Marx og oss

Marxismen er en radikal kritikk som tar sikte på en revolusjonær omveltning av samfunnet slik vi kjenner det. Følgelig har marxismen vært under tung beskytning helt siden Marx’ eget angrep på den kapitalistiske produksjonsformen på midten av 1800-tallet. Det er dermed ikke så rart at det kan ha utviklet seg en slags beleiringsmentalitet blant marxister som er vant til uredelig kritikk. Det er likevel skuffende at den relativt forsiktige marxisme-kritikken jeg la fram i en anmeldelse av Dag Østerbergs Fra Marx til moderne kapitalteori, så langt har blitt møtt med både brask og bram, men uten substansielle motargumenter.

I forrige nummer av Le Monde diplomatique skrev Espen Grønlie at jeg «mener å kunne avvise marxismen som irrelevant for vår tid». Den krøkkete formuleringen kan være vanskelig å få has på, men artikkelen tyder på at Grønlie mener at jeg har hevdet at marxismen nå er irrelevant. Dette stemmer ikke. Jeg kalte tvert imot marxister «uvurderlige», og diskuterte både styrker og svakheter ved deres tradisjon. Mest av alt skrev jeg om den diskrediterte historiske determinismen, som i mange år var det kanskje aller tydeligste kjennetegnet på marxistisk analyse, i hvert fall sett utenfra. Så langt har ingen gått min kritikk av determinismen i møte, så da går jeg ut i fra at vi kan være enig om at denne delen av marxismen nå er død. Hvis ikke burde det drøftes hvordan Marx og tidligere tiders marxister kunne ta så feil om kapitalismens utvikling, og ikke minst hvilke konsekvenser dette bør ha for marxistisk analyse i dag. (…)