Kapitalismen er kilden til verdens asymmetri og ubalanse» betyr at målet vårt burde være å gjenskape den «naturlige» balansen og symmetrien. Det som dermed angripes og forkastes, er selve framveksten av det moderne subjektet, som utsletter den tradisjonelle og seksualiserte kosmologien om Moder Jord (og Himmelske Fader) hvor våre røtter er å finne i naturens substansielle, «moderlige» orden.
Miljøvern er en av dagens største ideologiske slagmarker, med en hel rekke strategier som mørklegger miljøkrisens faktiske dimensjoner: (1) ren og skjær uvitenhet – det er kun snakk om et marginalt fenomen som det ikke er verdt å bry seg om, livet (til kapitalen) fortsetter som før, naturen tar vare på seg selv; (2) vitenskap og teknologi kan redde oss; (3) overlat det til markedet å finne en løsning (høyere skatt for de som forurenser); (4) legge press på overjeget ved å framheve personlig ansvar framfor store strukturelle tiltak – hver og en av oss bør gjøre det han eller hun kan (resirkulere, forbruke mindre); (5) kanskje den verste av dem alle, er å kjempe for å vende tilbake til en naturlig balanse, til en mer beskjeden og tradisjonell livsstil hvor vi gir avkall på menneskets hybris og blir respektfulle barn av Moder Jord igjen. Men hele dette paradigmet hvor vår hybris har ført til en avsporing fra Moder Jord er feil. Hvorfor? McKenzie Warks Molecular Red har svaret.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Den antropocene tidsalder
Kjernen i miljøkrisen er et fenomen som allerede Marx kommenterte: den såkalte metabolske riften skapt av en stadig økende kapitalistisk produktivitet. Med Warks egne ord: «Arbeidet hamrer løs og bearbeider steiner og jord, planter og dyr, utvinner de molekylære strømmene som vårt felles liv er skapt og gjenskapt ut ifra.» Når en slik rift skapt av menneskelig aktivitet begynner å bli en trussel mot selve reproduksjonen av livet på jorden, slik at menneskeheten bokstavelig talt blir en geologisk faktor, da er vi på vei inn i en ny tidsalder, den antropocene:
«Antropocen er en rekke metabolske rifter, hvor det ene molekylet etter det andre utvinnes gjennom arbeid og teknikk for å lage ting for mennesker, men avfallsproduktene kommer ikke tilbake slik at kretsløpet kan fornye seg selv.»
Wark navngir denne voksende riftens aktørskap med det ironiske uttrykket «Karbonets frigjøringsfront»: «Karbonets frigjøringsfront leter etter alt tidligere liv som har blitt til forsteinet karbon, utvinner det og brenner det for å frigi dets energi. Den antropocene tidsalder drives av karbon.» Det er et paradoks i kjernen av begrepet antropocen: Menneskeheten ble bevisst sine egne begrensninger som art nettopp da den ble så sterk at den påvirket balansen til alt liv på jorden. Mennesket kunne drømme om å være et Subjekt helt til dets påvirkning på naturen (jorden) ikke lenger var marginal, det vil si kun på bakgrunn av en stabil natur.
«Det er bare gjennom det høyeste at vi kan nå det laveste.»
Begreper som «rift» og forstyrret «kretsløp» synes å basere seg på det motsatte: tanken om en «normal» tingenes tilstand hvor kretsløpet er lukket og balansen gjenopprettet, som om antropocen skulle kunne overvinnes simpelthen ved å gjeninnføre menneskearten i denne balansen. Warks største bragd er å forkaste denne tankebanen: Det har aldri vært noen slik balanse, naturen er allerede i seg selv ubalansert, ideen om Naturen som en stor Moder er bare nok et bilde på den guddommelige store Andre. For Wark er jeg en av de store, slemme karene siden jeg inkarnerer «alle de gamle lastene» til en kontemplativ materialisme som er løsrevet fra praksis. Likevel er jeg enig med hans grunnleggende idé om å forkaste Naturen som det siste bildet på den store Andre: «Guden som fremdeles gjemte seg i verdenssynet til en selvkorrigerende, selvbalanserende og selvhelbredende økologi, er død […]. Mennesket er ikke lenger denne figuren i forgrunnen som jobber for sine interesser, mens bakgrunnen er et holistisk, organisk kretsløp: [Et kretsløp] som mennesket kan forstyrre, men som det i siste instans kan bevare et balansert og harmonisk forhold til hvis det bare trekker seg tilbake fra visse utskeielser.»
Riften i menneskeheten
Derfor bør vi, etter Gud Faderens – den mannlige Fornuftens – død, også bifalle at Gudinnen Naturen er død: «Å kvitte oss med den usynlige hånd, og med et homeostatisk miljø som grunnleggende metafor, er å leve på ny etter at Gud er død.» For det først møter vi aldri naturen i seg selv: Den naturen vi møter er alltid allerede fanget i en motsetningsfull interaksjon med kollektivt menneskelig arbeid. Men for det andre er det ikke mulig å redusere gapet mellom menneskelig arbeid og den resistente naturen (alt det som motstår vårt grep). Naturen er ikke noen abstrakt «naturen i seg selv», men hovedsakelig den motstridige motkraften vi møter i vårt arbeid. Likevel må vi ta et skritt videre her. Fiksjonen om en stabil natur som er forstyrret av menneskelig innblanding er gal selv som et uoppnåelig ideal vi kan nærme oss om vi slutter med så mye som mulig av vår aktivitet. Naturen i seg selv er allerede forstyrret, den er ute av ledd:
«Vi har fremdeles en tendens til å tenke at hvis vi kan stoppe visse handlinger, så vil den økologiske balansen rette seg opp igjen og finne tilbake til homeostase. Men kanskje er dette ikke tilfellet. […] Hva om det kun finnes en ustabil natur?»
Riften mellom arbeidet og en gjenstridig natur bør suppleres, ikke bare med en rift innad i selve naturen som gjør at den alltid vil være ustabil, men også med en rift som kommer fra menneskeheten selv. Denne riften, som eksploderer i moderniteten, er «skillet mellom vår sansning av verden og vår idé om den». Vi bør ikke tolke denne riften på tradisjonelt humanist-marxistisk vis, som den «høyere» teoretiske aktivitetens «fremmedgjøring» fra levende kollektiv praksis. I stedet bør vi forstå den som det faktum at den levende, praktiske erfaringen av virkeligheten ikke kan opphøyes til den siste utveien – og her finner vi lærdommen fra moderne vitenskap og teknologi.
Felles liv
Den «umenneskelige» sfæren (kvantefelt er et godt eksempel) ligger utenfor vår direkte erfaring, og er kun tilgjengelig gjennom vitenskapelige teorier: Partikkelfysikkens merkelige verden «er så langt under vår menneskelige persepsjonsevne at vi sliter med å finne et språk for å beskrive den». Likevel er det ikke egentlig et passende språk vi mangler (vi kan relativt lett konstruere det), men først og fremst en adekvat sanseerfaring som kan fortelle oss at denne merkelige verdenen faktisk utgjør en del av vår virkelighet. Det samme gjelder for «Karbonets frigjøringsfront», som vi kjenner gjennom «kunnskap som kun kan bli skapt gjennom et teknisk-vitenskapelig apparat som er så stort at det nå utgjør en hel planetær infrastruktur». Eller, som Wagner ville sagt, die Wunde schliesst der Speer nur der sie schlug («såret kan bare heles av spydet som laget det»).
Min eneste kritiske bemerkning er at Warks ikke klarer å se utover det han kaller «felles liv» (shared life), og at det alltid vil være fetisjerende fremmedgjøring å vektlegge enkeltmomenter som selvstendige: «Vår arts væren mister det felles liv når vi gjør en fetisj ut av en bestemt idé, en bestemt kjærlighet, eller et bestemt arbeid.» Her må vi imidlertid stille noen spørsmål: For det første, er ikke et slikt brudd med strømmen til det felles liv, et slikt fokus på en idé, en elskede eller en oppgave, nettopp det Badiou kaller en «hendelse»? Så, snarere enn å forkaste slike brudd som tilfeller av fremmedgjøring, burde vi ikke feire dem som det høyeste uttrykk for negativitetens kraft? Og vil ikke vår tilgang til det ikke-menneskelige molekylære nivået til for eksempel kvanteuniverset, forutsette nettopp et slikt brudd med vårt daglige felles liv?
Vi står her overfor et ekte hegeliansk paradoks. Hegel roser den «molare» abstraksjonshandlingen – reduksjonen av en situasjons kompleksitet til dens «essens», til dens viktigste kjennetegn – som forstandens uendelige kraft. Det virkelig vanskelige er ikke å huske at situasjoner er komplekse, men å brutalt forenkle dem for å se deres essensielle form, og ikke deres detaljer. Det vanskelige er å se klasser, ikke mikrogrupper som kjemper mot hverandre, eller å se subjektet, ikke Humes strøm av sinnstilstander.
Vi snakker ikke her bare om ideale former eller mønstre, men om det Reelle. Subjektivitetens tomrom er det Reelle som blir tilslørt av rikdommene til «det indre liv». Klassemotsetninger er det Reelle som tilsløres av de sosiale konfliktenes mangfold.
Umenneskelig sansning
Til tross for disse kritiske bemerkningene, kan man ikke annet enn å beundre analysene av det tykke nettverket av usynlige sidekoblinger som opprettholder vår virkelighet. Bare se på Jane Bennets beskrivelse av hvordan forskjellige aktanter interagerer på en forurenset søppelplass: Ikke bare mennesker, men også det råtnende søppelet, marker, insekter, forlatte maskiner og giftstoffer spiller alle en (aldri rent passiv) rolle.1 Jane Bennett, Vibrant Matter, Duke Univ. Press, Durham, 2010. Dette er ikke bare den gamle reduksjonistiske ideen om at man kan oversette høyere mentale prosesser og livsprosesser til lavere prosesser. Poenget er at ting skjer på et høyere nivå som ikke kan forklares med dette nivåets eget språk. (For eksempel finnes det en teori om at Romerrikets fall skyldtes de giftige blypartiklene i romernes metallskåler og -boller.) Vår kamp mot rasisme bør også være «molekylær»: I stedet for kun å fokusere på store «molare» forklaringer på hvordan rasisme egentlig er en fortrengt klassekamp, burde vi analysere den Andres mikropraksiser (det tykke laget av gester og uttrykk) som avslører misunnelse og ydmykelse. I dag når vi (nesten) alle er åpne, tolerante liberale, reproduserer rasismen seg nettopp på dette molekylære nivået: Jeg respekterer arabere, jøder, svarte, men jeg liker ikke lukten av maten deres, den høye musikken, den vulgære latteren.
Vi bør altså bevege oss hinsides den deleuzianske motsetningen mellom det molekylære og det molare, som i siste instans reduserer det molare nivået til et skyggeteater av representasjoner sett i forhold til det molekylære nivået av faktisk produktivitet og livserfaring. Riktignok er den metabolske riften operativ og kan bare bli etablert på et «lavere» molekylært nivå, men dette molekylære nivået er så lavt at det er usynlig ikke bare for den «molare» storpolitikk eller sosiale kamper, men også for de mest elementære erfaringsformene. Vi har bare tilgang gjennom «høy» teori – det er altså bare gjennom det høyeste at vi kan nå det laveste. Vitenskapen har selvfølgelig sin egen «molekylære» materielle base: De vitenskapelige måleapparatene. Selv om disse apparatene er laget av mennesker og er en del av vår ordinære virkelighet, gir de oss tilgang til underlige områder – for eksempel kvanteoscillasjoner og genomer – som ikke er del av vår erfarte menneskelige virkelighet:
«Det er noe umenneskelig ved vitenskapen. Dens måter å persipere, modellere og verifisere på ligger utenfor den menneskelige sansningens parametere, selv om de er avhengige av et apparat som er et resultat av menneskelig arbeid. Vitenskapens objekter er ikke avhengig av menneskelig bevissthet. Likevel finner vitenskapen sted i historien og begrenses av gitte former for sosial organisering og av en gitt tid. Derfor er de eksisterende sosiale relasjonene en fotlenke for vitenskapens jakt etter umenneskelig sansning av den ikke-menneskelige virkeligheten.»
Denaturalisering av naturen
Langs disse linjene gjør Karan Barad rett i å påpeke hvor snevert Bohrs begrep om apparatet er: Apparatet har sin egen historie, det er et resultat av sosiale praksiser som gjenspeiler en større verden av produksjonskrefter og produksjonsforbindelser. Det avgjørende her er skillet mellom ikke-menneskelig og umenneskelig: Det ikke-menneskelige befinner seg på samme side som det menneskelige, det er en del av den vanlige verden hvor mennesker konfronteres med ikke-menneskelige ting og prosesser. Apparatet er noe annet, verken menneskelig eller ikke-menneskelig, men umenneskelig, som Wark skriver:
«Det umenneskelige forbinder det ikke-menneskelige med det menneskelige. Dette bevarer det merkelige og fremmede aspektet ved det som kan produseres av et apparat – partikkelfysikk for eksempel – uten å si for mye om det ikke-menneskelige på forhånd.»
Kort sagt, mens apparater er iboende i det menneskelige og produkter av menneskets produktive og vitenskapelige involvering i naturen, er de samtidig umenneskelige i den grad at de gjør oss i stand til å skjelne konturene av en virkelighet som ikke er en del av vår virkelighet. Det virkelig rare elementet i denne triaden – mennesker, virkeligheten de konfronterer og apparatene de bruker til å trenge inn i denne virkeligheten – er altså ikke den gjenstridige ytre virkeligheten, men apparatene som medierer mellom de to ytterpunktene (mennesker og ikke-menneskelig virkelighet). Apparater gir ikke bare mennesker kjennskap til virkeligheten som ligger utenfor sanseerfaringens virkelighet (som kvantebølger), de gjør dem også i stand til å bygge nye «unaturlige» (umenneskelige) objekter som alltid vil framstå for oss som misfostre: dingser, genmodifiserte organismer, kyborger. Den menneskelige kulturens kraft er ikke bare at den kan bygge et selvstendig symbolsk univers utover det vi selv erfarer som natur, men at den kan produsere nye «unaturlige» naturlige objekter som materialiserer menneskelig kunnskap. Vi «symboliserer» ikke bare naturen, vi denaturaliserer den så å si innenfra.
© norske LMD. Oversatt av K.J.R.
McKenzie Wark, Molecular Red: Theory for the Anthropocene, Verso Books, London, 2015.
Slavoj Zizek er filosof.
- 1Jane Bennett, Vibrant Matter, Duke Univ. Press, Durham, 2010.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
