Den 4. august er det primærvalg i Mississippi. En setning går på repeat på radiokanalene i Hinds, et av de fattigste fylkene i delstaten: «Du velger hvem som setter deg i fengsel.» Sheriffvalget er lokkemiddelet i et større valg, hvor borgerne i delstaten må ta en rekke beslutninger.
Det første er om de ønsker å delta i demokratenes eller republikanernes primærvalg? I så fall må de gå – foran alles øyne – bort til bordet til partiet de velger, som er i samme rom som konkurrentens. Her får de en stemmeseddel. Hos demokratene dreier det seg om et fire siders dokument med 13 felt å krysse av: guvernør, senator, delstatsrepresentant, kommissær for offentlige tjenester, transportkommissær, delstatsadvokat, skatteoppkrever, rettsskriver, politisjef. De mange valgene gjør det vanskelig å sette seg inn i kandidatene og programmene deres.
Viktig embete for velgerne
I Hinds, det mest befolkede fylket i Mississippi og sete for delstatshovedstaden Jackson, avgjør primærvalgene resultatet i de ordinære valgene. Majoriteten her er svarte (69 prosent av de 245 000 innbyggerne) og stemmer nesten utelukkende på demokratene. Verken republikanerne, som har flertall i delstaten, eller «uavhengige» har noen sjanse. Med mindre noe overraskende skjer, vil valget i november ikke bli noe unntak fra regelen: Seierherrene i demokratenes primærvalg vil bli valgt.
Mye står på spill, likevel er det ingen trengsel i stemmelokalene – som ofte er en kirke, men iblant en skole eller en brannstasjon. Valgdeltakelsen er på knappe 28 prosent. Bak et bord merket «republikansk primærvalg» i et fattig strøk i sentrum av Jackson, sitter de trettiårige afroamerikanerne Charles Lewis og Montrell Williams. «Det er beinhardt arbeid,» sier Williams ironisk mens han rister på en sørgelig tom urne: Av de 550 registrerte velgerne har 162 flyttet og kun to har valgt å delta i primærvalget. Han er her i dag for å få «sjekken på hundre dollar» som partiet betaler til de som sitter i stemmelokalene på valgdagen. Selv stemmer Williams, Lewis og medhjelperen Keondra Rankin på demokratene.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
«7,7 prosent av afroamerikanerne er i dag fratatt stemmeretten.»
På tross av en haug kandidater har velgerne en tydelig mening om ett embete, nemlig sheriffen. Det er en viktig skikkelse, som borgerne kjenner og som ofte er i de lokale mediene. Han leder fylkets politi og har dermed det daglige ansvaret for «lov og orden» (han har rett til å anholde), men driver også fengslene hvor varetektsfengslede sitter i påvente av rettssak. Dette kjenner Lewis og Williams godt til: De har begge sittet inne (Lewis i tre uker og Williams i to dager) i Raymond, i et av fengslene drevet av dagens sheriff, demokraten Tyrone Lewis, som stiller til gjenvalg.
Støtte fra borgerrettsaktivister
I USA mister man ofte sivile rettigheter hvis man blir dømt for en forbrytelse eller en forseelse. I noen delstater, som Kentucky og Virginia, mister man dem for godt. 7,7 prosent av afroamerikanerne er i dag fratatt stemmeretten. Jusprofessor Michelle Alexander kaller dette et «nytt Jim Crow-system», etter segregasjonslovene på slutten av 1800-tallet.1 Michelle Alexander, The New Jim Crow: Mass Incarceration in the Age of Colorblindness, The New Press, New York, 2010. Lewis og Williams får stemme i valget, fordi de ble funnet skyldig i mindre lovbrudd. De er svært kritiske til den sittende sheriffen, som satte dem bak lås og slå, og har stemt på utfordreren Victor Mason, som i valgkampen har kritisert den elendige styringen av de to fengslene i fylket.
Sheriff Lewis er populær blant innbyggerne i Hinds, fordi han «er herfra», real og sympatisk, men streng når det trengs. Han vokste opp i Jackson og studerte kommunikasjon ved det lokale universitetet før han begynte på politiskolen i byen og ble politibetjent på begynnelsen av 90-tallet. I 2011 ble han historisk da han gikk seirende ut i primærvalget mot Malcolm McMillin, som hadde vært sheriff i tjue år: Siden fylket ble opprettet i 1840 hadde ikke Hinds hatt en eneste svart sheriff.
Dette var grunnen til at veteranen og forretningsmannen Lucius Wright støttet valgkampen hans den gang: «Her er de som har mest å gjøre med straffesystemet, de innsatte, som oftest afroamerikanere. For å sikre at rettighetene deres blir respektert, trengte vi en som kunne identifisere seg med dem. Lewis var derfor den beste kandidaten.»
Vi-et Wright sikter til er aktivistgruppene som støttet den tidligere ordføreren i Jackson, Chokwe Lumumba, som døde av et hjerteinfarkt i fjor like etter at han hadde tiltrådt. Lumumba ble født i Detroit i 1947 som Edwin Finley Taliaferro og var en sentral skikkelse i den svarte nasjonalismen i USA. Han skiftet navn til Lumumba på 1960-tallet, som en hyllest til den kongolesiske lederen som ble drept i 1961. I 1971 bosatte han seg i Mississippi hvor han ville bygge en uavhengig svart republikk. Han ble valgt til ordfører i Jackson i 2013 med støtte fra ulike borgerrettsorganisasjoner. Her klarte han å øke skattene gjennom en folkeavstemning, noe som ikke er en liten bragd i et land hvor kamp mot offentlige utgifter og skatter er et nasjonalt dogme.
Lyssky pengegivere
På tross av støtten fra folk med bakgrunn i Chokwe Lumumbas politiske tradisjon, synes ikke Tyrone Lewis å bry seg nevneverdig om rasespørsmål, eller de innsattes rettigheter. «Jeg stilte ikke for å bli den første afroamerikanske sheriffen, men for å bli den beste sheriffen Hinds noensinne har hatt. ’Rase’ er ikke et tema. Det viktige er å gi folk den livskvaliteten de fortjener,» sier han til meg. I valgkampen forsøker han ikke så mye å forsvare sine resultater som å pleie sitt offentlige image, ettersom partiene ikke pålegger kandidatene et felles program, verken nasjonalt eller lokalt.
Jeg møter ham på et årlig marked, som politiet beleilig arrangerer noen dager før valget. Dette er ikke et valgmøte, sier han til meg: «Det er bare for lokalsamfunnet, noe vi gjør hvert år, mot kriminalitet, for sikkerhet, for å utvikle et godt forhold mellom politiet og befolkningen.» Utover disse standardfrasene, dreier arrangementet seg om mat, drikke, dataspill og musikk. Før konserten gir en pastor en oppglødd preken: «Det er vidunderlig å være her for å støtte vår sheriff, Tyrone Lewis. Vår far, i Jesu navn, navnet over alle navn, vår far, vi ber denne kvelden for vår sheriff, vi ber Gud om seier i valget, vi ber for sheriffens politifolk. Vi er så glade for å se at kriminaliteten synker i Hinds. Å, Gud, vi gjør ære på deg for mennesket du jobber gjennom. Amen. Amen. Amen.» Etter denne flammende introen går kveldens helt opp på scenen. Han oppfordrer velgerne til å la ham fortsette i «fire år til», så råder han dem til å drikke mye væske i denne glohete augustmåneden i sørstatene.
Det er uklart om det var sheriffkontoret eller kandidaten som finansierte dette fordekte valgmøtet. Lewis har uansett nok penger til å drive valgkamp: Offentlige oversikter over politisk finansiering viser at han har samlet inn over 80 000 dollar, mens konkurrenten Mason har oppgitt 20 000 i pengegaver før primærvalget. Oversiktene lister opp navnene til giverne og summene de har gitt. Blant de viktigste giverne til sheriff Lewis finner jeg noen av de største advokatkontorene i byen – ingen av dem vil svare på mine spørsmål.
Ett-minutts rettsmøter
Pengene har Lewis brukt på en rekke reklameskilt langs veiene og kontinuerlige reklamesnutter på de lokale radio- og tv-kanalene. Mellom reklamer for forsikring og biler poserer sheriff Lewis som god familiefar sammen med barna sine. Sønnen på seks-sju år bryter inn og ber tv-titterne stemme på faren, fordi han har vært tough on crime.
De politiske programmet til sheriffene og delstatsadvokatene kan ofte reduseres til dette slagordet. For å bli valgt til disse postene må man vise at den som sitter i stillingen ikke har vært tøff nok og latt kriminaliteten blomstre. Kandidatene blir godt hjulpet av de lokale mediene som gir krimsaker en uproporsjonalt stor plass: Hver kveld sender tv-kanalene angstframkallende bilder av væpnede politifolk rundt et åsted, samt foto av en mistenkt som politiet jakter på – noe som ofte får fylket til å holde pusten i flere timer.
Så snart personen er arrestert kan borgerne gå til sheriffens nettside og sjekke om han har blitt fengslet. Som mange av sine kolleger rundt omkring i landet, har Tyrone Lewis en nettjeneste hvor man kan lese om alle de innsatte i fylkets fengsler.2 Hinds County – Inmate Search. Her finner vi bilder, kjennetegn (fødselsdato, høyde, vekt og «rase»), adresse, når de ble arrestert og lovbruddene de er mistenkt for, selv om de skal være antatt uskyldige til de har fått en dom. Hvis de blir dømt til fengsel blir de overført til et delstatsfengsel. Da kan man finne ut hvor de er på nettsidene til fengselsadministrasjonen i Mississippi. I noen tilfeller, spesielt seksualforbrytere, kan borgerne få vite hvor de bor også etter at de er løslatt.
Nettsidene til sheriff Lewis oppdateres automatisk når en person blir arrestert og satt i varetekt.3 Se Nick Pinto, «The Bail Trap», The New York Times Magazine, 13. august 2015. I USA blir varetekt bestemt av en dommer som vurderer om det finnes en legitim grunn til arrestasjonen, bestemmer om vedkommende har rett til å løslates under kausjon og fastsetter summen på kausjonen. Rettsmøtene varer ofte mindre enn et minutt – inkludert aktors begjæring, forsvarstalen til forsvareren og dommerens beslutning.
Ødelagt faks som unnskyldning
Konkurrentene har kritisert Tyrone Lewis kraftig for hans elendige fengselsstyring, som to rapporter avdekket like før valgkampen startet. I oktober i fjor besøkte en borgerjury et av fengslene og rapporterte at «det virket som om de innsatte styrte fengselet i mangel av voktere». Juryen mente at Lewis var «inkompetent» til å styre fengselet og beskytte samfunnet mot de som var innesperret.4 «Jail», rapport fra storjury, ankedomstolen i Hinds, 2. oktober 2015. I hans periode har det vært flere oppsiktsvekkende rømninger. Den tredje kandidaten i demokratenes primærvalg, politimannen Anthony P. Thomas, har basert hele sin valgkamp på disse rømningene, som ifølge ham «øker forsikringspremiene for fylket».
I mai ga det føderale justisdepartementet en mer fullstendig rapport om fylkets fengsler etter en grundig granskning.5 «Investigation of the Hinds County adult detention center», Det amerikanske justisdepartementet, avdeling for sivile rettigheter, Washington DC, 21. mai 2015. Konklusjonene var skremmende: I tillegg til at låser, kameraer og alarmer ikke virket, påpekte rapporten at fylket ikke beskyttet fangene mot vold fra vokterne eller andre innsatte. Den meldte om flere tilfeller hvor vokterne uten god grunn hadde brukt elektrisk pistol (taser), og at folk hadde sittet fengslet lenger enn domstolen hadde bestemt. En ungdomsskoleelev på 13 år – rapporten sier ikke hvorfor han var der – var fortsatt fengslet 70 dager etter at han skulle vært løslatt. Av over hundre saker fant departementet tolv tilfeller av ulovlig fengsling. «Faksen som tar imot kjennelsene fra domstolene er iblant istykker eller mangler papir,» var unnskyldningen til sheriffkontoret.
Med en slik graverende tilstand er det ikke overraskende at Wright, som tidligere støttet Lewis, i år har bestemt seg for å støtte Mason, som han mener er mer kompetent. Mason har vært politibetjent i over tretti år og har også gått på FBIs akademi – en stor fordel ifølge tilhengerne.
Velsignede kandidater
I hele valgkampen har Mason støttet seg på de to rapportene. Han annonserte kandidaturet sitt foran et fengsel, etter å ha kritisert «kaoset» under den sittende sheriffen og trukket fram rømningsfaren. Denne sikkerhetsretorikken har han gjentatt – med rapporten fra justisdepartementet som trofé – fra kirke til kirke, på folkemøter, på dørene, på Facebook og på tv.
Mange frivillige deltar i valgkampen hans. En uke før valget møter jeg dem på hovedkontoret, et stort, hvitt og sjelløst skur ved siden av et bilverksted på en liten ås vest for Jackson. Det hele troner over en floke av motorveier hvor ingen tør gå eller sykle. Denne kvelden har tretti personer satt seg under de amerikanske vimplene og plakatene av Mason. På et banner står det: «Bare sju dager til seier!» Valgkampleder Keyshia Sanders leder møtet raskt og effektivt: På tjue minutter har hun fortalt om de siste pengegavene, fastsatt ukas program, fordelt arbeidsoppgaver og bestemt hvilke strøk de må gå på dørene i.
Sanders vil ikke utdype grunnene til at hun leder valgkampen som frivillig. Jeg får bare vite at mannen hennes jobber som politi. Man bør ikke trekke forhastede slutninger, men det er lett å se at jobb eller familierelasjoner ofte spiller med i valget av en sheriff. Så snart den nye sheriffen har tiltrådt kan han bytte ut personalet. I et av de mange politiske foraene organisert av kirkene – som er viktige steder for offentlig debatt i denne delen av USA, og hvor møtene alltid begynner med en bønn hvor pastoren ber menigheten velsigne kandidatene og demokratiet – ser jeg to rader med politifolk som har kommet for å applaudere talen til sjefen, Tyrone Lewis.
«Jeg har fått nok av kriminalitet!»
Delstatsadvokatene blir også valgt og Shaunté Washington viser tydelig sin motivasjon for å engasjere seg i valgkampen. 36-åringen har vært visestatsadvokat siden 2010 og har dermed bare jobbet under Robert S. Smith, delstatsadvokat siden 2008, som stiller for tredje gang. Hun legger ikke skjul på sin beundring for mannen «som står svært nær folk og er tilgjengelig», og vet «å finne middelveien mellom straff og nåde». Hun beskriver Smiths arbeid som «et kall, nesten som en pastors», og sier hun er glad for å arbeide med ham. Det er altså naturlig at hun deler ut flygeblader i kirkene og banker på dører midt på sommeren for å få medborgerne sine til å gjenvelge sjefen. Hun får også familien til å gjøre det samme, og å henge opp valgplakater. Mye står på spill: «Vinner Stanley, mister jeg jobben.»
Visestatsadvokat i Mississippi, Stanley Alexander, er Smiths eneste konkurrent i primærvalget og har valgt en aggressiv valgkamp. «Han anklager oss for å være ettergivende. Det er superfeil: Vi har bedt om og fått dødsstraff!» protesterer den unge visestatsadvokaten, med henvisning til James Hutto, som ble dømt til døden for mord i 2013. Smith sier dommen var et resultat av hans iherdige arbeid: «Du må overtale juryen til å gå lenger, til å dømme noen til døden. Det er ikke enkelt, mange har moralske kvaler på dette feltet.»
Smith ble valgt som demokrat, men har under hele valgkampen skrytt av hvor tøff han er. I annonsene han har oversvømt lokalavisene med, står et bilde av ham og et enkelt slagord – «Resultatene snakker for seg selv» – ved siden av en oversikt over de tretti personene han har fått dømt til lovens strengeste straffer. Hutto som venter på dødsstraffen, troner selvfølgelig øverst på listen. Og for virkelig å vinne velgernes tillit avslutter annonsen med: «Mer enn 11 000 dømte» – i et fylke med 245 000 innbyggere.
Det var Alexander som startet tallkrigen. Han anklager Smith for bare å ha gått til sak i noen hundre tilfeller, og for å ikke kreve strenge nok straffer og ha for mange saker i kø. Retorikken hans er velkjent: «Jeg har fått nok av kriminalitet!» sier han i en reklame hvor han lover å være tøffere, men også «å gi en ny sjanse til ikke-voldelige førstegangsforbrytere».
Deprimerende debatter
Gapet mellom hvor få straffesaker Smith-administrasjonen har anlagt og de store antallet dommer, gjenspeiler hvordan rettsvesenet fungerer i USA: De fleste sakene ender i en avtale mellom aktor og forsvaret om skyldspørsmålet og straffen. Systemet med å erklære seg skyldig mot strafferabatt er bygd på en skjev forhandling, hvor aktor har mer makt enn forsvaret, spesielt i form av informasjonstilgang.6 Se kritikken fra den føderale dommeren Jed S. Rakoff, «Why innocent people plead guilty», The New York Review of Books, 20. november 2014. Det spiller en sentral rolle i økningen i fangetallene de siste tretti årene.
Barack Obama har satt reform av rettsvesenet på programmet for sitt siste år som president. Som den første sittende presidenten til å besøkte et føderalt fengsel – i juli i år – kritiserte han i en tale til NAACP (National Association for the Advancement of Colored People) 14. juli «en lang historie av ulikhet i USAs strafferettssystem [som] i altfor mange saker ender opp med å bli en rørledning fra underfinansierte, utilstrekkelige skoler til overbefolkede fengsler».
På delstatsnivå begynner lover som åpner for betinget løslatelse – hovedsakelig av budsjettgrunner7 Hadar Aviram, Cheap on Crime: Recession-Era Politics and the Transformation of American Punishment, University of California Press, Oakland, 2015. – å utfordre massefengslingen, spesielt i Mississippi.8 «Justice Reform in the Deep South», New York Times, New York, 18. mai 2015. På føderalt nivå forsøker et lovforslag republikanerne og demokratene presenterte i Senatet 1. oktober å snu tendensen ved å senke minimumsstraffene og legge til rette for å løslate innsatte som er dømt til for lange straffer – ofte i narkosaker.
Denne utviklingen har ikke nådd Hinds ennå. Her handler debattene mellom de håpefulle kandidatene som regel om tall og spesifikke saker som bare de selv kjenner: Før han ble statsadvokat var Smith straffeadvokat og forsvarte ofte siktede eller anklagede mot Alexander, som da var visestatsadvokat. Denne fortiden fører til noen deprimerende debatter: Smith klandrer konkurrenten for å ha tilbudt en av hans klienter som ville erklære seg skyldig, en for lav straff, noe som viser hvor ettergivende han er. I dette tilfellet foreslo Alexander for Smiths klient, som var anklagd for mord, 25 år i fengsel, noe han foretrakk framfor å risikere at juryen ville dømme ham til livstid.
En «forstyrrende politisk sannhet»
Disse argumentene overbeviste tydeligvis velgerne: Smith vant demokratenes primærvalg med 70 prosent av stemmene. Ingen republikaner ville stille mot ham i november. Altså blir han sittende i fire nye år. På kvelden 4. august feirer han seieren i en kjent bar i sentrum av Jackson hvor han synger en blueslåt – vi er tross alt i Mississippi – omgitt av venner, familie og samarbeidspartnere.
Det er langt flere på valgvaken Mason holder i sitt hovedkvarter: Noen hundre frivillige, men også de lokale mediene er kommet for å se om utfordreren vil vinne. Vi må vente til seint på kvelden før det blir klart at sheriff Lewis har lidd nederlag. Tallene for delstatsnivået kommer først. Lamslått får folkene her vite at tungtransportsjåføren Robert Gray har vunnet demokratenes primærvalg til guvernør i Mississippi foran to durkdrevne politikere – og det uten å ha stemt (han rakk det ikke) eller å ha drevet valgkamp! Litt senere klarer ikke forsamlingen å skjule gleden når Mason blir annonsert som vinner. Han får nesten 53 prosent av stemmene, mot 44 prosent for den sittende sheriffen og 3 prosent for Thomas.
Som demokratenes offisielle kandidat vant Mason soleklart valget 3. november med 72 prosent av stemmene, mot 19 prosent for den uavhengige kandidaten Les Tannehill9 For å stille som uavhengig til sheriffvalget må man samle underskrifter fra 500 stemmeberettigede. For å stille som delstatsadvokat trenger man hundre. og 9 prosent for republikaneren Charlotte Oswald. Han ble dermed fylkets andre svarte sheriff.
Det vil ikke forandre stort. Etter at en hvit politimann drepte den afroamerikanske tenåringen Michael Brown i Ferguson i fjor har spørsmålet om politivold og rasisme havnet i sentrum av USAs offentlige debatt. Kandidatene i Hinds unngår møysommelig temaet. Ikke fordi det ikke interesserer borgerne: Williams, Charles Lewis og Keondra Rankin snakker uuttømmelig om sjikanen fra politiet. Å «kjøre som svart» er i seg selv et lovbrudd ifølge mange politifolk, sier de i kor. Da to unge svarte programledere tok opp temaet i et lokalt talk-show, viste Mason at han ikke var noen antirasistisk aktivist, men politimann tvers igjennom: «Hvis du kjører og vi sier du må stoppe, gjør det, skru av radioen, slukk motoren. Normalt vil politimannen gå høflig mot deg. Det verste du kan gjøre er å spørre ham: ’Hvorfor stopper du meg sånn?’»
Men ofte er politiet ikke «normalt» høflig, og politikontrollen utarter. Bevegelsen Black Lives Matter har avdekket en rekke saker der ubevæpnede svarte borgere har blitt drept av politifolk som sjelden blir gransket av rettsvesenet. Statsadvokaten i Saint-Louis, som dekker Ferguson, har blitt kraftig kritisert for ikke å ha rettsforfulgt politimannen som drepte Brown på korrekt måte – saken endte med frifinnelse. «Ferguson viser oss at lokalvalg om representanter for ordensstyrkene og domstolene er avgjørende,» skriver journalisten John Nichols, før han trekker fram en «forstyrrende politisk sannhet»: «Statsadvokaten i Saint-Louis er demokrat.»10 John Nichols, «An inconvenient political truth: that St. Louis prosecutor is a Democrat», The Nation, New York, 26. november 2014.
Oversatt av R.N.
Raphaël Kempf er advokat.
- 1Michelle Alexander, The New Jim Crow: Mass Incarceration in the Age of Colorblindness, The New Press, New York, 2010.
- 2
- 3Se Nick Pinto, «The Bail Trap», The New York Times Magazine, 13. august 2015.
- 4«Jail», rapport fra storjury, ankedomstolen i Hinds, 2. oktober 2015.
- 5«Investigation of the Hinds County adult detention center», Det amerikanske justisdepartementet, avdeling for sivile rettigheter, Washington DC, 21. mai 2015.
- 6Se kritikken fra den føderale dommeren Jed S. Rakoff, «Why innocent people plead guilty», The New York Review of Books, 20. november 2014.
- 7Hadar Aviram, Cheap on Crime: Recession-Era Politics and the Transformation of American Punishment, University of California Press, Oakland, 2015.
- 8«Justice Reform in the Deep South», New York Times, New York, 18. mai 2015.
- 9For å stille som uavhengig til sheriffvalget må man samle underskrifter fra 500 stemmeberettigede. For å stille som delstatsadvokat trenger man hundre.
- 10John Nichols, «An inconvenient political truth: that St. Louis prosecutor is a Democrat», The Nation, New York, 26. november 2014.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
