I utkanten av Jakarta ligger det et museum. Dagen før nasjonaldagen 17. august presser familier seg mot de støvete vinduene. Gamle fotografier, noen personlige eiendeler og blodige klær, relikviene etter «nasjonens helter», seks generaler og en løytnant som ble drept natt til 1. oktober 1965. «Drept av kommunistene» står det på skiltene. Den offisielle historien sier ingenting om massakrene den blodige natten utløste. Selv om det fremdeles er tvil om hvem som faktisk sto bak de seks mordene, ble fienden den gang raskt utpekt.
2. oktober 1965 anklaget hærsjefen, general Mohammed Suharto, kommunistpartiet (PKI) for forsøk på statskupp og oppfordret til å utslette partiets medlemmer. De neste månedene ble flere hundretusen indonesere drept og over en million fengslet uten lov og dom. Noen var PKI-medlemmer, andre var fagforeningsfolk og intellektuelle, men de fleste var vanlige borgere som ble angitt av kolleger eller naboer for å ha kommunistsympatier.
Fratatt politiske rettigheter
Kusnendar (83) var en av dem. Selv etter femti år har han få problemer med å huske de skjebnesvangre dagene: «I 1965 jobbet jeg i Næringsdepartementet. Jeg hadde kontakt med flere fagforeninger og deltok iblant på møtene deres, men jeg var verken medlem eller kommunist.» Han har aldri fått vite hvem som anga ham eller hvorfor. Klokka fire den 10. oktober brøt politiet seg inn hos ham og tok ham med seg. «Fra cella på politistasjonen ble jeg overført til en militærleir i Jakarta og slengt inn et rom med tretti andre. Jeg husker at det var blodspor på veggene.» Ingen visste hva de var anklaget for. «Vi hadde selvfølgelig hørt rykter om arrestasjoner og henrettelser, men ingen visste hva som egentlig foregikk.» Kusnendar ble så overført til et fengsel og «avhørt»: «Tre soldater førte meg inn i et atskilt rom. De spurte hvilken avdeling av PKI jeg var med i. Da jeg sa at jeg ikke var medlem, slo de meg, igjen og igjen. Det varte i tre timer. Til slutt fikk de meg til å signere et dokument jeg ikke fikk lese og sendte meg tilbake til cella.»
Senere ble Kusnendar sendt til tvangsarbeid, før han sammen med 500 andre endte på øya Buru i øygruppen Molukkene flere hundre kilometer fra hovedstaden. I tiåret etter 1965 var over ti tusen politiske fanger – kontoransatte, bønder og mange intellektuelle – innom øya. Her møtte Kusnendar forfatteren Pramoedya Ananta Toer. Historiene han fortalte medfangene om kvelden ble til hovedverket Buru-kvartetten.1 Pramoedya Ananta Toer, Menneskenes jord (1975), Et barn av alle nasjoner (1979), Fotspor (1985) og Glasshus (1988), Pax forlag, Oslo, 2003–2004. Fangene fikk ikke mat, men kunne vandre fritt på øya for å finne seg noe å spise så lenge de var tilbake i brakkene før det ble mørkt. Flere døde raskt av sult eller tropesykdommer.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
«Flere forskere mener at USA hjalp Suharto med radiomateriell og lister over opprørere.»
«Jeg tilbrakte ti år av livet mitt på øya,» forteller Kusnendar. «I 1978 slapp jeg fri. Jeg dro tilbake til Jakarta og familien min og gjenopptok livet mitt, men det var ikke lett.» Militæret hadde merket ID-kortet hans med «tidligere fange», noe som fratok ham alle politiske rettigheter og forbød ham å jobbe for myndighetene. Han måtte dermed ta jobber han var overkvalifisert til, som selger og søppeltømmer. «Jeg har lagt Buru bak meg. Jeg har tiet. På et vis er jeg heldig. Jeg overlevde.»
Beleilig for Vesten
Mellom 500 000 og en million mennesker ble drept fra 1. oktober 1965 til våren året. «Vi kan bare gjette, for det har aldri blitt gransket,» sier advokaten Nursyahbani Katjasungkana. «Vi er derimot sikre på at selv om det var noen antikommunistiske opptøyer, var de fleste drapene systematiske og organisert av hæren.» Arrestasjonene og mordene på påståtte kommunister begynte på Sumatra og spredte seg til sentrale deler av PKI-bastionen Java. En militærkommando ble sendt dit for å koordinere forfølgelsene, samtidig begynte utrenskningene i hæren og statsapparatet i Jakarta. I desember spredte volden seg til Bali og resten av Indonesia. Militæret, politiet og sivile militser arresterte folk ut fra lister hæren hadde laget. Noen av fangene ble sendt i leire, andre ble bortført om natten og drept. De fleste likene ble begravd i massegraver eller kastet i elvene, og er aldri blitt funnet.
I en liten leilighet i Jogjakarta ser Sri Muhayati sørgmodig på et bilde av faren. «Han var med i PKI, men han hadde ikke gjort noe galt,» sier hun. Han ble hentet av hæren 17. oktober 1965 og kom aldri hjem igjen. Hun ble også arrestert, og så ham et kort øyeblikk i fengselet, før han ble kjørt bort i en lastebil. I år 2000 ble en massegrav oppdaget i Winosomo på Java. Man klarte å identifisere noen av likene, blant annet denne storvokste mannen i sarong på det gulnede bilde ved siden av TV-en.
CIA kalte massakrene «et av de verste massemordene på 1900-tallet».2 «The coup that backfired» (PDF), CIA Research Study, Washington DC, desember 1968, nedgradert i mai 2007. I tretti år ble de fortiet av diktaturet i Indonesia og det internasjonale samfunnet. Selv i dag befinner de seg i utkanten av historien. «Massakrene i 1965 markerte begynnelsen på det Suharto kalte ’den nye orden’,» sier forsker Saskia Wieringa. «Da Suharto ødela PKI, svekket han makten til president Sukarno, som var kommunistvennlig og med på å grunnlegge Bevegelsen av alliansefrie stater. Så tok Suharto kontroll over staten.» Det politiske skiftet i Indonesia kom beleilig for både USA og Vest-Europa. De befant seg midt i den kalde krigen og ble med Suhartos massakre kvitt den tredje største kommunistbevegelsen etter Sovjetunionen og Mao-Kina. Flere forskere mener at USA hjalp Suharto med radioutstyr og lister over opprørere,3 Peter Dale Scott, «The United States and the overthrow of Sukarno, 1965–1967», Pacific Affairs, nr. 58, Vancouver, 1985; Brad Simpson, «It’s our act of killing, too», The Nation, New York, 28. februar 2014. men amerikanerne har hele tiden avvist anklagene.
Motstand mot etterforskning
I over tretti år med diktatur «økte Suharto-administrasjonen ustanselig propagandaen om ‘kommunistfaren’ og rotfestet en varig frykt i det indonesiske samfunnet,» sier Wieringa. Avisene og radiokanalen fortalte i detalj om mordet på de seks generalene og det ble skapt myter om drapshandlingene som lever videre i dag. «Ifølge propagandaen ble generalene forført og kastrert av Gerwani, kvinnefraksjonen i PKI,» sier Wieringa. «Obduksjonene viste naturligvis at de ikke var blitt kastrert, det hindret ikke myten i å spre seg. I det svært religiøse Indonesia vekket forestillingen om den svikefulle, perverse og ateistiske kommunisten et stort hat.»
Arifin C. Noers propagandafilm Pengkhianatan G30S/PKI har blitt vist på tv 30. september hvert år siden 1984, og er også pensum på skolene. «Unge indonesere har vokst opp med disse forestillingene,» sier Tioria Pretty i menneskerettsorganisasjonen KontraS. «De fleste indonesere tror fortsatt på denne versjonen. Og uten politisk vilje er det nesten umulig å få fram sannheten på nasjonalt nivå.»
Suharto-regimet endte i et blodbad i 1998.4 Suharto gikk av 21. mai 1998, etter å ha gitt ordre om å slå ned demonstrasjoner, noe som førte til at flere hundre demonstranter ble drept. Indonesia startet på nytt. Sanksjonene mot ofrene, familiene og etterkommerne deres ble opphevet. De fikk igjen gå på universitetene og jobbe i administrasjonen, men massakrene er fremdeles tabu. «Gjentatte ganger har man snakket om å etterforske hendelsene, men det er aldri blitt noe av,» sier Pretty. «Mange av ministrene i den nye regjeringen hadde forbindelser til Suharto og noen var involvert i massakrene. De store religiøse partiene, som Nahdlatul Ulama, hvor den militære fløyen Ansor var delaktig i drapene, er fortsatt imot at saken skal gjenåpnes.»
Staten på tiltalebenken
Folk begynner å snakke friere om hendelsene. Ofrene for «den nye orden» har organisert seg og den progressive pressen har fortalt historiene deres. I 2012 overleverte den nasjonale menneskerettighetskommisjonen en fyldig rapport, basert på forklaringer fra 349 ofre og vitner i seks provinser, til påtalemyndighetene. Kommisjonen mente den indonesiske staten var skyldig i «alvorlige menneskerettighetsbrudd» og anbefalte en ad hoc-domstol for å få fram sannheten og dømme de ansvarlige. Rapporten vekket store protester. Den innflytelsesrike ministeren for politikk, justis og sikkerhet, Djoko Suyanto, forsvarte massakrene og sa at «landet hadde ikke vært det det er i dag hvis [utrenskningen] ikke hadde funnet sted». Konservative muslimske partier og religiøse organisasjoner advarte mot ateismens farer.
Samme år hadde Joshua Oppenheimers dokumentar The Act of Killing premiere i Europa og Nord-Amerika. I filmen rekonstruerer tidligere militssoldater forbrytelsene sine foran kamera. «Filmen var som et elektrosjokk,» sier advokat Nursyahbani Katjasungkana. «Det året hadde vi bestemt oss for å danne et folketribunal for å etterforske hendelsene, uten å vente på staten.»
Katjasungkana organiserer tribunalet og har samlet informasjon sammen med en gruppe forskere og frivillige. I november la hun saken fram for tribunalet i Haag for «å dømme enkeltforbrytelser, men også få staten til å anerkjenne sin skyld.» Saken blir vurdert av dommere som Helen Jarvis, nestleder i Det permanente folketribunalet, og juristen Cees Flintermann, tidligere medlem av FNs menneskerettsråd. Dommen vil komme etter nyttår, men allerede under høringene mente de at «forbrytelser mot menneskeheten uten et snev av tvil» ble begått i 1965. «Radikale muslimske grupper, som Islams forsvarsfront, trakasserer offerorganisasjonene og avbryter møtene deres, uten at politiet reagerer.»
Symbol på straffefriheten
I mai varslet president Joko Widodo at han vil nedsette en komité for nasjonal forsoning med «den nye ordenens» forbrytelser. Dermed hisset han på seg både konservative muslimske partier og menneskerettsorganisasjoner. For de sistnevnte finnes det ingen forsoning uten rettferdighet. «I ettertid har regjeringen forsikret at en av oppgavene til komiteen er å etterforske hendelsene, men vi er ikke overbevist,» sier Pretty.
Roichatul Aswidah fra menneskerettighetsrådet og framtidig komitémedlem, er mer forsiktig: «Vi har hatt flere møter med regjeringen og signalene er positive. Vi forsøker å finne den beste løsningen: etterforskning og oppreisning til ofrene.» Men hun er mer reservert mot å stille de skyldige for retten: «Ofrene ber oss om å ikke stenge døra for en rettslig prosess. Men de fleste av de som sto bak drapene er døde. Hvem skal vi stille for retten? Fotsoldatene? Er det rettferdig å bare dømme de som utførte ordre, og ikke de som ga dem?» Til det svarer Katjasungkana: «I femti år har ofrene blitt behandlet som skyldige, mens morderne har gått fri. Hendelsene i 1965 hører ikke fortiden til, de er et symbol på straffefriheten som fortsatt råder i Indonesia.»
Hver torsdag siden 2006 har seksti personer i alle aldre, kledd i svart og med svarte paraplyer, stått stille foran presidentpalasset i Jakarta. De er alle ofre for overgrep som aldri har blitt rettslig behandlet. Noen er fra Papua Ny-Guinea, andre er pårørende til studenter som ble drept eller til aktivister som forsvant i 1998, andre igjen er overlevende fra 1965. På bakken har de lagt bannere og bilder av de som er forsvunnet. De roper til presidenten: Gjør noe fort, for tiden går og sporene hviskes ut. Kusnendar lurer på om han vil få navnet sitt renvasket før han dør. «Mange vitner har gått bort allerede. Vi kjemper mot tiden.»
Oversatt av I.A.F.
Lena Bjurström er journalist. I Indonesia for Le Monde diplomatique.
- 1Pramoedya Ananta Toer, Menneskenes jord (1975), Et barn av alle nasjoner (1979), Fotspor (1985) og Glasshus (1988), Pax forlag, Oslo, 2003–2004.
- 2«The coup that backfired» (PDF), CIA Research Study, Washington DC, desember 1968, nedgradert i mai 2007.
- 3Peter Dale Scott, «The United States and the overthrow of Sukarno, 1965–1967», Pacific Affairs, nr. 58, Vancouver, 1985; Brad Simpson, «It’s our act of killing, too», The Nation, New York, 28. februar 2014.
- 4Suharto gikk av 21. mai 1998, etter å ha gitt ordre om å slå ned demonstrasjoner, noe som førte til at flere hundre demonstranter ble drept.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
