Den nordamerikanske frihandelsavtalen Nafta skulle gjøre forbrukere, arbeidere og bønder i USA, Mexico og Canada rikere. 20 år senere er resultatet at en ørliten prosent av de aller rikeste har tjent godt på avtalen, mens alle andre har tapt massivt.

The North American Free Trade Agreement (Nafta) trådte i kraft 1. januar 1993 med en haug av løfter om at den ville vært bra for økonomiene, samfunnene og miljøet. Få saker forener USA med sine dype partisplittelser, men både republikanere, demokrater og uavhengige i vidt forskjellige deler av landet og i ulike samfunnslag mener at Nafta har vært negativ for deres familier og for landet. Samtidig ser det ut som om disse tabbene vil bli gjentatt ut fra det vi har fått greie på om de hemmelige forhandlingene om Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP).

Nafta var et eksperiment som innstiftet en radikalt ny modell for handelsavtaler. Den var fundamentalt forskjellig ved at den bare delvis dreide seg om handel. Hvor tidligere amerikanske handelsavtaler nesten bare hadde handlet om å fjerne tollmurer og -kvoter, skapte Nafta nye privilegier og en sterkere beskyttelse for utenlandske investorer. Disse fikk et insentiv til å flagge ut investeringer og jobber, fordi avtalen fjernet mye av risikoen med å flytte produksjonen til lavkostland. Nafta gjorde også at utenlandske investorer kunne utfordre nasjonal politikk og reguleringer direkte i investor-stat-tvistedomstoler (ISDS) og kreve erstatning for politiske beslutninger som «undergraver» deres forventede framtidige profitt. (…)