Midt på ettermiddagen er veikryssene stappfulle av biler som tuter rasende. Det kunne vært i Paris eller Milano, men jeg er i Pyongyang, hovedstaden i Den demokratiske folkerepublikken Korea. Kaoset skyldes Det internasjonale vårmarkedet i Parken for de tre revolusjoner. Her, i en stor hall, selger flere hundre koreanske og særlig utenlandske selskaper produktene sine til massene: datamaskiner og flatskjermer fra Hong Kong og Japan, kosmetikk fra Sveits, kaffe fra Malaysia, kjøleskap fra Kina, pumpemotorer fra New Zealand og andre varer fra Vietnam og Russland. Selv European Business Association er til stede. Ikke verst for et land som er underlagt en FN-embargo.1 USA har boikottet Nord-Korea siden Korea-krigen (1950–1953). FNs sikkerhetsråd har enstemmig vedtatt stadig strengere embargoer etter atomprøvesprengningene i 2006, 2009 og 2013.
Det er så mye folk her at det nesten er umulig å gå rundt i hallen. «Dette er kjøpesenteret deres,» sier en fyr fra et vestlig firma. Familier, mange enslige kvinner og unge folk med mobiltelefonen inntil øret kommer ut med hendene fulle. Noen tar en pust i bakken foran kioskene som selger grillspyd og iskrem.
Stedet og folkemengden gjenspeiler forbruksfeberen som har grepet mange innbyggere i hovedstaden. De som går rundt på markedet er utvilsomt privilegerte (man kan kun betale med yuan, euro eller andre utenlandske valutaer), men de er ikke blant de rikeste. De virkelig rike handler i langt mer luksuriøse butikker som det finnes rundt tjue av i Pyongyang, forteller folk jeg har møtt utenfor landet. Men ifølge mine to englevakter – som ikke viker ett skritt fra meg i løpet av uka jeg er i Nord-Korea, og fungerer som både tolker og (svært) politiske guider – eksisterer ikke slike luksusbutikker. Ikke mer enn de halvoffisielle og private markedene.
Vanlige folk i Pyongyang med litt midler kan kjøpe koreanske og importerte varer i de få supermarkedene som har alt sjangeren krever: handlevogner, kurver og kasser der man kan betale med kort. På søndager er restaurantene over supermarkedene fulle av familier som spiser en koselig lunsj ute.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
En hovedstad i endring
Pyongyang er likevel ikke blitt en gigantisk forbruksfest. I gatene og på metroen (jeg får lov til å ta en tur, men bare ett stopp) ser jeg menn og kvinner i slitte klær, noen bærer også tung last. Folk flest ser ikke spesielt velstående ut. Og overalt i byen er det unge soldater – som ikke er særlig krigerske – og ofte jobber de på byggeplassene. «Hærens rolle er ikke bare å forsvare landet, men også å være med å bygge det,» sier den ene av livvaktene mine. Billig arbeidskraft, rett og slett.
Politisk holder regimet fast på sine mer eller mindre hallusinatoriske overbevisninger. Landets ledere er halvguder med et absolutt klarsyn som folket forguder: grunnleggeren Kim Il-sung som kastet ut japanerne og senere amerikanerne før han etter sin død ble «president for all evighet», sønnen Kim Jong-il som styrket hæren og gjorde Nord-Korea til en atommakt, og nå barnebarnet Kim Jong-un (32) som skal modernisere landet. Alle offentlige bygg – monumenter, svømmehaller, skoler – har et portrett av minst en av de tre prominensene, som alle bøyer seg for slik man korser seg i kirken. Lederne hevder Nord-Korea har verdens beste politiske system og samfunn, som beskytter borgerne mot aggressiv imperialisme og ødeleggende kapitalisme. Alle som betviler dette blir sendt til omskolering – «hjerneskolen» sier noe på spøk i det skjulte – eller til arbeidsleirer, om de ikke blir skutt.
«De tabubelagte pengene sniker seg inn i dagliglivet.»
Men de materielle levekårene er blitt bedre og hovedstaden er i endring. «For ti år siden var alt grått og det fantes knapt en bil. I dag er det farger overalt,» sier en vietnamesisk reiseoperatør som er på utkikk etter nye destinasjoner. Fargene er ikke bare å se på kvinneklærne, men også i skogen av boligblokker på tretti–førti etasjer. Noen er konvensjonelle med ordinære farger, andre er blå, grønne eller okergule og runde, i skarp kontrast til de nakne, massive byggene fra 1950-tallet i ren sovjetstil.
God utdanning
Langs elva Taedong som renner gjennom hovedstaden vrimler det av byggeplasser: Universitetet Kim Chek (Nord-Koreas ledende universitet for naturvitenskap og ny teknologi) skal utvides og elvebredden tilrettelegges for turisme. Denne viljen til å modernisere byen følger Kim Jong-uns nye slagord: «Speed Pyongyang». «For å synliggjøre det høye sivilisasjonsnivået vi ønsker å for Pyongyang, arbeider det koreanske folket hardt og tillitsfullt,» skrev Pyongyang Times 16. mai. Målet er ikke bare å endre byens image, men også å skape en ny elite. På bibliotekene i universitetene Kim Il-sung og Kim Chek får jeg se rom fulle av datamaskiner som er koblet til det lokale intranettet – det er nokså raskt og effektivt, sier de jeg snakker med. Masterstudentene har tilgang til internett med visse restriksjoner, for «det finnes også svært dårlige ting på internett», sier anstanden til den unge kvinnen som viser meg rundt på Kim Chek. Nettstedene studentene og professorene besøker loggføres på behørig vis. Det er vanskelig å vite hvor kontrollen begynner og hvor den slutter. Ingen av studentene har eksterne epostadresser.
Professorene på disse prestisjeuniversitetene blir tatt godt vare på. De vil få bo gratis i leilighetene som bygges langs Taedong med utsikt til en flott aveny. Dette er en gammel tradisjon, ifølge kvinnen som åpner døra til leiligheten sin fra 90-tallet. Paret vi besøker er grundig forberedt av mine to englevakter og er på ingen måte et alminnelig par: Ektemannen er professor ved Kim Il-sung-universitetet, svigerfaren er arkitekt og har arbeidet med «den evige presidenten». Den enorme leiligheten – sju rom og to bad – er smakfullt designet og innredet. Kona forteller at de har fått møblene av «vår store leder Kim Jong-il» – i likhet med alle naboene i de to tvillingtårnene på førti etasjer. Hun synes ikke det er absurd at hun ikke har fått velge noe selv og at alt er likt. Vil de neste generasjonene, de som i dag kler seg i fargerike klær, akseptere dette?
Selv om dagens og framtidens ledere får betydelige fordeler, forsømmer ikke landet grunnutdanningen – slik tradisjonen er i land som kaller seg kommunistiske. Barna må lære seg alt om Kim-dynastiet, de mange velgjerninger deres og den skrekkelige amerikanske imperialismen, men de lærer også å lese og skrive: 99 prosent av alle voksne kan lese og skrive ifølge CIA, som neppe kan mistenkes for å være Nord-Korea-sympatisører.2 Estimat for 2014. CIA World Factbook. Det er en nokså stor bragd for et utviklingsland.
Kronisk feilernæring
Det skal være gøy i byen. En skøytebane, teatre, et ridesenter, et badeland med gigantiske sklier hvor arbeidere i grupper blir busset inn på søndager, og en fornøyelsespark med radiobiler, berg- og dalbaner og videospill har dukket opp. I forstedene og på landsbygda er låten en annen. Jeg får verken statistikk eller lov til å møte folk. Men reisen fra Pyongyang i vest til Wonsan ved Japanhavet i øst gir meg et visst inntrykk. De 160 kilometerne og tre timene i bil er en prøvelse for ryggen og en fryd for øyet. Veien består av betongelementer som er mer og mindre tett festet til hverandre – temperatursvingninger fra 30 plussgrader om sommeren og til minus 20 om vinteren skaper mange humper i veidekket. Det er umulig å kjøre fort, så jeg får tid til å studere rismarkene, kornåkrene og landsbyene langs veien.
Det er midt i sesongen for pløying og utplanting av ris og. Selv om åkrene er store, arbeider bøndene som oftest med spader og ulike hakker. Noen steder trekker en radmager okse en plog. To–tre ganger i løpet av ferden ser jeg noen små traktorer. Jevnlig ser jeg fargeflekker ute i åkrene: Det er elever og studenter som er kommet hjem for å være med og plante ris og så hvete og mais i ti–femten dager. Det er obligatorisk under våronna og høstonna. Jeg ser også en mengde små røde flagg. De tilhører soldatene, som også hjelper til i åkrene, noen av dem året rundt.
Siden mai 2012 har bøndene hatt sine egne små jordlapper. I grupper på fire-fem får de nå lov til å forvalte deler av markene og også til å selge det de dyrker. Sammen med tilgang til kunstgjødsel og bedring av dyrkingsmetodene,3 Se Romain Mielcarek, «La Corée du Nord en guerre contre la famine», Radio France International, 16. april 2013. har denne reformen gitt større avlinger. Hungersnøden er forsvunnet, sier Verdens matvareprogram og NGO-er på stedet.4 Flere NGO-er arbeider, ofte under svært vanskelige forhold, i Nord-Korea. Men ifølge en FN-rapport fra 2013 lider 27,9 prosent av nordkoreanerne fortsatt av kronisk feilernæring.
Luksushotell i et klasseløst samfunn
På vei tilbake går bilen vår i stykker utenfor en landsby nær hovedveien. Vi er førti kilometer fra Pyongyang. Før noen rekker å hente oss, har vi tid til å krysse brua og gå til de første husene, men denne enkle ideen skremmer vettet av englevaktene mine, som kommer opp med all verdens argumenter for å unngå spaserturen. I likhet med sine kolleger har de forstått at ordet ’forbudt’ er ødeleggende for landets omdømme. Derfor forsøker de mer eller mindre naivt å forklare meg at det er for min sikkerhet, at stedet er uinteressant, at bøndene kan mislike utlendinger. Ledsagerne mine er ikke tungnemme apparatsjiker, de gjør sitt beste for å oppfylle ønskene mine og følger instruksene sine så smidig som mulig. Men uten å bryte den gylne regelen: Ingen ting er forbudt, men alt som ikke står på programmet er ulovlig.
I dette tilfellet er det ekstra absurd, for husene ser ganske tiltalende ut. Landsbyen har også et flott nymalt bygg, kanskje et forsamlingshus. Folkene som passerer til fots eller på sykkel med tunge sekker denne sene ettermiddagen, virker trøtte og fattige. Men hvem forventer at landsbygda, selv nær hovedstaden, skal være velstående?
Når vi først skal forlate Pyongyang, foretrekker englevaktene mine å vise meg alpinanlegget på fjellet Masik (1528 meter). Det ble bygd av hæren og åpnet i desember 2013. Utsikten er til å miste pusten av og anlegget har alt man finner i Vesten: tre stolheiser (snart fire), ti bakker, restaurant på toppen og et «superluksushotell» i bunn av bakken med 92 rom, svømmebasseng, sauna, treningsrom, frisørsalong, dansesal, karaoke, spillrom, internett på alle rommene og snart en golfbane. Alt er av beste kvalitet og bygd utelukkende «med våre egne krefter,» ifølge hotelldirektør Ri Su Bom, «fordi den amerikanske boikotten» hindrer vestlige selskaper i å delta. Men den dagen jeg er der, utfører to utenlandske teknikere, en tysk og en kinesisk, vedlikehold på heisene.
Rommene koster opptil 220 dollar natten. Det er ikke dyrt med tanke på hva man får, men utenfor de fleste nordkoreanernes rekkevidde – BNP per innbygger er bare litt over 145 dollar i måneden. Å stå på ski her er også uoppnåelig når skileie og heiskort koster 28 dollar. Det er ikke særlig demokratisk i et land som hevder at det er et klasseløst samfunn. Men det ligger en god hensikt bak, nemlig å få inn utenlandsk valuta fra turister, for tiden hovedsakelig asiatiske og russiske.
«Elendig omdømme»
Den nye økonomiske politikken ble bestemt 30. mai i fjor, på et møte i kommunistpartiets sentralkomité ledet av Kim Jung-un: redusere statens kontroll (litt), ikke forstyrre de halvlovlige selskapene som smører de økonomiske hjulene og sørger for varer i butikkene, utvide de spesielle økonomiske sonene som er åpne for utenlandske bedrifter og verdensmarkedet. Disse beslutningene, kalt «30. mai-tiltakene», har vist seg vanskelige å sette ut i livet. «Vår besluttsomhet er total,» sier Ri Chol Sok, nestleder i Organisasjonen for økonomisk utvikling av Korea, som er opprettet av departementet for utenlandshandel. I likhet med alle andre øvrighetspersoner jeg møter, kommer han til hotellet mitt.
Ri bruker ikke regimets nytale, antakelig for å overbevise meg. «Vi har lært av våre erfaringer og feil, samt andre lands erfaringer. Vi vil skape et miljø med de beste vilkårene for investorer, slik at de kan arbeide uten hindringer og tjene penger.» 26 soner er etablert. Listen over områder hvor Nord-Korea håper på investeringer er ikke ferdig, men den inkluderer turisme, forbrukerelektronikk, mekanisk industri og næringsmiddelindustri. Selskapsskatten vil bli redusert.
«Det er første gang vi oppretter slike soner, så vi mangler folk med erfaring,» sier Ri. «Derfor har vi begynt å utdanne folk til å styre disse sonene. I fjor åpnet vi et økonomisk fakultet ved Kim Il-sung-universitetet som har spesialisert seg på dette feltet, for å gjøre oss kjent med ledelses- og bedriftskultur.» Det blir arrangert stadig flere konferanser og seminarer med utenlandske samarbeidspartnere, og antallet studiereiser til andre land stiger. I januar 2013 var Google-sjefen Eric Schmidts besøk i Nord-Korea på nyhetene verden over.
Ri innrømmer at slaget ikke er vunnet. I tillegg til oppstartsproblemene kommer landets «elendige omdømme» i utlandet, som han ene og alene tilskriver en amerikansk svertekampanje. Han nevner selvsagt ikke atomprøvesprengningene og missiltestene, Kim Jong-uns tordentaler og avvisning av all dialog – som ble tydelig da han nektet FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, å besøke Kaesong i mai. Han nevner heller ikke undertrykkingen av befolkningen, som en knusende rapport fra undersøkelseskommisjonen til FNs menneskerettighetsråd fordømte i februar.
En arbeidseksportør
Det vestlige svaret – embargoen – har fått nordkoreanerne til å slutte opp om den store lederen og styrket hans image som folkets forsvarer. Dessuten er det lett å se at traumene etter bombingen av landet under krigen mot Sør-Korea kan trigge tankeløse reaksjoner når 27 000 amerikanske og sørkoreanske soldater blir utplassert langs grensen under de årlige landgangsøvelsene. Skjebnen til Irak og Iran har overbevist Kim Jung-un og kretsen rundt ham om at bare trusselen om å skaffe seg atomvåpen har reddet Iran fra en væpnet intervensjon. Derfor ser de på atomvåpen som en forsikring. «Det er like mange provokasjoner i Nord-Korea som i Sør-Korea. USA presser på for at Nord-Korea skal gjøre en feil,» sier en vestlig diplomat i Pyongyang. Han savner tilnærmingen under Sør-Koreas «solskinnspolitikk» (Sunshine Policy), som president Kim Dae-jung lanserte i 1998 og Roh Moo-hyun videreførte fram til 2007.
De eneste investorene i Nord-Korea er for tiden kinesere (de mest tallrike og minst populære), sørkoreanere (i spesialsonen Kaesong) og egyptere (mobiloperatøren Orascom). Det beskjedne antallet skyldes delvis embargoen, men også byråkratiet og de nordkoreanske ledernes nøling. Den planlagte frisonen i Sinuiju like overfor den kinesiske havna Dandong ved grenseelva Amnok (Yalu på kinesisk), synes å være lagt på is. En praktfull hengebru som kineserne bygde for et år siden leder ut i ingenmannsland på nordkoreansk side.
Fullstendig uventet lar følgesvennene mine meg være alene på den ni timer lange togturen fra Pyongyang til Dandong. Uten altfor stor risiko, når sant skal sies: De fleste passasjerene er nordkoreanere som bare snakker sitt morsmål eller er ytterst lite åpne for utlendinger. Bare en elegant og snakkesalig forretningsmann fra Shanghai prater med meg under det to timer lange stoppet på grenseposten i Sinuiju. Han forteller meg at han er noe så sjeldent som en labor exporter. Han forhandler arbeidskontrakter i Kina for nordkoreanere – «ikke direkte med makthaverne, men med underliggende instanser». Han forteller meg ikke hvor disse arbeiderne, som åpenbart sitter i nabokupeen, skal eller hva de får i lønn, før han går tilbake til kupeen sin på første klasse.
Koreansk-kinesisk marked
Etter den nordkoreanske landsbygda og boligblokkene i Sinuiju, blir Dandong et sjokk: Havnebyen er et slags mini-Hong Kong. Men byen avslører skjulte sider av et nordkoreansk samfunn i rask endring, for her møtes forretningsfolk fra begge sider av elva.
På stasjonen blir de reisende ønsket velkommen av en gigantisk statue av Mao Zedong som peker mot framtiden. Den er fortsatt imponerende, selv om den er omgitt av mange nybygg. Dandong har ikke unnsluppet den kinesiske byggeboomen. Hele kvartaler med luksusleiligheter langs Yalu ser ut til å stå tomme, like meningsløse som hengebrua. Den nye, travle havna på østsiden handler man ikke bare med Nord-Korea, men det er her du finner de fleste som handler med Nord-Korea.
Kinesiske Wang Yuangang er deleier i en liten fabrikk som monterer minibusser i utkanten av Pyongyang. I 2010 dannet han sammen med et nordkoreansk selskap et fellesforetak der han eier 54 prosent. Mens han lager te, forteller han: «Med de nye transportmulighetene fant vi ut at det var et marked her. Arbeiderne er disiplinerte og lojale – ikke som de kinesiske arbeiderne, som skifter fabrikk som de vil.» De får en lønn som tilsvarer 30 dollar i måneden, pluss forsikring verdt 8 dollar, for åtte timers arbeid seks dager i uka. Det er en tiendedel av det de kinesiske arbeiderne tjener i Huanghai-fabrikken i Dandong, som Wang kjøper deler fra. I tillegg, påpeker han, kommer den obligatoriske matutdelingen (ris, matolje). Bedriften er lønnsom, selv om det skinner gjennom at samarbeidet, som «Kim Jong-un hyller», ikke alltid er like lett. For tiden leter han etter partnere for å utvide, men det ser ut til å være få kandidater. I forbifarten får jeg også vite at han er mellommann for utenlandske selskaper som egentlig ikke skal handle med Nord-Korea på grunn av boikotten.
De fleste etablerte bedriftene i Dandong driver med eksport og import. Her møtes forretningsfolk av alle slag: representanter for de nordkoreanske myndighetene, som gjør forretninger mens de overvåker landsmennene sine, særlig de unge kvinnene som arbeider som servitører i restaurantene; kinesisk-koreanere som mer eller mindre står i ledtog med kineserne og som drar fordel av at de snakker språket; kinesiske småkjøpmenn som gjør hva som helst for å komme inn på dette lovende markedet.
Den kvinnelige sjefen for et import-eksport-selskap, som ønsker å være anonym, peker mot Nord-Korea og sier: «De er sensitive der borte, de mister lett besinnelsen.». Hun har handlet med Nord-Korea i tjue år og mener at det meste har endret seg: «Det var ikke lett før, men det var bare én person som ga ordrene. Han var til å stole på, selv om han iblant forsvant [døde eller falt i unåde]. Nå er det mer forvirrende. Stadig oftere nekter noen å betale for varer eller krever urealistiske betalingsutsettelser.» Hun sier at hun har 75 millioner dollar utestående og er sikker på at pengene går i lommene på politikere og forretningsfolk: en omfattende korrupsjon, som det åpenbart er umulig å verifisere.
Økonomisk forvandling
Det som er sikkert, er at det eksisterer lyssky virksomhet på alle nivåer. Reiseoperatører betaler tollere og politifolk for å få visum raskt. Der elva Yalu smalner sper nordkoreanske soldater og bønder på inntektene sine. Femten kilometer fra sentrum i Dandong, på kystveien Bin Jiang Dong Lu, ligger det en improvisert havn med et par båter, en liten betongkai og noen kiosker. For hundre yuan kan kinesere og turister besøke Nord-Korea, der soldater selger ferske egg fra gårdene i nærheten, sigaretter, brennevin og offisielle suvenirer (nordkoreanske mynter, frimerker). Du kan kjøpe de samme tingene på kaia, men da går du glipp av spenningen. Selgerne gir en viss andel av inntektene til de nordkoreanske soldatene, som står for smuglingen, og til de kinesiske soldatene som ser gjennom fingrene. «50-50» sier en selger.
Alle ser gjennom fingrene. Dette er ikke overraskende i Kina, der korrupsjon er en nasjonalsport trass i president Xi Jinpings kampanje. I Nord-Korea gir det menige og offiserer en ekstrainntekt og fungerer som en slags sikkerhetsventil.
Nok et bevis på at penger – et tabuemne i Pyongyang – sniker seg inn i dagliglivet. En gryende «handelsklasse» kommer, ifølge Nord-Korea-ekspert Andrei Lankov fra Kookmin-universitetet i Seoul, «gradvis til å fremme sine egne politiske interesser, som på tross av klisjeene ikke nødvendigvis står i motsetning til interessene til regjeringen og partistatens gamle nomenklatur.»5 Andrei Lankov, «News media keeps missing the point on North Korea», NK News, Seoul, 7. april 2015. Nord-Korea opplever en økonomisk forvandling under et politisk blylokk. Landet ligner ikke lenger på de vestlige karikaturene og enda mindre på det klasseløse samfunnet makthaverne i Pyongyang påstår at det er.
Oversatt av L.H.T.
- 1USA har boikottet Nord-Korea siden Korea-krigen (1950–1953). FNs sikkerhetsråd har enstemmig vedtatt stadig strengere embargoer etter atomprøvesprengningene i 2006, 2009 og 2013.
- 2Estimat for 2014. CIA World Factbook.
- 3Se Romain Mielcarek, «La Corée du Nord en guerre contre la famine», Radio France International, 16. april 2013.
- 4Flere NGO-er arbeider, ofte under svært vanskelige forhold, i Nord-Korea.
- 5Andrei Lankov, «News media keeps missing the point on North Korea», NK News, Seoul, 7. april 2015.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
