Samtidig med klimatoppmøtet i Paris i desember foregikk det et annet «verdenshistorisk» toppmøte på den andre siden av Atlanteren: The International Summit on Human Gene Editing1 Konferansen ble strømmet på nett og er fortsatt tilgjengelig på www.nationalacademies.org. i Washington. Der verdens statsledere i Paris prøvde å takle de utilsiktede konsekvensene av etablerte teknologier, forsøkte forskere og eksperter i Washington å begrense potensielle skadevirkninger av en teknologi i etableringsfasen. Klimadebatten har den siste tiden dreid seg om begrepet ’antropocen’, som betegner en «post-naturlig» geologisk epoke der den ytre naturens skjebne forstås som grunnleggende viklet inn i menneskenes sivilisasjon. Tilsvarende tvinger den siste utviklingen innen genteknologien oss til å ta stilling til menneskenaturen – og i hvilken grad mennesket kan ses som naturlig i det hele tatt.
Blant initiativtakerne til toppmøtet i Washington var Jennifer Doudna og Emmanuelle Charpentier, som står bak forskningen som har gitt gjennombruddsteknologien CRISPR/Cas9. Forkortelsen betegner et kompleks av proteiner og enzymer som er cellenes eget redigeringssystem, og kan tas i bruk som et kombinert instrument for skanning, klipping og liming av DNA. CRISPR/Cas9-teknologien åpner for arvelige inngrep i menneskets DNA, slik at sykdommer kan lukes ut og eventuelle nye egenskaper legges inn, og endringene vil føres videre til neste generasjon.
«Den nye eugenikken framstår verken som brutal eller tyrannisk.»
Når nye muligheter melder seg i den medisinske forskningen, er iveren etter gjennombrudd stor og de økonomiske gevinstene potensielt enorme. Samtidig melder filosofiske og etiske spørsmål seg med ny styrke. Diskusjonen blir intens når de vitenskapelige framskrittene har en raskere takt enn samfunnet som skal ta stilling til problemstillingene som dukker opp. Spørsmålene om hva menneske, liv og natur dypest sett er, må drøftes opp mot kompliserte tekniske overveielser og juridiske rammer for biologisk forskning.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
En slik bred debatt var nettopp hva Washington-konferansen la opp til, med 500 deltagere fra 20 land og innlegg ikke bare fra biologer og medisinere, men også et bredt panel av jurister, historikere, sosiologer og filosofer. Der forgjengeren til konferansen, Asilomar-møtet i 1975, debatterte biologiske skadevirkninger av genmanipulasjon generelt, var fokuset i desember manipulering av menneskers gener. Signaleffekten er dobbel: På den ene siden viser forskersamfunnet en vilje til å debattere sine egne praksiser og pålegge seg selv begrensninger. På den andre siden bekrefter debatten at eugenikken er kommet tilbake på dagsordenen.
Grenseløse muligheter
Siden Darwins fetter Francis Galton innførte begrepet, har eugenikk først og fremst betegnet en sosialteknologi for å luke ut uegnede individer eller å hindre dem i å få barn. Eugenikken er et uvanlig konkret eksempel på det man siden Foucault har kalt biopolitikk – en planmessig administrering av liv, reproduksjon og helse. Denne typen biologisk maktutøvelse fikk sitt mest groteske utslag i Nazi-Tyskland, men selv etter sjokket fra utrydningsleirene fortsatte både Norge og USA med tvangssterilisering helt til 70-tallet.2 Se for eksempel Per Haave, «Sterilisering av tatere, 1934–1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis», Norges forskningsråd, Oslo, 2000. I ettertid framstår denne formen for eugenikk som et teknokratisk statstyranni, basert på tvilsomme vitenskapelige teorier. At disse historiske traumene var en stadig referanse på Washington-konferansen, viser en vilje til å lære av historien, men uforutsigbarheten i teknologiutviklingen gjør at vi uansett må basere avgjørelsene om menneskets genetikk på usikre framtidsscenarioer.
«Det klokeste du kan gjøre, er å skrike før du blir skadet,» advarte G. K. Chesterton allerede i pamfletten Eugenics and Other Evils: An Argument against the Scientifically Organized State (1922). «De fleste tyrannier har blitt mulige fordi folk har reagert for sent.» Ti år senere publiserte Aldous Huxley science fiction-satiren Vidunderlige nye verden, der staten har tatt over menneskeproduksjonen og sørger for at menneskene allerede før fødselen er tilpasset samfunnets behov. Huxleys klassiske dystopi var også en gjennomgående referanse under konferansen.
Hos Huxley dreier eugenikken seg ikke om grove metoder som sterilisering eller eutanasi. I den vidunderlige nye verden er mennesket designet med bioteknologi. Da Huxleys bok kom ut var slik teknologi fortsatt ren spekulasjon. Snaue hundre år senere er mulighetene rett rundt hjørnet. Og vi vil etter alt å dømme få en ny eugenikk, som framstår verken som brutal eller tyrannisk. Det vil ikke lenger være snakk om å abortere fostre, men om å modifisere arvestoffet og korrigere feil allerede på embryostadiet. Og bruken av de nye teknologiene vil ikke dikteres ovenfra, men snarere være et frivillig, markedsstyrt helsetilbud. Likevel vekker teknologien et ambivalent grøss. Der naturen før satte grensene, er vi plutselig overlatt til en rekke urovekkende valgmuligheter.
Betenkte etikere
«Hvor i verden vil den første CRISPR-babyen bli født?», spurte tidsskriftet Nature allerede i oktober i fjor. Fra Kina strømmer det inn rapporter om CRISPR-eksperimenter på menneskelige embryoer.3 «Second Chinese team reports gene editing in human embryos», Nature, London, 8. april 2016. De første forsøkene har gått ut på å legge inn gener som gir resistens mot HIV. I prinsippet er det ingen grenser for hvilke nye egenskaper som kan legges inn, eller uønskede egenskaper som kan lukes ut. En av innlederne på Washington-konferansen, biologen David Baltimore, erklærte at vi kanskje står på terskelen til et nytt kapittel i menneskets historie: Vi går fra en naturlig evolusjon til en kunstig frambrakt genetisk revolusjon.
«I Harris’ utilitaristiske regnskap blir det å ikke ta i bruk nye teknologier etisk betenkelig.»
Kan utviklingen stagges? Både ja og nei svarer den kjente statsviteren og forfatteren Francis Fukuyama i Our Posthuman Future (2002): Vi mennesker er kompetitive og har så langt gjort alt for å skaffe oss fortrinn. Dermed synes den posthumane framtiden uunngåelig: En lumsk cocktail av droger og biomedisinske inngrep vil til slutt gjøre menneskenaturen til en saga blott. Antallet og utbredelsen av teknologiske innovasjoner har en tendens til å eskalere. En stadig, irreversibel innføring av nye praksiser og oppfinnelser får teknologien til å framstå som en ukontrollerbar historisk kraft. Likevel mener Fukuyama at det er feil å tro at teknologien ikke kan bremses. De mest drastiske formene for bioteknologisk manipulasjon kan og bør forbys, slik utviklingen av atomvåpen ble begrenset gjennom Ikkespredningsavtalen. For Fukuyama er det snakk om å beskytte menneskenaturen, som – hva den enn måtte være – ligger til grunn for våre grunnleggende tanker om menneskerettigheter og likeverd.
Jürgen Habermas fører fram lignende argumenter i Den menneskelige naturs fremtid (Cappelen, 2003), med vekt på hvordan en forvaltning av menneskets biologi undergraver menneskets status som fritt subjekt og reduserer det til et manipulert produkt. Også Habermas går inn for en restriktiv lovgivning og viderefører et poeng fra filosofen Hans Jonas om at det å ta i bruk en slik teknologi egentlig er eksperimentering med mennesker. Og det er ikke bare etisk betenkelig, men strider også mot Helsinkierklæringens etiske retningslinjer for medisinsk forskning og praksis.
På Washington-konferansen foreslo teologen Hille Haker et moratorium på grunnforskningen og gikk inn for et internasjonalt forbud mot arvbare inngrep i menneskegener. Hun understreket at det dreier seg om teknologier som eventuelt vil bli tilbudt vordende mødre og fedre, og advarte mot å gjøre foreldrene til forbrukere, og barnet til et medisinsk produkt. Kostbare forhåndsdesignede barn vil også kunne øke gapet mellom rike og fattige foreldre.
To grenseoppganger var avgjørende under konferansen: skillet mellom behandling av sykdommer og forbedringer, og skillet mellom somatisk genterapi (inngrep i DNA i cellene til en voksen kropp) og germline engineering, det vil si arvelige inngrep i sædceller, egg eller embryoer. Konferansens komité, som skulle diskutere seg fram til etiske retningslinjer, endte opp med å være liberal når det gjelder somatisk genterapi, men streng med hensyn til arvelige inngrep på embryostadiet. De åpnet også for bruk av CRISPR/Cas9 i behandling av sykdom, men var restriktive når det kommer til forbedringer. Samtidig var de fleste forskerne opptatt av å skru ned forventningene, minne om den svimlende kompleksiteten i DNA-ets virkemåte, og å motarbeide uintenderte konsekvenser av genetiske inngrep. Å endre vårt eget DNA vil fortsatt i lang tid, kanskje for all framtid, være å gripe inn i et system vi bare delvis forstår.
Genetisk overklasse
Så hvem er egentlig for en drastisk endring av menneskets arvestoff? Den eneste klare representanten for en aktiv posthumanisme på Washington-konferansen, var filosof og bioetiker John Harris. I en nokså hemningsløs polemikk la han fram argumenter utviklet i bøkene Wonderwoman and Superman (1992) og Enhancing Evolution: The Ethical Case for Making Better People (2007). Harris tar utgangspunkt i en typisk utilitaristisk etikk der nytten står i sentrum, og der begreper om egenverdi og rettigheter bringes inn i en nokså forflatet debatt der de lett kan avvises som overtro og fordommer.
«Hvis du er virkelig dum, vil jeg kalle det en sykdom.»
James Watson
I Harris’ utilitaristiske nytteregnskap blir det å ikke ta i bruk nye teknologier etisk betenkelig. Publikum humret, noe betenkt, da han hevdet at naturlig befruktning er så risikabelt at det i framtiden kan bli sett som uforsvarlig. Sidestilt med det kunstige, framstår naturen som tilkortkommen. Harris går ikke bare inn for arvbare endringer, men også livsløp på fem tusen år. Her går han de fleste transhumanister en høy gang. For der disse tekno-eksentrikerne promoterer det modifiserte mennesket som en personlig preferanse, argumenterer Harris for menneskeoptimering som en etisk og politisk norm.
Er ikke en slik uhemmet progressiv holdning bare en form for livsfjern ekstremisme, forbeholdt perifere posører med fantasifulle forestillinger om vitenskapens muligheter? Svaret er urovekkende nok nei. «Hvis du er virkelig dum, vil jeg kalle det en sykdom,» sier James Watson, som sammen med Francis Crick avdekket DNA-strukturen i 1953. Sitatet stammer fra et BBC-intervju der Watson overbyr seg selv i kyniske provokasjoner: «Folk sier at hvis vi gjorde alle jenter pene, ville det være forferdelig. Jeg synes det ville være storartet.» Til tross for at Watson også gjerne går inn i grundige drøftinger av eugenikkens historie og mulige framtid, er tendensen klar: Lenge før Washington-toppmøtet ga han uttrykk for at han håper at vi kan unngå nye internasjonale overenskomster, som uunngåelig vil ende i et minste felles multiplum av religiøse og etiske fordommer.
Om Watson med slike utsagn har spilt seg ut over sidelinjen i vitenskapelige miljøer, finnes det andre radikale forskere i forskningsfronten. En av disse er George Church, som i 2012 ga ut Regenesis: How Synthetic Biology Will Reinvent Nature and Ourselves.4 Boka ble for øvrig også kodet om til binær kode, som siden ble overført til DNA-kode, slik at den også kunne «publiseres» i DNA-format i millioner av eksemplarer. Med direkte erfaring både fra grunnforskning og innovative prosjekter, ser Church for seg en oppdatert menneskehet med forbedret hukommelse, intelligens og lenger levetid. I mai i år var han også med på å organisere en ny, denne gang lukket, konferanse. Her diskuterte forskere muligheten for å gjenskape hele menneskets DNA syntetisk – fra scratch. En slik syntetisering vil gi langt større muligheter for endringer enn inngrep i arvestoffet i levende celler, og et syntetisk genom kan planlegges og simuleres digitalt.5 «Scientists Talk Privately About Creating a Synthetic Human Genome», New York Times, 14. mai 2016.
«Kulturen omprogrammerer på en mer fundamental måte enn det som er mulig biologisk.»
Om slike prosjekter virker mer drevet av nysgjerrighet og prestisje enn av helsemessige formål, er det fra biologenes perspektiv et essensielt bidrag til grunnforskning på feltet. Den svimlende kompleksiteten i denne vitenskapsgrenen gjør det vanskelig for lekfolk å ta stilling, mens forskere som Church forsøker å unngå panisk lovgivning drevet av ubegrunnet frykt. Den viktigste pioneren innen den syntetiske biologien, Craig Venter, gir uttrykk for et lignende syn i boka Life at the Speed of Light (2013). «Min største frykt er ikke misbruk av teknologien, men at vi ikke vil bruke den i det hele tatt. […] Hvis vi gir avkall på en teknologi, gir vi avkall på midler til å forbedre og redde liv.»
Fra et medisinsk synspunkt kan spørsmålet stilles opp som følgende: Sykdom er åpenbart naturlig. Mennesket er åpenbart et teknisk, redskapsbrukende vesen. Å kurere sykdommer – og slik forbedre sin egen natur – er dermed naturlig for mennesket. Men hvor går grensen?
Grader av kunstighet
Om det finnes tenkere som av ulike grunner omfavner genmanipulasjonen, og forskere som finner det interessant å utforske mulighetene, er det all grunn til å tro at «forbrukerne» vil avgjøre den videre utviklingen – i kombinasjon med lovverkets begrensninger. Om de færreste vil ha interesse av å skape eksperimentelle mutantbarn, er det ikke vanskelig å se for seg en framtid der vordende foreldre får tilbud om å luke ut en arvelig sykdom. Derfra er veien kort til en pakkeløsning der de også kan velge øyenfarge eller atletiske egenskaper som muskeltype. Veien er også kort til en situasjon der det blir vanskelig å svare for endringene man ikke gjør. Foreldre vil kunne bebreides for ikke å ha skannet, forbedret og genetisk oppdatert sine barn.
Gjennomgående er argumentene mot manipulering av menneskets gener forbundet med respekt for menneskenaturen og det frie subjektet. Men humanismen som påkalles for å beskytte menneskets verdighet er i seg selv et problem. Etter andre verdenskrig skrev Heidegger det berømte Brev om humanismen – ut fra en dyp følelse av at ikke bare han selv og Tyskland, men hele menneskeheten var medskyldig i andre verdenskrigs grusomheter. Humanismen har forstått mennesket som et «fornuftig dyr», men fornuften har selv blitt til et teknisk instrument, og mennesket har gjort seg selv og verden til objekter som kan manipuleres. Tankeevnen skulle frigjøre, men er blitt et maktmiddel som trellbinder og objektiverer. For Heidegger står den biologistiske forståelsen av mennesket i veien for en sannhet om mennesket som bare kan finnes gjennom en eksistensiell fordypning i opplevelsen av det å være – og å la ting være.
Den tyske filosofen Peter Sloterdijks tilsvar til Heidegger, med den bevisst provoserende tittelen Regler for menneskeparken, som nylig ble utgitt på norsk,6 Peter Sloterdijk, Regler for menneskeparken, overs. Sigurd Tenningen, Lord Jim Publishing, Kristiansand, 2016. tar utgangspunkt i tanken om at den såkalte humanismen er – og alltid har vært – et redskap for menneskets forvaltning av seg selv og den ytre naturen. Riktig nok er menneskets eksistensielle åpenhet noe særegent, men det er noe mennesket gradvis har framavlet i seg selv. Teknisk beherskelse av den ytre naturen har påvirket menneskets evolusjon på en måte som gjør den til en indirekte genteknologi. Menneskets (luksus)evolusjon gjør mennesket til et produkt av teknisk manipulerte miljøer som letter naturpresset: alt fra beherskelse av ilden til språkbruk, mattilberedning, jaktteknikker og medisin. Mennesket er slik sett sin egen frambringelse, om enn ad indirekte veier. Ut fra denne tanken er mennesket langt fra naturlig. Det er snarere snakk om grader av manipulering og kunstighet. Slike argumenter hører til standardrepertoaret for posthumanister med en laissez faire-holdning til menneskets videre evolusjon med tekniske midler.
Sloterdijk fører argumentet om menneskets frambringelse av seg selv videre til tanken om menneskeavl. En slik begrepsbruk har naturlig nok blitt sett som et overtramp i tysk sammenheng. Sloterdijks sentrale poeng er ikke, slik mange har antatt, å gjøre menneskets gradvise eksodus fra naturen og inn i det kunstige til en legitimering av eugenikk eller genmanipulering. Kulturen er i selve sin natur en form for øvelsessystem som omprogrammerer mennesket på en mer fundamental og fleksibel måte enn det som er mulig biologisk. Sloterdijks poeng er at menneskenes endring av egne livsmiljøer, er en mer betydningsfull form for «menneskeavl» enn noe genetisk inngrep. Helse er i en utvidet forstand et sett av ulike praksiser og livsteknikker som gjør mennesket levedyktig.
Syk sunnhet
Når mennesket beskytter seg mot naturpresset skjer det gjennom kulturelle sikkerhetssystemer. Som blant andre Sloterdijk og den italienske filosofen Roberto Esposito har påpekt, finnes det mange fellestrekk mellom samfunnslegemets og menneskekroppens immunsystemer. I Immunitas (2002) viser Esposito hvordan medisinen, hånd i hånd med sikkerhetspolitikken, har gjort sikkerhetssystemene til en trussel i seg selv, på samme måte som antivirusprogrammer kan få en datamaskin til å kjøre seg fast, eller overvåkningen som skal beskytte friheten blir frihetsberøvende. «Istedenfor å tilpasse beskyttelsen til det gitte risikonivået, er tendensen at opplevelsen av risiko tilpasses det voksende behovet for beskyttelse – inntil beskyttelsen selv blir blant de største farer,» skriver Esposito.
CRISPR-Cas9 er i seg selv et kroneksempel på et immunsystem. Det opererer på cellenivå og registrerer, gjenkjenner og reparerer mutasjoner forårsaket av virus. Hvis eller når dette systemet tas i bruk for å forbedre menneskets arvestoff fra embryostadiet eller før unnfangelsen, innebærer det ikke bare at vi forsøker å forbedre naturen, men at vi forsøker å både forbedre og anvende naturens forbedringssystemer. Det betyr, ifølge Esposito, at menneskets immunsystem utvides til å innbefatte hele det vitenskapelige og informatiske komplekset. Alt blir kybernetikk, fra mikro- til makronivå blir alt liv vevet inn i stadig mer kompliserte, selvregulerende systemer. En slik situasjon er en dypere og mer urovekkende form for posthumanisme – der enkeltmenneskets kropp blir en funksjon av et altomfattende maskineri.
I Homo labyrinthus: humanisme, antihumanisme, posthumanisme (2015) diskuterer den franske filosofen Frédéric Neyrat en slik posthumanisme, der det ikke er snakk om å gå hinsides mennesket, for å erstatte det med fantastiske supermennesker, cyborger eller andre hybride monstre. Det er snarere snakk om at mennesket begynner å se seg selv som del av en natur som fungerer teknisk, og som stadig endrer sin egen funksjonsmåte. Summen av livsfremmende teknologier utgjør hva vi kunne kalle en immunopolitikk. I tryggingen og immuniseringen av livet utgjør genmanipulasjon av mennesker bare en del av et kontinuum – den er bare én av mange måter å sikre mennesket på. Det farlige med denne manipuleringen ligger ikke først og fremst i midlene eller i uintenderte effekter. Faren ligger i selve målet med inngrepene: en total instrumentell kontroll over livet. I siste instans gjenspeiler denne ambisjonen en fornektelse av døden. Jakten på sunnhet risikerer å bli sykelig, når den fører til et natursyn der døden ses som et onde som kan og bør avskaffes. Teknologien gir oss nye muligheter – og der de kan redde liv, oppleves mulighetene straks som nødvendigheter. Vi føler oss forpliktet til å sikre livet på alle tenkelige måter.
Arv og miljø
Med de nye bioteknologiene får også mennesket et tekno-aktivistisk forhold til naturen. I disse dager forsøker man å berge korallene på Great Barrier Reef fra stigende havtemperaturer med genmanipulasjon som vil gi dem en bedre varmeresistens. Hvis vi for alvor går inn i en «postnaturlig» periode, kan det dermed forstås på to måter: På den ene siden blir naturen stadig mer manipulert. På den andre siden legger vi bak oss det gamle begrepet om natur som noe gitt, noe urørt, som noe som står i kontrast til kulturen og mennesket.
Kanskje går vi mot en framtid der det å ikke skanne embryoet som skal bli en sønn eller datter, blir sett på som uansvarlig. Eller der det å ikke ville gripe inn i menneskets DNA, blir oppfattet omtrent som motstand mot vaksinering av barn. Den som vil trekke grenser for slike inngrep, vil i framtiden måtte ty til mindre naive argumenter enn de som hviler på tanken om en naturlig menneskenatur og å la naturen være i fred. Hos mennesket kan ikke naturlig og kunstig skilles ad.
Neyrat mener at det ikke bare er snakk om humanteknologier som endrer mennesket, men at teknologien i siste instans skaper verdener. Atomteknologien forandret verden drastisk, ved å frambringe en situasjon der menneskene kunne tilintetgjøre alt liv på en dag. Dessuten, kunne vi føye til, ved å skape radioaktivt avfall som forplikter oss til en krevende deponering i århundrer framover. Hvis den nye genteknologien også blir en ny eugenikk, er ikke de uintenderte effektene først og fremst uønskede mutasjoner, men snarere den verden man er med på å frambringe, der jakten på en biologisk forbedring og perfeksjonering av menneskeheten havner i sentrum. Eksperimentene i Kina med å bruke CRISPR/Cas9 til å implantere immunitet mot HIV i menneskeembryoer, er definitivt et tegn i tiden.
Dette århundret kan bli til en global klappjakt på arvelige skavanker og en jakt på fullkommen immunisering. Kanskje også en glidende overgang mot genetisk selvmodifikasjon i kosmetiske og atletiske retninger. Gitt at mennesket er et produkt av både arv og miljø, kan fokuset på en kroppslig forbedring gjennom manipulering av arvestoff bli en farlig bestrebelse, motivert av et usunt ønske om kontroll. Når alt kommer til alt handler dette om barn, og vi bør verne om en holdning der vi tar godt imot de barna som kommer – slik de kommer. Vi må kanskje lære å akseptere at livet er risikabelt. Framfor å sette vår lit til genetisk forhåndsprogrammering og medisinsk overbeskyttelse av de rikeste, bør vi heller satse på å «forbedre» og «sikre» menneskebarna med et godt livsmiljø, en sunn verden og en levedyktig kultur.
© norske LMD
Anders Dunker er litteraturviter.
- 1Konferansen ble strømmet på nett og er fortsatt tilgjengelig på www.nationalacademies.org.
- 2Se for eksempel Per Haave, «Sterilisering av tatere, 1934–1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis», Norges forskningsråd, Oslo, 2000.
- 3«Second Chinese team reports gene editing in human embryos», Nature, London, 8. april 2016.
- 4Boka ble for øvrig også kodet om til binær kode, som siden ble overført til DNA-kode, slik at den også kunne «publiseres» i DNA-format i millioner av eksemplarer.
- 5«Scientists Talk Privately About Creating a Synthetic Human Genome», New York Times, 14. mai 2016.
- 6Peter Sloterdijk, Regler for menneskeparken, overs. Sigurd Tenningen, Lord Jim Publishing, Kristiansand, 2016.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
