Litteratur mot den evige nåtid

Forholdet mellom romankunsten og historiefaget er sammensatt, med både rivalisering og gjensidig solidaritet. Ifølge klisjeen har historikerne et objektivt perspektiv på hendelsene, mens forfatterne er subjektive. Bildet er nok mer nyansert. Reflekterte historikere vet at faget deres er anakronistisk av natur, fordi måten vi konstruerer fortiden på alltid og nødvendigvis bestemmes og formes av nåtiden. Og motsatt tilfaller det de beste forfatterne å produsere sannhetseffekter om det som unnslipper de andre representasjons- og fortolkningssystemene – spesielt historiefaget med sine store, offisielle fortellinger. Stadig flere historikere erkjenner nå at også de produserer en viss type fortelling som på ingen måte er nøytral i formen. De har også begynt å inkludere romaner i sin forskning, selv om det som oftest bare er som historiske dokumenter.

Historiefagets viktigste oppgave er likevel å etablere fakta og sette dem inn i et sammenhengende perspektiv, med en nøye undersøkelse av sannhetsgehalten. Ifølge Hermann Broch, Milan Kundera og Carlos Fuentes er romanens oppgave derimot å utforske, uten å gi avkall på fantasiens frihet, den delen av den menneskelige erfaring man ikke har tilgang til ad andre veier. (…)