Reformene bak finanspanikken

I november 2013 annonserte sentralkomitéen i Det kinesiske kommunistpartiet direktivene om hvilke reformer som skal prioriteres de neste tjue årene. Folkekongressen godkjente så direktivene i mars i fjor. For i Kina styres de politiske målsetningene av lange perspektiv. Reformen av økonomien har gått inn i en ny epoke som vil medføre store økonomiske og sosiale endringer. Den skjer i faser på fem år, og den 13. femårsplanen, for perioden 2016–2020, skal bli offentliggjort i oktober.

Å tolke resultatene av denne reformen etter 18 måneder er av flere grunner en utfordring for vestlige observatører. For det første har kineserne andre intellektuelle referanser. I Vesten tror mange at markedsøkonomi er fundamentet for et demokratisk samfunn. Strukturreformer må derfor fjerne markedshindringer, noe som automatisk vil lede til den beste av alle mulige verdener. Slik er det ikke i Kina. Her er økonomisk reform er et middel for politiske mål: å beherske de splittende kreftene i landet for å sikre nasjonal enhet og å legitimere kommunistpartiets sentraliserte makt. Realiseringen av disse målene går via bedring av folkets velferd. Dessuten har president Xi Jinping hentet fram et geopolitisk mål som ikke har vært til stede siden Deng Xiaoping lanserte reformene i 1979: Xi vil at Kina skal gjenfinne sin historiske plass i verden, som Midtens rike. For å få til det må Kina samle Asia rundt yuanen, det vil si løsrive den kinesiske valutaen fra dollaren og gjøre den til en selvstendig internasjonal valuta. Selv om disse målene gir mening i et lengre perspektiv, gjør de det vanskelig å forstå hva som skjer for øyeblikket. (…)