Kunsten å ignorere folket

I en påfallende vending er det i våre demokratier ikke lenger velgerne som velger og angir retningen for de folkevalgte, men lederne som feller dom over borgerne. Etter brexit-avstemningen har britene blitt underlagt samme ville psykoanalyse som franskmennene opplevde i 2002, da sosialisten Lionel Jospin tapte for høyreradikale Jean-Marie Le Pen i første runde av presidentvalget, og i 2005 etter at de stemte nei til EUs grunnlovstraktat. Vi kan trygt hevde at denne analysen – utført med god hjelp fra mediene – ikke ville blitt gjennomført om britene hadde stemt for å bli værende i EU. Ingen ville sådd tvil om prinsippet om å la folket uttale seg om «en så viktig sak».

Et fleksibelt prinsipp er ikke et prinsipp, men en fordom, og denne kan forstås på to måter: enten som klasseforakt eller som hat mot demokratiet. Klasseforakten er tydelig hos den alltid subtile franske forretningsmannen og kommentatoren Alain Minc: «Denne folkeavstemningen er ikke folkets seier over elitene, men de uopplystes seier over de utdannede.» Tanken slår aldri lederklassen at borgerne avviser EU-traktatene ikke fordi de er uinformerte, men snarere fordi de trekker helt logiske konklusjoner av nesten seksti år med skuffelser. (…)