Ingen frelse uten ham og partiet. I en tv-sendt tale 11. august ga Recep Tayyip Erdogan, i en krigersk og paternalistisk tone, et implisitt startsignal for høstens valgkamp. Her tok han opp termineringen av fredsprosessen med Kurdistans arbeiderparti (PKK), beslutningen om å angripe PKK og Den islamske stat (IS), og hvorfor Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) må regjere alene for å gjennomføre reformer. «Han oppfører seg som om han ikke har opplevd et eneste nederlag på to år,» skriver spaltist Taha Akyol i sentrum-høyre-avisen Hurriyet. «Han relativiserer til og med det faktum at AKP ikke klarte å få absolutt flertall i valget 7. Juni, og sier at han ’bare’ mangler 18 seter.»
Auraen til den tidligere statsministeren – som ble valgt til president i august i fjor – har falmet, etter at han lenge framsto som arkitekten bak den tyrkiske økonomiske og geopolitiske renessansen. Den voldelige reaksjonen mot demonstrantene på Taksim-plassen våren 2013 avdekket hans antidemokratiske tilbøyeligheter. Opposisjonelle og journalister som er for kritiske blir nesten systematisk forfulgt. I over et år har tilhengere av predikanten Fethullah Güllen blitt rettsforfulgt fordi de har kritisert Erdogans autoritære tendenser og ambisjoner. Undertrykkelsen har også rammet dommerne som i desember 2013 startet en korrupsjonsgranskning av Erodgans krets, deriblant flere ministre og sønnen Bilal. Tre dommere ble suspenderte og måtte i sommer forlate Tyrkia i all hast etter anklager om å tilhøre en «kriminell organisasjon som har forsøkt å styrte regjeringen med makt».
Spenningsstrategi
«Den tyrkiske håndteringen av Syria-krisen er en fiasko, med en rekke strategiske feil,» sier Didier Billon, nestleder for det franske forskningssenteret IRIS. «Tyrkia har vært besatt av å styrte Assad og har finansiert mange mer eller mindre ukontrollerbare syriske opprørsgrupper. Tyrkia er dermed utelukket fra å få noen sentral rolle i arbeidet med å finne en diplomatisk løsning og forhandle fram en overgang.» I januar besluttet den tyrkiske regjeringen å støtte – sammen med Qatar og Saudi-Arabia – militskoalisjonen «Erobringshæren», som inkluderer Al-Nusra, den syriske grenen av Al-Qaida. Målet med beslutningen synes å være å bøte på mangelen på en løsning for å fjerne regimet i Damaskus, eller for å tvinge regimet til å forhandle.
Erdogan liker heller ikke at Iran er tilbake i det regionale spillet, slik Jeremy Shapiro fra forskningssenteret Brookins i Washington konstaterer: «Den tyrkiske regjeringen trodde virkelig ikke at en atomavtale med Iran var mulig.» Resultatet er at Tyrkia seint har innsett at naboen og rivalen er i ferd med å bli en viktig støttespiller for USA. Det var Tyrkias ønske om å styrke båndene til USA – snarere enn IS-attentatene på tyrkisk jord – som drev regjeringen i Ankara til å akseptere (24. juli) at fly fra den USA-ledede internasjonale koalisjonen kan bruke Incirlik-basen sør på Antolia.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Innenriks var valgresultatet i juni et stort nederlag for Erdogan, som har vært vant med valgsuksess helt siden AKPs første seier i 2002. Det islamsk-konservative partiet er fortsatt landets største, men uten absolutt flertall må det gå i koalisjon med et annet parti for å beholde makten. Og uten kontroll over to tredjedeler av parlamentet blir det ikke mulig å endre grunnloven for å styrke presidentembetet. Mange mener dette nederlaget er grunnen til at AKP etter 24. juli har innledet en spenningsstrategi. Regjeringen har kastet landet ut i en «synkron krig mot terror» (både mot IS og PKK, men mest mot sistnevnte). Framfor alt er dette en strategi for å få et absolutt flertall i nyvalget i november.
Innenrikspolitiske kalkyler
Kalkylen er enkel: Ved å bryte våpenhvilen med PKK, bombe organisasjonens baser i Irakisk Kurdistan og arrestere flere tusen kurdiske aktivister og sympatisører, håper regjeringen å tiltrekke seg nasjonalister som er skeptiske eller regelrett fiendtlige til fredsprosessen. Dette er ikke nok til å overbevise det kemalistiske Folkets republikanske parti (CHP) eller det høyreekstreme Partiet for nasjonalistisk handling (MHP) om å stemme for grunnlovsreform, eller delta i en regjeringskoalisjon (noe Erdogan uansett har liten tro på), men det kan lokke nasjonalistvelgere over til AKP.
På samme vis kan rettsforfølgelsene og truslene om å oppløse den prokurdiske venstrealliansen Folkenes demokratiske parti (HDP) bare forklares av regjeringens ønske om å hindre en ny suksess for partiet som passerte den ekstremt høye sperregrensen på ti prosent i valget 7. juni. Med sine 80 seter forhindret HDP at AKP fikk absolutt flertall. Den karismatiske lederen deres, Selahattin Demirtas, har sagt tydelig fra at den eneste forbrytelsen partiet har begått er «å ha fått 13 prosent av stemmene». Rettsvesenet, som er strengt kontrollert av regjeringen, etterforsker nå Demirtas for «oppfordring til vold» og «forstyrrelse av den offentlige orden», noe som kan gi ham tjue år i fengsel.
Ved å angripe PKK og HDP flørter Erdogan med nasjonalistvelgerne, men tar også et oppgjør med venstresiden og de progressive ideene som han hater intenst. Etter demonstrasjonene til forsvar for Gezi-parken i Istanbul i mai 2013 kalte han dem «pøbler». Som en innbitt økonomisk liberalist avskyr han HDPs sosial- og miljøpolitikk. Han kan ikke fordra partiets sekularisme og liker ikke at det kritiserte ham for å blande seg inn i folks privatliv da han ba de tyrkiske familiene om «å få minst tre barn».
«Spenningsstrategien og den politiske volden den skaper vil først og fremst tjene AKP i valget,» mener økonomen Emre Deliveli. Basert på statistikk hevder eksperten at alle større kriser siden 2002 har gitt AKP økt oppslutning blant de som frykter kaos.1 «Is Erdogan warmongering for political power?», Hürriyet Daily News, Istanbul, 31. juli 2015. Ingenting garanterer at det vil skje denne gangen, men meningsmålingene i august viser en økt oppslutning for AKP, som kan få flertall hvis HDP havner under sperregrensen.
«AKP brenner alle broer på uforståelig vis og driver en enorm sløsing,» sier en tyrkisk bedriftsleder. Han er medlem av den innflytelsesrike arbeidsgiverorganisasjonen Tusiad som er heller reserverte overfor AKP, og som også står langt fra HDPs antiliberalistiske ideer. «Våpenhvilen med PKK har blitt overholdt i to år. Det er leit at innenrikspolitiske kalkyler vekker til live en konflikt som har kostet over 40 000 liv. I dag er landet, spesielt i sørøst, på randen til opprør.» Andre arbeidsgivere snakker om faren for destabilisering av Irakisk Kurdistan, hvor en rekke tyrkiske selskaper er etablert, og hvor PKK anklager president Massoud Barzani for å være kjøpt og betalt av Tyrkia.
Skåner IS
En arabisk diplomat i Ankara avviser ikke at valgstrategi er motivet for offensiven mot kurderne, men han trekker også fram en annen forklaring: «Flere militærledere, noen med bånd til AKP, har ringt i alarmklokkene i flere måneder. De mener PKK og organisasjonens allierte i Syria, Det demokratiske unionspartiet (PYD), har tjent på situasjonen i Syria. Tyrkia vil forhindre et nytt autonomt Kurdistan langs grensen, denne gang i Syria.» Utnevnelsen av Hulusi Akar til hærsjef 5. august styrker denne forklaringen. Akar er kjent for sin harde linje mot kurdiske selvstendighetsforkjempere. Ønsket om å bremse PKKs økende innflytelse i Syria forklarer hvorfor den tyrkiske regjeringen ivrer etter å etablere en 100 kilometer lang og 40 kilometer bred buffersone i Syria hvor de vil jage bort IS, men også den kurdiske militsen YPG.
«Det kurdiske folket blir ofret for Erdogans maktambisjoner og på grunn av hans manglende evne til å hjelpe Syria,» sier den unge kurdiske HDP-aktivisten Mehmet Karer, som kritiserer hvordan PKK og IS blir sidestilt. «Myndighetene sier de fører en dobbel krig mot terror. Men det er PKK som blir angrepet hardest. IS blir fortsatt skånet av hæren, og enda mer av politiet.»
Den tyrkiske regjeringen fortsetter å minimere faren fra IS, selv om organisasjonen sto bak selvmordsangrepet 20. juli som tok livet av 32 unge venstreaktivister i byen Suruç. På en pressekonferanse i Paris 12. august prøvde den tyrkiske statsministerens pressesjef, Cemaltettin Hasimi, å forsvare reaksjonen: «IS og PKK er to trusler mot Tyrkias nasjonale sikkerhet. PKK angriper tyrkiske soldater og sivile hver dag. Da er det helt normalt at vår respons er forskjellig.»
For å motbevise anklagene om en overenskomst med IS, sier de tyrkiske myndighetene at de har arrestert og utvist over «700 utenlandske terrorkrigere» (mot 540 i fjor) som forsøkte å ta seg til Syria. Billon mener at Ankara brøt med IS i vår: «Selv om tallene ikke kan bekreftes, er det åpenbart at det finnes sovende celler i Tyrkia og at de lett kan rekruttere blant de to millionene syriske flyktningene. Dette er en reell intern trussel.»
Kostnadene til Erdogans ambisjoner
En tidligere minister i Süleyman Demirels regjering (1991–1993) sier det rett ut: «Erdogan valgte den dårligste strategien da han angrep PKK og knapt fiket til IS. Han burde gjort det omvendte. IS drepte ungdommer som ønsket å delta i gjenoppbyggingen av Kobane. Organisasjonen ydmyket oss i juni i fjor da de kidnappet over femti av våre diplomater. Før eller siden risikerer Tyrkia å bli brutalt konfrontert med IS’ vold. Hva gjør vi da? Ber PKK om unnskyldning og bønnfaller dem om å hjelpe oss? For øyeblikket er det jo bare PKK og organisasjonens syriske allierte som setter seg i respekt overfor jihadistene.» Dette resonnementet deler Aaron Stein, forsker ved Rafik Hariri Center for the Middle East i Washington: «På sikt er det alt annet enn klarsynt å lage to fronter. Det sprer styrkene og fratar Tyrkia en potensiell alliert.»
For å få bruke tyrkiske militærbaser i kampen mot IS, har NATO godkjent operasjonene mot PKK, som i midten av august hadde krevd over hundre liv, deriblant sivile i Irakisk Kurdistan. EUs og USAs oppfordringer om måtehold synes ikke særlig overbevisende når de ikke er villige til å åpenlyst kritisere Tyrkias manglende aksjoner mot IS. «Vi venter på den store operasjonen mot IS som vil bevise at tiden for tvilsomme overenskomster er over,» sier en arabisk diplomat. Han tror Erdogan kan komme til å holde fast på «liksom-krigen» mot IS helt til valget, for å ta hensyn til sine islamistiske velgere som mer eller mindre sympatiserer med jihadistene. For, som forskeren Yezid Sayigh ved Carnegie Middle East Center i Beirut sier: «For å forstå dagens kontekst må vi, som alltid, vende tilbake til Tyrkias interne politikk.»
Erdogans ambisjoner koster stadig mer, i form av en autoritær utvikling, valgmanøvre, økende diplomatisk isolering og militære eventyr. Faren er at et nytt og risikabelt kapittel innledes i Tyrkias historie.
Oversatt av R.N.
Akram Belkaïd er journalist.
- 1«Is Erdogan warmongering for political power?», Hürriyet Daily News, Istanbul, 31. juli 2015.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
