Kriger Vesten ikke kan vinne

I 1979 installerte den iranske revolusjonen det første offisielle «islamske» politiske styret, men i realiteten var det utelukkende sjiamuslimsk. Dermed vekket regimet til live den eldgamle konflikten mellom sunni- og sjiamuslimer som utgjør det første laget i en langsom sedimentering av konflikter i Midtøsten. Etter at ayatollah Khomeini tok makten i Iran krevde han en felles forvaltning for islams hellige steder – utfordringen var utålelig for Saudi-Arabia. Et år før han ble drept utenfor Lyon i 1995, sa den unge jihadisten Khaled Kelkal til en tysk sosiolog: «Jødene oppfant sjia-islam for å splitte islam.» De saudiske wahhabistene har også hatt for vane å massakrere sjiamuslimer. Allerede i 1802 skjendet de hellige steder og graver, blant annet graven til imam Hussein, og drepte mange av innbyggerne etter at de erobret Karbala (i dagens Irak).

Denne «religionskrigen» river nå i stykker sju land i området: Afghanistan, Irak, Syria, Pakistan, Libanon, Jemen og Bahrain. Den blusser også sporadisk opp i Kuwait og Saudi-Arabia. I Malaysia er sjia-islam offisielt forbudt. Globalt dreper blinde attentater mot sivile ti ganger flere muslimer enn ikke-muslimer. De fleste attentatene skjer i Afghanistan, Irak og Pakistan. Umma, de troendes fellesskap som salafijihadistene hevder de forsvarer, omfatter i dag et gigantisk område med religiøse konflikter. Det er ikke vanskelig å forstå at det er lettere for Saudi-Arabia å sende bombefly og soldater mot de sjiatilknyttede houthiene i Jemen, enn å hjelpe den sjiavennlige regjeringen i Bagdad. Derimot er det vanskelig å forstå hvorfor Vesten skal velge side i denne krigen, og med hvilken legitimitet. (…)