Er vi alle like skyldige?

Antropocen er betegnelsen på en ny geologisk epoke skapt av en menneskehet som er blitt en jordisk kraft.¹ Når denne geohistoriske epoken startet er et omstridt tema: Erobringen av Amerika og det påfølgende folkemordet? Framveksten av industrikapitalismen basert på fossil energi? Atombomben og den «store akselerasjonen» etter 1945? Men forskerne er enige på et punkt: Vi står ikke bare overfor en miljøkrise, men en geologisk omveltning vi må langt tilbake i tid, til før menneskearten, for å finne paralleller til – som den femte utryddelseskrisen for 65 millioner år siden eller det klimatiske optimum i miocen for 15 millioner år siden. Vi står dermed overfor en radikalt ny situasjon. Menneskeheten må i de neste tiårene takle tilstander i jordsystemet vi aldri før har opplevd.

Antropocenen markerer også nederlaget for modernitetens løfter om å løsrive historien fra naturen og frigjøre menneskets utvikling fra all determinisme. I denne forstand framstår forstyrrelsene Jorda er påført som et lynnedslag i livene våre. De fører oss tilbake til de mange båndene som knytter våre samfunn til komplekse prosesser på en planet som verken er stabil, ekstern eller uendelig. Klimaforstyrrelsene tvinger flere millioner mennesker på flukt (22 millioner i dag, og 250 millioner i 2050 ifølge FN). De skaper urett og geopolitiske spenninger, og setter i gjeld alle utsikter til en mer rettferdig og solidarisk verden, til et bedre liv for alle. Skjøre demokratiske framskritt, menneskerettigheter og sosiale rettigheter kan bli utslettet.

Men hvem er denne anthropos, dette mennesket som har forårsaket antropocenen og forstyrret Jordas geologi? Et udifferensiert «menneske» forent av biologi og karbon, som gjør alle like ansvarlig for klimakrisen? Hevder man det, utvisker man de ekstreme forskjellene i påvirkning, makt og ansvar mellom folkegrupper, klasser og kjønn. Antroposeniseringen av Jorda har hatt sine ofre og dissidenter, og det er kanskje på tide å fortsette deres arbeid.

Antropocenen var inntil nylig en vestocen. I 1900 hadde Nord-Amerika og Vest-Europa sluppet ut mer enn fire femtedeler av all drivhusgassen siden 1750. Jordas befolkning har tidoblet seg på tre århundrer, men klimapåvirkningen har vært svært ulik. Jeger/sanker-folkene som i dag er i ferd med å forsvinne kan knapt holdes ansvarlig for klimaendringene. En rik nordamerikaner slipper i løpet av livet ut tusen ganger mer drivhusgass enn en fattig afrikaner.²

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Mens befolkningen tidoblet seg, hundredoblet kapitalen seg. På tross av destruktive kriger økte den 134 ganger fra 1700 til 2008.³ Er det ikke denne akkumulasjonslogikken som har drevet forvandlingen av Jorda? Antropocenen burde heller bli kalt kapitalocen, slik sosiologen Jason Moore og historikeren Andreas Malm mener.⁴I to århundrer har en industribasert utvikling basert på fossil energi avsporet vår planets geologiske historie og forsterket de sosiale ulikhetene. De 20 prosent fattigste hadde 4,7 prosent av verdens inntekter i 1820, men bare 2,2 prosent i 1992.⁵ Finnes det en kobling mellom ulikhetenes historie og de globale miljøødeleggelsene i antropocenen? Nei, svarer tilhengerne av grønn kapitalisme, og gjentar den gamle vinn-vinn-retorikken om markeder, vekst, sosial rettferdighet og miljø. Men mange nyere arbeider, i krysningspunktet mellom historie og vitenskapene om jordsystemet, viser at økonomisk og sosial dominans henger sammen med miljøurett og økologiske forstyrrelser.

All menneskelig aktivitet påvirker miljøet, men innvirkningen er ulikt fordelt. 90 selskaper er alene ansvarlig for 63 prosent av de globale drivhusgassutslippene siden 1850.⁶ Landene som har sluppet ut mest er de som historisk sett har befunnet seg i «sentrum», de som har dominert verdensøkonomien. I Victoria-tiden på 1800-tallet sto Storbritannia for halvparten av CO2-utslippene og kolonialiserte verden. På midten av 1900-tallet var det USA, som konkurrerte med landene under sovjetisk innflytelse, hvor systemet ikke var mindre destruktivt. I dag er det i stadig større grad Kina, som slipper ut mer drivhusgass enn USA og Europa til sammen. Kina er midt i en økonomisk konkurranse med USA som – på kort sikt – går via et rush mot fossil energi, så på lengre sikt data, finans og «grønn» teknologi. Kan vi begrense de globale forstyrrelsene uten å røre dette kappløpet om økonomisk og militær makt?

Forutsetning for industrialisering

Mer grunnleggende sett har de sentrale nasjonalstatenes⁷ erobring av et økonomisk hegemoni gitt deres kapitalistiske elite et overherredømme. Hegemoniet har latt dem kjøpe seg sosial fred på hjemmebane med de lavere klassenes innlemmelse i forbrukersamfunnet. Men det har gitt dem en gigantisk miljøgjeld, det vil si et ulikt økologisk bytte med de andre verdensregionene. Mens det marxistiske begrepet om «ulikt bytte» betegner en forringelse i handelen mellom periferi og sentrum målt i arbeidsmengde, betegner «ulikt økologisk bytte» asymmetrien når perifere eller underordnede områder i det globale økonomiske systemet eksporterer varer med stor økologisk bruksverdi og får tilbake varer med langt mindre verdi, eller som skaper miljøproblemer (avfall, drivhusgass). Den økologiske verdien kan vi måle i hvor mange hektar som kreves for å produsere varer og tjenester basert på indikatoren for økologisk fotavtrykk.⁸ Den kan også måles i mengden høykvalitetsenergi eller materie (biomasse, mineraler, vann) som er involvert i den internasjonale handelen, eller avfallet og skadene den skaper og fordeler ulikt.

Denne analysen av verdenshandelen har gitt et nytt blikk på stoffskiftet i våre samfunn, og historien om både hvordan «verdensmiljøer» (Jason Moore) og «verdensøkonomier» (Fernand Braudel) har avløst hverandre. Alle kjennetegnes i sin tid av en viss (asymmetrisk) organisering av strømmer av materie, energi, og økologiske goder og onder.

Historikeren Kenneth Pomeranz har vist hvor viktig et økologisk ulikt bytte var da Storbritannia ble industrialisert.⁹ Erobringen av Amerika og kontrollen over trekanthandelen åpnet for en primitiv akkumulasjon. Det var først og fremst britene som tjente på denne akkumulasjonen med sin overlegne marine. Den ga dem tilgang til ressurser i resten av verden som var uunnværlige for industrialiseringen: arbeidskraften til slavene som dyrket sukker (fire prosent av energiinntaket til den britiske befolkningen i 1800) og bomull til tekstilfabrikkene, ull, skog, så guano, hvete og kjøtt. På midten av 1800-tallet var hektarene Storbritannia la beslag på i periferien av imperiet langt større enn den dyrkbare marken på de britiske øyene. 1000 pund tekstiler laget i Manchester byttet mot tusen pund amerikansk råbomull i 1850, ga Storbritannia et overskudd på 46 prosent i form av arbeid nedlagt (ulikt bytte) og 6000 prosent i form av hektar involvert (økologisk ulikt bytte).¹⁰ Slik frigjorde Storbritannia sitt territorium for en miljøbyrde. Denne beslagleggelsen av hender og økosystemer i periferien var forutsetningen for den britiske industriøkonomien.

Økologisk tilraning

Den sterke veksten i etterkrigstiden var også kjennetegnet av energifråtsing. Mens +1,7 prosent årlig energiforbruk var nok for en vekst på 2,13 prosent i første halvdel av 1900-tallet, måtte det +4,5 prosent til mellom 1945 og 1973 for en årlig vekst på 4,18 prosent. Dette effektivitetstapet gjaldt også andre råvarer: Mellom 1950 og 1970 ble den globale BNP ganget med 2,6, samtidig økte forbruket av mineraler i industrien med 3,08 ganger og byggematerialer med 2,94. Slik gjorde menneskets økologiske fotavtrykk et hopp tilsvarende 63 prosent av Jordas bioproduktive kapasitet i 1961 og mer enn 100 prosent på slutten av 1970-tallet. Med andre ord har vi siden den gang overskredet planetens evne til å frambringe ressursene vi har behov for og til å absorbere avfallet vårt.

Våpenkappløpet, romkappløpet, produksjonskappløpet og forbrukskappløpet mellom Vestblokken og Østblokken under den kalde krigen krevde et gigantisk forbruk av naturressurser og menneskelige ressurser. Men med en viktig forskjell: Kommunistblokken utvant og ødela i hovedsak sitt eget miljø, mens de vestlige industrilandene bygde sin vekst på en massiv tapping av mineraler og fornybare ressurser (importoverskudd på råvarer gikk fra 299 milliarder tonn i året i 1950 til over 1282 tonn i 1970).¹¹ Disse ressursene kom fra resten av den ikke-kommunistiske verden, som ble tømt for råvarer og høykvalitetsenergi.

Tappingen var økonomisk ulik, med en handelsforringelse på 20 prosent for de råvareeksporterende utviklingslandene mellom 1950 og 1972. Men den var også økologisk ulik. Mens Kina og Russland nådde et økologisk fotavtrykk på 100 prosent av deres interne biokapasitet rundt 1973, var det amerikanske fotavtrykket allerede 176 prosent, Storbritannias 377 prosent, Vest-Tysklands 292 prosent og Japans 576 prosent. På samme tid var avtrykket i en rekke land i Afrika, Asia og Latin-Amerika under 50 prosent.¹²

Motoren i den «store akselerasjonen» i denne perioden var en formidabel miljøgjeld i de vestlige industrilandene. Disse landene vant over kommunistsystemet og gikk inn i en grunnleggende ikke-bærekraftig utvikling, samtidig som deres massive forurensning og utslipp av drivhusgasser innebar en tilraning av økosystemenes reparerende funksjoner fra resten av planeten. Denne tilraningen har skapt en kløft mellom de nasjonaløkonomiene som har skapt stor rikdom uten å ødelegge sitt eget territorium og de andre hvor økonomien legger en tung byrde på territoriet.

Rammer de som er uten ansvar

I dag fortsetter det økologisk ulike byttet. På den ene siden står statene og oligarkiene til de fem prosent rikeste på planeten, som forsøker å basere sin økonomiske makt og sosiale fred på drivshusgassutslipp langt høyere per hode enn verdensgjennomsnittet. På den andre står regionene (øyer, tropiske land og hovedsakelig kystland) og befolkningene (hovedsakelig de fattige) som blir hardere rammet av klimaforstyrrelsene. Det er økosystemene til disse regionene og befolkningene – skogene deres – som må bidra mest for å lindre de enorme utslippene i rike regioner og befolkninger. De blir også bedt om å gjøre det gratis – en miljøgjeld som er grenseløst høyere enn statsgjelden – eller mot minimale kompensasjoner gjennom mekanismer som Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation (REDD) og andre markeder for miljøgoder og -tjenester. Disse markedene danner også en ny form for ulikt bytte.

Det er vår generasjon og våre verdenslederes ansvar å bryte med denne destruktive og urettferdige kursen. Det som står på spill på lang sikt er en omfattende omveltning av planetens geologi, og på kort sikt livene og sikkerheten til flere millioner kvinner og menn, fra kystområdene til Sahel, fra Amazonas til Bangladesh. At denne volden allerede rammer de fattigste befolkningene og de som er minst ansvarlige for fortidige utslipp, er en konsekvens av kapitalocenen. Men det er opp til oss om vi vil legge enda flere millioner klimaflyktninger, nye overgrep, lidelser og urett til dette regnskapet.

Om Rosa Parks levde i dag

Alle tiltak som hindrer store deler av fossilreservene i å bli liggende under jorda og alle utslipp som fører oss utover togradersmålet (eller 1,5 grader, se side 16–17), må nå bli sett for hva de er, nemlig handlinger som angriper planetens sikkerhet. Selv om årsakssammenhengene og beregningene er komplekse, vet vi allerede at hvert gigatonn med CO2 utover «karbonbudsjettet +2» vil gi flere millioner nye ofre og fordrevne. Disse ukontrollerte utslippene fortjener derfor å bli kalt forbrytelser.

Etter slaveriets, kolonitidens og de totalitære statenes forbrytelser, er ideen om menneskelivets ukrenkelige verdi på ny truet. Å redusere vårt karbonavtrykk er ikke bare en miljømessig nødvendighet, som erkebiskop Desmond Tutu sier, det er også «det største forsvaret av menneskerettigheter».¹³ Det er uakseptabelt at individer og selskaper fortsetter å berike seg på klimakriminelle aktiviteter. Tutu oppfordrer til å ta tak i årsakene og de som står bak den globale oppvarmingen på samme måte som man bekjempet apartheid i Sør-Afrika: med moralsk fordømmelse, boikott, sivil ulydighet, økonomisk uttrekning og folkerettslig forfølgelse.

Ville man for to århundrer siden bedt lederne i koloniene og slaveområdene om å foreslå en frivillig reduksjon i slaveimporten? Ville man gitt slavehandlerne omsettbare slavekvoter? Kan vi i dag håpe på framskritt ved å stole på stater som er fanget i en febrilsk økonomisk krig, eller ved å overlate klimaframtiden til kvotehandelens usynlige hånd, gjennom en prissetting og privatisering av atmosfæren, bakken og skogen?

Bør vi ikke heller lete etter krefter for endring i opprøret til fossilkapitalismens ofre (Pacific climate warriors, utvinningsmotstandere, klimaflyktninger), og i den moralske rykningen til folk i de rike landene som ikke lenger vil være medskyldige og viser det med ulike handlinger – løsninger for å leve annerledes og bedre med færre midler, kampanjer for å tvinge bankene til å trekke seg ut av klimaødeleggende selskaper, press på regjeringene for at de skal gå fra flotte ord til handling, motstand mot unødvendige byggeprosjekter?

Vi må også håpe at det politiske motet vender tilbake. Om Bartolomo de las Casas, Gandhi eller Rosa Parks levde i dag, ville de utvilsomt ha avskaffet klimaforbrytelsene, uskadeliggjort de 90 karbonslavehandlerne og gjort kapitalocenens opphør til sin sentrale kamp.

Oversatt av R.N.

Christophe Bonneuil er historiker.

1
Paul J. Crutzen, «Geology of mankind», Nature, vol. 415, nr. 23, London, 3. januar 2002.
2
David Satterthwaite, «The implications of population growth and urbanization for climate change», Environment & Urbanization, vol. 21, nr. 2, Thousand Oaks (California), oktober 2009.
3
Beregnet med 1990-dollarverdi ut fra Thomas Piketty, Kapitalen i det 21. århundre, CappelenDamm, 2014.
4
Jason Moore, Capitalism in the Web of Life, Verso, London, 2015. Andreas Malm, Fossil Capital. The Rise of Steam-Power and the Roots of Global Warming, Verso, 2015.
5
François Bourguignon og Christian Morrisson, «Inequality among world citizens: 1820-1992» (PDF), The American Economic Review, Nashville, vol. 92, nr. 4, september 2002.
6
Richard Heede, «Tracing anthropogenic carbon dioxide and methane emissions to fossil fuel and cement producers, 1854-2010» (PDF), Climatic Change, vol. 122, nr. 1, Berlin, januar 2014.
7
Immanuel Wallerstein, World-Systems Analysis: An Introduction, Duke Univ. Press, 2004.
8
For metode og nylige resultater, se Global Footprint Network.
9
Kenneth Pomeranz, The Great Divergence: China, Europe, and the Making of the Modern World Economy, Princeton Univ. Press, 2000.
10
Alf Hornborg, Global Ecology and Unequal Exchange. Fetishism in a Zero-Sum World, Routledge, London, 2011.
11
Anke Schaffartzik et al., «The global metabolic transition: Regional patterns and trends of global material flows, 1950-2010» (PDF), Global Environmental Change, vol. 26, mai 2014.
12
«National footprint accounts 1961-2010, 2012 edition» (PDF), Global Footprint Network, 2014.
13
Desmond Tutu, «Nous avons combattu l’apartheid. Aujourd’hui, le changement climatique est notre ennemi à tous», i Laurent Neyret (red.) Crime climatique stop!, Bruylant, Brussel, 2015.