Afrikas demografiske gåte

Den afrikanske befolkningen kan bli doblet innen 2050, til 2,4 milliarder, før den stabiliserer seg på fire milliarder i 2100. Disse uventede demografiske prognosene fra FN¹ kan skape problemer for kontinentets utvikling, spesielt hvis vi setter dem i sammenheng med den økonomiske veksten.

I sin nyeste rapport om kontinentets økonomiske utsikter mener Den afrikanske utviklingsbanken, OECD og FNs utviklingsprogram at snittveksten i BNP på 4,5 prosent de siste fire årene vil fortsette også i år og neste år.² I utgangspunktet er denne veksten bemerkelsesverdig sammenlignet med veksten i eurosonen (1,9 prosent i fjor) og Latin-Amerika (1,7 prosent), og anstendig i forhold til Sør- og Øst-Asia (7 prosent). Men ser vi på BNP per innbygger blir bildet et annet: Veksten per innbygger er 1,6 prosent sør for Sahara, mot 0,4 prosent i eurosonen, 0,6 prosent i Latin-Amerika og 6 prosent i Asia. Med andre ord kan folkeveksten i Afrika drastisk dempe bedringen av levekårene på kontinentet de neste tiårene. Disse utsiktene burde ført til diskusjoner om akuttiltak, men de vekker få reaksjoner.

Ellevedobling innen 2050

I dag vokser den afrikanske befolkningen med 2,5 prosent i året, mens det globale snittet er 1,2 prosent. Latin-Amerika og Asia ligger tett opp til snittet, mens Nord-Amerika vokser saktere (0,4 prosent) og Europa står nærmest stille. Afrika synes altså å være forsinket i den store demografiske overgangen, hvor både fødsels- og dødsratene synker. Men dreier det seg bare om en forsinkelse? Faktisk hender det ofte i overgangen at dødsratene synker før fødselstallene. Dermed innledes en fase med sterk folkevekst, som man kan se som en ustabil overgangsperiode. Jo lenger denne perioden varer, jo mer vokser befolkningen.

Latin-Amerika og Asia opplevde i noen tiår en årlig folkevekst på to prosent eller mer. Befolkningen her vil dermed øke 470 og 370 prosent mellom 1950 og 2050. Afrika sør for Sahara har ligget over to prosent i seksti år, og kan fortsette på det nivået i flere tiår til. Befolkningen vil altså sannsynligvis bli elleve ganger større. Med andre ord kan folkeveksten fortsette etter 2050. Afrika sør for Sahara er altså et særtilfelle, ettersom utviklingen i Nord-Afrika har vært en helt annen.³

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Lav ekteskapsalder

Situasjonen er et resultat av vedvarende høye fødselstall. Ikke bare har de vært svært høye, de har også sunket saktere på begynnelsen av overgangen i Afrika sør for Sahara enn i Latin-Amerika og Asia. De afrikanske fødselstallene er like høye som de var på disse to kontinentene for førti år siden. Men befolkningsveksten skyldes også nedgang i dødelighet. Forventet levealder ligger fortsatt et godt stykke fra snittet i verden (70,5 år i 2010–2015), men har økt med 20 år siden 1950, fra 36 til 57 år. Fallende dødelighet (antall døde i forhold til samlet befolkning) har dermed motvirket den svake nedgangen i fødselstall.

Denne utviklingen er uventet. Ofte fører nedgang i dødelighet, spesielt for barn og unge, til en nedgang i fødselstallene, med en viss forsinkelse etter hvert som familiene ser at flere barn vokser opp. Siden 1950 har barnedødeligheten (0–5 år) gått fra 30 til 10 prosent i Afrika sør for Sahara, men det har fortsatt ikke fått noen særlig innvirkning på fødselstallene.

I Afrika, hvor de fleste fødsler skjer innenfor ekteskapet eller andre anerkjente samlivsformer, kan endringer i når første ekteskap inngås spille en rolle. Høyere ekteskapsalder har bidratt mye til nedgang i fødselstall i Tunisia. En undersøkelse fra 2003 i tretti land i Afrika sør for Sahara viste at man giftet seg svært tidlig her.⁴ Over halvparten av kvinnene mellom 20 og 25 år i undersøkelsen hadde giftet seg før de var 20 år i to tredjedeler av landene, og mer enn 75 prosent i sju land. En studie fra 2013 som sammenlignet resultatene fra de to nyeste undersøkelsene i 34 land sør for Sahara,⁵ viste en økning på 0,3 år de siste fem årene. Ekteskapsalderen stiger altså sakte, og ikke i det hele tatt i noen land.

Likegyldige myndigheter

Ofte er den faktiske fruktbarheten i et land tett på hvor mange barn folk ønsker seg. Hvis vi ser bort fra situasjoner med tvang, som i Kina og India under de første store steriliseringskampanjene, er den fremste betingelsen for å få færre barn å ville ha få barn. I de fleste utviklingsland har antall barn man ønsker seg falt til mellom to og tre. Men i Afrika er tallet fortsatt høyt. I en undersøkelse fra 2010⁶ sa gifte kvinner i 18 av 26 land at «det ideelle antallet barn» i snitt var over fem, og i to land over åtte. Der hvor man også spurte mennene var idealet nesten overalt over fem, og over åtte i seks land. Tsjad hadde det høyeste tallet med 13,7 barn. Om foreldrene, og spesielt fedrene, ønsker en stor familie, er det hovedsakelig fordi det er en inntektskilde: Barna kan hjelpe dem i åkrene, passe på fe, og senere finne arbeid i byen.

Selv om man ønsker å begrense antall etterkommerne, må man ha midler til det, og prevensjon er lite utbredt i Afrika. I 2013 brukte 63 prosent av verdens kvinner mellom 15 og 49 år i parforhold ulike former for prevensjon, og 57 prosent en moderne metode (p-pille, spiral og sterilisering). Men i Afrika sør for Sahara var andelen 25 og 20 prosent, og enda lavere i Sentral- og Vest-Afrika. De lave tallene i Tsjad, Guinea, Mali og Eritrea (under ti prosent) antyder at de politiske lederne og helsemyndighetene her er fullstendig likegyldige, eller vil ha høye fødselstall.

Lokale initiativ

I den periodiske undersøkelsen til FNs befolkningsavdeling sier alle administrasjonene i Vest-Afrika, inkludert Mali og Niger, at de ønsker lavere fødselstall, spesielt med «direkte støtte» til familieplanlegging. Disse intensjonene synes ikke å ha blitt en realitet ennå, og prevensjon er fortsatt lite tilgjengelig. «I Afrika sør for Sahara ser beslutningstakerne fortsatt på rask befolkningsvekst som en faktor for velstand, fordi den bidrar til å utvide markedene og landets makt,» forklarer Jean-Pierre Guengant fra det franske Instituttet for utviklingsforskning (IRD).⁷

Men situasjonen er i ferd med å endre seg – sakte. I 2011 signerte ni vestafrikanske ledere «Ouagadougou-partnerskapet» med FNs befolkningsavdeling, Det franske bistandsbyrået og flere store private stiftelser. Målet er å legge til rette for familieplanlegging. Det finnes også flere lokale initiativ. I Niger etablerte foreningen Animas-Sutura i 2007 en radiostasjon som dekker over tjue landsbyer hvor de gir råd om hygiene, ernæring og helse. De vektlegger særlig kjønnssykdommer og familieplanlegging. Prevensjon er fortsatt lite utbredt (rundt 20 prosent), men bruken i disse landsbyene er nå på samme nivå som i byene. I byen Gaoua sør i Burkina Faso driver kvinneorganisasjonen APFG lese- og skriveopplæring, håndverksopplæring og familieplanlegging. Mange forskere er også i ferd med å gripe tak i problemet.⁸

Men demografisk sett er stillstanden sterk. Det er grunnen til at prognosene for 2050 framstår så solide. Tallene sitert over er middelshypotesen i de siste prognosene fra FN. Disse forutsetter en sterk nedgang i fødselstall, hvor antall barn per kvinne vil gå fra fem til tre på mindre enn en generasjon. Hvis nedgangen blir større (2,6 barn i 2050 i FNs laveste prognose), vil Afrikas befolkning være 2,2 milliarder i 2050, kun ti prosent lavere enn hovedprognosen. Men i 2100 vil nedgangen være langt mer betydelig: 40 prosent. Disse prognosene viser at for å få en betydelig forandring på sikt, er det avgjørende å endre atferd svært tidlig.

Prevensjonsrevolusjon

Algerie, Egypt, Marokko og Tunisia har alle hatt en relativt rask overgang. I dag er fruktbarheten mellom to og tre barn per kvinne. Mellom 60 og 68 prosent bruker prevensjon, og mellom 52 og 58 prosent av disse bruker moderne metoder. Dermed følger de det globale gjennomsnittet. I Afrika sør for Sahara har Sør-Afrika samme nivå (60 prosent, nesten alle moderne metoder), mens Kenya og Malawi nærmer seg med 46 prosent.

Å utbre bruken av prevensjon i Afrika er altså ikke umulig. Men programmene de internasjonale organisasjonene importerer uten øye for de lokale særegenhetene har sine begrensninger. Selv der hvor de har hatt en viss effekt, som i Ghana og Kenya, synes fødselstallene å ha stoppet på fire–fem barn per kvinne. Man må i langt større grad involvere politiske og religiøse ledere og opinionsdannere. Regjeringene må ikke alltid støtte prevensjon direkte: Alt de trenger å gjøre er å gi handlefrihet til privatpersoner og organisasjoner. Erfaringer fra land som Algerie og Iran viser at det fungerer.

Det beste virkemiddelet er uansett direkte mobilisering av kvinnene. Virkningen er ikke universell, men generelt ser man at et økt utdanningsnivå for jenter er uunnværlig. I Vest-Afrika i 2010 hadde for eksempel rundt 46 prosent av kvinnene mellom 20 og 39 år ingen utdanning, mot 31 prosent for mennene.⁹

Afrikanerne har legitime forhåpninger om en bedring av levekårene, noe en nedgang i folkeveksten vil bidra til. Å investere i utdanning og å øke kvinners status kan skape en «prevensjonsrevolusjon» med positive helsevirkninger langt utover nedgang i antall fødsler.

Oversatt av R.N.

Henri Leridon er forskningsdirektør emeritus ved Institut national d’études démografiques (Paris).

1
FNs befolkningsavdeling, «2015 Revision of World Population Prospects».
2
Afrikabankgruppen, OECDs utviklingssenter og FNs utviklingsprogram, «African Economic Outlook 2015».
3
For data for hver region og hvert land, se «Afrique subsaharienne: une transition démographique explosive», Futuribles, nr. 407, Paris, juli–august 2015.
4
Charles F. Westoff, «Trends in marriage and early childbearing in developing countries», DHS Comparative Reports, nr. 5, Calverton (Maryland, USA), 2003.
5
USAID, «Indicators of trends in fertility in Sub-Saharan Africa», DHS Analytical Studies, nr. 34, august 2013.
6
USAID, «Desired number of children: 2000–2008», DHS Comparative Reports, nr. 25, februar 2010.
7
Jean-Pierre Guengant, «Comment bénéficier du dividende démographique?», A savoir, nr. 9, Paris, september 2011.
8
John Bongaarts, «Africa’s unique fertility transition», innlegg i Det amerikanske vitenskapsakademiet, Washington DC, 14. juni 2015.
9
Wittgenstein Centre Data Explorer, 2014.