Onfray og den hellige naturen

«Hvem skjuler seg bak Frankrikes mest populære intellektuelle og statsminister Manuel Valls’ sorte får?» spør ukemagasinet Le Point.¹ Artikkelforfatteren er Michel Onfrays venn Franz-Olivier Giesbert, og anledningen er utgivelsen av filosofens nyeste verk, Cosmos.² Onfrays tanker og meninger er berømte nok til gjøre bøkene hans til bestselgere. Han trenger bare posere på et magasincover for å få fart på salget. Enda bedre blir det når han fordømmer «den ideologiske terroren til en mafia som hevder å tilhøre venstresiden» og sier han foretrekker «en god analyse av Alain de Benoist framfor en dårlig analyse av Alain Minc, Jacques Attali eller Bernard-Henry Lévy», eller eventuelt en «god analyse av Bernard-Henry Lévy framfor en dårlig analyse av Alain de Benoist».³

Da føler selv statsministeren at han må reagere. Valls ble urolig av Onfrays henvisning til Alain de Benoist, som er hovedrepresentanten for det som i Frankrike kalles Det nye høyre, samt tidligere grunnlegger av den høyreorienterte Forsknings- og studiegruppen for den europeiske sivilisasjon (GRECE). For om Onfray, som sier han tilhører venstresiden og sverger til anarkisten Proudhon, kan være enig med en mann som regjeringssjefen mener «på sett og vis har utformet Front Nationals ideologiske rammeverk, [da] mister man alle holdepunkt».⁴ Eller som et annet regjeringsmedlem, Jean-Marie Le Guen, så nøkternt oppsummerte det: «Men hvor går vi?»

Selv om Onfray iblant synes å skyte mot egen leir, er det alltid med utgangspunkt i et menneskesyn han mener er knyttet til et frigjøringsideal. En nærmere gjennomgang av dette menneskesynet kan kanskje belyse Onfrays tvetydige eller selvmotsigende posisjon.

Sigøynerens metafysiske autentisitet

Cosmos er første bind i en trilogi med den beskjedne tittelen Brève Encyclopedie du monde – Kort ensyklopedi over verden. Med sitt mål om å utsi dekadansen i vår «døende» sivilisasjon tar boka opp en velkjent tematikk. Målet er også å kjempe mot nihilismen, mot denne «meningsutslettelsens» tid som kjennetegner vårt «sammenraste Vesten»,⁵ når det blir tydelig at «de høyere verdiene mister sin verdi», for å sitere en av Onfrays store inspirasjonskilder, nemlig Friedrich Nietzsche. Hva skal vi gjøre i dette vanskelige historiske øyeblikket? «Det Epikur sa står fortsatt: Båten synker, men det finnes en mulighet for personlig frelse, nemlig å stå rakrygget, oppreist og si: ’Nihilismen kommer ikke forbi meg.’»⁶

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

For å gjenfinne de «høyere verdiene» og gjenskape mening, foreslår Onfray en vei mange skuffede homo sapiens sapiens tidligere har grepet til: forstå og hylle «den hellige naturen» som mennesket ikke lenger har adgang til: Språket har nemlig gradvis ført oss på avveie, for «ordene formidler en virkelighet som unnslipper så snart man navngir den». Siden er vi blitt redusert av skriften, for i tiden før bøkene hadde «de muntlige sivilisasjonene en visdom som stammet fra kontemplasjon av naturen og refleksjon over ledetrådene som kosmoset har gitt oss». Og ikke minst er vi blitt ødelagt av monoteismen. Spesielt den jødisk-kristne varianten, for før den er «verden et hele»: «Ingenting står over noe annet, for alt er ontologisk likestilt». Kort sagt: Alt var bedre før, før kulturen «sender lyset fra det som er gjennom sitt prisme, og det som kommer ut igjen er brutt, bøyd, og aldri rent.»

«Fatalisme erstatter frihet, all historie er en illusjon.»

Legger vi modernitetens herjinger til alle disse ondene – denne «nihilistiske tid», «en tid rekonstruert av virtualitetsproduserende maskiner», «byenes tid mot landlivets tid» – for ikke å snakke om markedet og dets bevegelser, blir saken klar: Hvor godt ville det ikke vært å gjenfinne den utemmede Sigøynerens «metafysiske autentisitet», å leve sine dager «i rent nærvær til verden, i en langsom, naturlig og framfor alt ikke-kulturell tids frodige glede»?

Sex, blod, død

Denne overraskende insisterende anti-intellektualismen forsterkes med en like insisterende overbevisning om at mennesket bare er en variant av det levende, og ikke nødvendigvis den best utrustede. Onfray drister seg til å gå så langt som å hevde at plantene tenker, kan telle (i det minste til to – en viktig presisjon), forutser ting som skjer og kommuniserer. Det er vidunderlig: De «kan oppfatte, sanse og bli berørt uten hele dette komplekse apparatet som synes å kvele den direkte kosmiske sanseerfaringens elementære fysiologi». Dyrene er ikke vesensforskjellige fra menneskene, begge er dyr, men mennesket er «fordervet» av sivilisasjonen, så det er bare snakk om en gradsforskjell. Onfray presiserer ikke hva denne gradsforskjellen består i, like lite som han forklarer hva han mener med «å tenke».

En slik ansamling vage begreper minner unektelig om visse tendenser i samtiden, som ofte forkaster en påstått vestlig fornuft kjennetegnet av skillet mellom kropp og sinn og en forakt for resten av det levende. Denne vestlige fornuften anklages også for å ha lagt til rette for en teknologisk utvikling som setter lønnsomhet som høyeste verdi. Den anarkistiske hedonisten, som Onfray lenge har likt å kalle seg, gjør knapt annet enn å utlegge, over altfor mange sider, en tenkning med poetiske ambisjoner om nødvendigheten av å finne tilbake til en utsprungen frihet gjennom løsrivning fra vår feilslåtte tro på intellektets kraft. Her får også sansene absolutt verdi, og forfatteren kommer med en overraskende benektelse av betydningen av språket, menneskets særtrekk, som Cosmos ville ha tjent på å utlede konsekvensene av. For boka foregir seg å hylle selve livsprinsippet, inkludert «naturen». Men dette prinsippet som Onfray kaller «energisk vitalisme» eller «vilje til makt», har lite med frihet å gjøre.

Når sant skal sies er det vanskelig å skjønne hva det mer presist dreier seg om: «Viljen til makt betegner alt som er, og mot det kan man gjøre lite annet enn å vite, erkjenne, elske og ville denne tingenes tilstand som vil oss, og som vi a priori ikke kan ville.» Ja, og så? Ordbøkene er forsiktige: Vitalisme er en teori som tillegger livet en egen kraft. Onfray selv oppsummerer det slik i en forelesningsrekke han holdt om temaet (Contre-Histoire de la philosophie, 5. januar 1999): «a. alt er materie, b. men noe unndrar seg orden. Livet, det som for øyeblikket unnslipper intellektuell reduksjon.» Vi vasser i vaghet, men vår mann – som kaller seg materialist – ønsker å fylle vagheten med vitenskapelig tyngde. Livet, denne obskure og gåtefulle kraften, har ikke andre mål enn seg selv, enn å gi seg selv flerfoldige former som vi kaller «natur». Disse formene eksisterer bare som støtte og uttrykk for livet. Det gjelder også mennesket. «Vår intime og dype sannhet» befinner seg derfor «i biologien, her histologien [studiet av vev]. [Her oppbevares] ur-minnet man vet bærer på det levendes program: bli født for å dø, leve for å reprodusere seg og dø, være aktiv for å realisere naturens plan og dø, tro at man er fri, si at man er fri, samtidig som man blindt beveger seg framover i et liv som vil oss mer enn vi vil det, og dø.»

«Rasjonalisten han hevder han er, lovpriser det tause instinktet.»

Den frie dømmekraft er altså bare en «fiksjon», «en fabel som skjuler vår uvitenhet om de forskjellige formene for determinisme som programmerer oss». Og hvilket program! «Sex, blod, død: Ingen dyr unnslipper dette.» Vi som trodde vi var selvstendige, med en rekke valgmuligheter og potensialer, gjør egentlig ikke annet enn å «adlyde», og det på alle områder: For eksempel, «når mennesket sprer sprøytemidler […] følger det bare en plan som er iboende i dets natur». Det finnes altså en opprinnelig, essensiell menneskenatur som er felles for oss alle, og som drives av et program som «vil at individene ofrer alt for arten, mens de tror de vil når de [egentlig] blir villet». En «første beveger» hinsides godt og ondt, en ren vilje til eksistens.

Instinkter og kollektiv underbevissthet

Selvsagt unnslipper ikke humanismen dette verdenssynet. Fatalisme erstatter frihet, subjektet er nå bare bærer av en kraft som bruker det for å selv leve videre, all historie er bare en illusjon. Bare et ørlite handlingsrom gjenstår, en eneste liten glipe av frihet: å erkjenne at «den samme kraften som får frøet til å stige opp fra jorden […] vedvarer i mennesket. En blind og stum, men mektig og bestemmende kraft, som vi kan gjøre lite med bortsett fra å vite om den og samtykke.» Menneskene i antikken, som fortsatt var skånet for den «avviriliserende» og mystifiserende sivilisasjonen, står som et eksempel på denne innsikten og aksepten: «En tid til å bli født, og en tid til å dø, en tid til å plante, og en tid til å rykke opp.» Onfray hyller den eldgamle visdommen til de som i tidligere tider «levde i kontakt med kosmos og i harmoni med verdensordenen», gamle dagers enkle folk, «bonden, landbrukeren, gartneren, birøkteren, sjømannen, oppdretteren, gårdbrukeren, bondeknølen, skogbrukeren, som visste mer om verden enn filosofen», fordi de var klar over «tilværelsens røtter i naturen». De ledsaget taust livskraften som virker i naturen, mens bykulturen ikke lenger vet annet enn å «skryte av fordelene ved byen, dette uhyrlig barbariske stedet».

Engang hevdet Onfray med pomp og prakt: «Mer enn noensinne er filosofiens oppgave å gjøre motstand, mer enn noensinne krever den oppstand og opprør, mer enn noensinne inkarnerer den ulydighetens dyder» (Cynismes, 1990). Vitalismen hans er imidlertid i stor grad hentet fra begrepet élan vital hos filosofen Henri Bergson (1859–1941), som forfatteren Charles Peguy mente hadde gjeninnført det åndelige livet i verden. Dette er i seg selv overraskende, men enda mer overraskende slutter det Onfray utlegger i Cosmos seg til en form for ordenstenkning, en idé om en uforanderlig orden, en fremste og eneste sannhetsbærer man bare bør underkaste seg. Forherligelse av instinktet og den kollektive underbevisstheten på bekostning av fornuften; forrang til det dyriske i mennesket; avsky mot «sivilisasjonen»; forherligelse av livskraften; frykt for forfallet; lengselen etter å gjenfinne en gullalder ved å vende tilbake til tradisjonen: Alle disse ideene høres ut som – og er tidvis svært lik – en tidligere svært utbredt strømning.

Forkynner respekt for tradisjoner

Maurice Barrès (1862–1923) hyller «den kreative energien, verdens livskraft, det ubevisste» (Le Jardin de Bérénice, 1891), de ydmykes instinkt og nasjonalismen. Filosofen Ludwig Klages (1872–1956), med bånd til de tyske konservative revolusjonære, postulerer i Mensch und Erde (1913) – et av de første store miljømanifestene – at kosmoset er levende, at framskrittet er «et umettelig dødsønske» og at frelsen er å vende tilbake til naturen. Tyske Oswald Spengler (1880–1936), som tror på orden, plikt og en konservativ «sosialisme», kritiserer i Untergang des Abendlandes (1918) den sterile moderniteten og oppfordrer til å finne kollektiv frelse i meditasjon over fortiden. Disse få eksemplene, som alle representerer en dypt konservativ strømning, er på ingen måte uttømmende for den febrilske og ofte lyriske tenkningen som blomstret helt fram til 1930-tallet. Der jeg vil våge å kalle new age-tenkning en av strømningens seneste forgreininger. Å lete etter en «direkte» tilgang til det levendes krefter, hvor all subjektivitet oppheves, er rett og slett mystisk fanatisme. Når man gjør teori ut av det, beveger man seg ut på en farlig vei som velger irrasjonalitet framfor frigjøring.

Onfray erklærte i 2005 at han «ikke lenger lot seg lure av merkelapper». Uttalelsen vitner ikke akkurat om originalitet, men kan derimot tjene som anbefaling til leserne hans: Den innbitte ateisten han engang var, er nå fullstendig gjennomsyret av en like vag som forvirret åndelighet. Rasjonalisten han hevder han er, lovpriser det tause instinktet. Anarkisten, som han fortsatt kaller seg, forkynner nå respekt for tradisjonen.

Oversatt av Remi Nilsen og Kaja Jenssen Rathe

Evelyne Pieiller er journalist i franske Le Monde diplomatique.

1
Franz-Olivier Giesbert, «Michel Onfray, le philosophe qui secoue la France», Le Point, 14. mars 2015.
2
Michel Onfray, Cosmos. Une ontologie matérialiste, Flammarion, Paris. Første bind av en trilogi, som vil bli etterfulgt av Décadence (forfall) og Sagesse (visdom).
3
Le Point, 25. februar 2015.
4
Manuel Valls, «Le Grand Rendez-Vous», Europe 1 / iTélé / Le Monde, 8. mars 2015.
5
Michel Onfray, Cosmos, se over. Alle sitater er fra denne boka med mindre annet er oppgitt.
6
Debatt på operaen i Nice, ledet av Franz-Olivier Giesbert, 5. juni 2015.