En tid for sinte menn

Komplimentene kom overraskende. 17. desember uttrykte Putin en forkjærlighet for en av kandidatene i de amerikanske republikanernes primærvalg: New York-milliardæren Donald Trump. Putin kalte ham en «fargerik og talentfull mann», og så på ham som «den klare lederen i presidentkappløpet». Trump avviste ikke hyllesten, selv om den kan skade ham i et parti med mange nykonservative som ikke klarer å bli enige om de hater Russland eller Iran mest. Han reagerte snarere med begeistring: Putin «leder landet sitt, og i det minste er han en leder, i motsetning til det vi har her i landet». Trump lovet også at hvis han blir president i USA så ville han «komme overens med ham». Den gjensidige sympatien mellom de to viljesterke mennene forsterkes av deres felles forakt for dagens beboer i Det hvite hus. «Han liker ikke Obama i det hele tatt,» sa Trump fornøyd. «Han respekterer ikke Obama.»

Vanligvis vinner lands interesser over affinitetene mellom lederne. Men i en tid hvor verdensøkonomien er i ferd med å spore av, hvor oljeprisen kollapser, hvor det skjer stadig flere blodige attentater, er det verken overraskende eller uvesentlig at verdier som orden og autoritet, og sterke, kyniske og brutale menn inntar den politiske scenen. Både Trump og Putin vil ha en patriotisk og moralsk gjenreising, begge er fulle av nostalgi for en romantisert nasjonal fortid. Begge brøler, flekser muskler og sender ut soldater. (…)