Vi husker alle den klassiske tegnefilmscenen: en katt går ut over stupet og fortsetter å gå på magisk vis, flytende i lufta. Først når han ser ned og oppdager at han ikke lenger har fast grunn under beina, faller han. På lignende vis har den kubanske sosialismen levd videre de siste tiårene bare fordi den ennå ikke har oppdaget at den allerede er død. Jeg er ikke kritisk til Cuba fordi jeg er antikommunist, men fordi jeg fortsatt er kommunist.
Det er åpenbart at Fidel Castro skilte seg ut fra de typiske kommunistlederne, og at den kubanske revolusjonen var unik. Særegenheten illustreres best med paret Fidel og Che Guevara: Fidel, den faktiske lederen, statens høyeste autoritet, mot Che, den evige revolusjonære rebellen som ikke kunne resignere til bare å styre en stat. Er det ikke som et Sovjetunionen hvor Trotskij ikke hadde blitt forvist som erkeforræder? Tenk om Trotskij på midten av 1920-tallet hadde emigrert og gitt avkall på sitt sovjetiske statsborgerskap for å jobbe for permanent revolusjon verden over, og så dødd like etter – og etter hans død hadde Stalin skapt en personkult rundt ham med monumenter over deres vennskap i hele Sovjetunionen.
Kritikk og selvkritikk
Det er lett å gå lei av alle de motstridende rapportene om økonomisk katastrofe, menneskerettsbrudd på, og tvillingparet helse og utdanning som revolusjonsvennene alltid trekker fram. Like lett er det også å gå lei av den ganske gode fortellingen om hvordan et lite land har klart å motstå verdens største supermakt (med hjelp fra den andre supermakten, riktignok). Det virkelig tristeste med dagens Cuba er et trekk som blir beskrevet godt i Leonardo Paduras’ bøker om politimannen Mario Conde hvor handlingen er lagt til dagens Havanna: Atmosfæren er ikke så mye preget av fattigdom og undertrykking som av en følelse av tapte sjanser, av å leve i en del av verden som i stor grad er blitt forbigått av de siste tiårenes enorme økonomiske og sosiale endringer.
Ingen av disse fortellingene endrer det triste faktum at den kubanske revolusjonen ikke har klart å skape en samfunnsmodell som er relevant for en eventuell kommunistisk framtid. Da jeg besøkte Cuba for et tiår siden, viste folk meg stolt falleferdige hus som et bevist på deres lojalitet til den revolusjonære Hendelsen: «Se, alt faller fra hverandre, vi lever i fattigdom, men vi holder ut snarere enn å forråde Revolusjonen!» Når forsakelser oppleves som et bevis på autentisitet, har vi å gjøre med det som i psykoanalysen kalles kastreringslogikk. Hele den kubanske politisk-ideologiske identitet hviler på en lojalitet til kastrering – og ikke overraskende heter lederen Fidel Castro. Den sanne tragedien er at det lille som gjenstår av den kubanske revolusjonen har gjort det mulig for Castro-regjeringen å fortsette uten mål og mening, uten de siste restene av et frigjørende potensial. Inntrykket man får fra Pedro Juan Gutierrez’ «skitne Havanna»-trilogi er talende. Den kubanske felles virkeligheten er sannheten om det revolusjonære Sublime: en hverdag av kamp for å overleve, av flukt inn i voldelig, promiskuøs sex, av å leve i nået uten noen framtidsrettede prosjekter.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I en tale i august 2009 refset Raul Castro de som bare roper «Død over den amerikanske imperialismen! Lenge leve revolusjonen!» i stedet for å gå i gang med et vanskelig, tålmodig arbeid. All skylden for elendigheten på Cuba (et fruktbart land som importerer 80 prosent av maten sin) kan ikke legges på den amerikanske embargoen: Det finnes arbeidsledige folk på den ene siden og udyrket mark på den andre, man må bare begynne å jobbe på jordene. Det er åpenbart sant, men Raul Castro glemte likevel å inkludere seg selv i bildet han tegnet opp: Hvis folk ikke jobber på jordene, er det åpenbart ikke fordi de er late, men fordi det økonomiske systemet ikke klarer å sette dem i arbeid. I stedet for å kjefte på vanlige folk burde han fulgt det gamle stalinistiske mottoet om at selvkritikk er framskrittets drivkraft i sosialismen og gitt en radikal kritikk av systemet han og Fidel personifiserer. Nok en gang befinner ondskapen seg i det kritiske blikket som ser ondskap overalt.
De andres drøm
Så hva med de vestlige Castro-tilhengerne som ser ned på de som kubanerne kaller grusanos, ormer, det vil si de som har utvandret? Med all sympati for den kubanske revolusjonen, hvilken rett har typiske vestlige venstrefolk i middelklassen til å se ned på kubanere som forlot Cuba ikke bare som følge av politisk skuffelse, men også på grunn av fattigdommen. Jeg husker selv hvordan vestlige venstreradikalere på 90-tallet stolt slengte i ansiktet mitt at for dem eksisterte Jugoslavia fortsatt, og så anklaget de meg for å forråde den unike sjansen til å bevare Jugoslavia. Til det svarte jeg alltid at jeg ikke ennå var rede til å leve livet mitt slik at det ikke skulle skuffe vestlige venstrefolks drømmer. «Blir du fanget i den andres drøm er du fortapt,» skrev Gilles Deleuze. Kubanerne har betalt prisen for å bli fanget i andres drømmer.
Den gradvise åpningen av den kubanske økonomien er et kompromiss som ikke vil få landet ut av blindsporet, det vil bare videreføre den herskende stillstanden. Etter chavismens snarlige fall i Venezuela har Cuba tre valg: fortsette å vegetere i en blanding av kommunistpartiregime og pragmatiske innrømmelser til markedet, omfavne fullt og helt den kinesiske modellen (rå kapitalisme kombinert med partistyre), eller simpelthen forlate sosialismen og dermed innrømme at revolusjonen har feilet. Uansett hva som vil skje er det tristeste utsikten til at den kommende «demokratiseringen» vil rasere de små, men viktige framskrittene revolusjonen har oppnådd – spesielt innen helse og utdanning – og at kubanerne som flyktet til USA vil tvinge gjennom en brutal privatisering. Det finnes fortsatt et lite håp om at et slikt tilbakeskritt kan forhindres og et fornuftig kompromiss framforhandles.
Oppløftende menneskelig solidaritet
Hva står så igjen av den kubanske revolusjonen? I 2003 fortalte forfatteren Arthur Miller om liten scene som utspilte seg på strandpromenaden Malecón i Havanna. To unge, uflidde og åpenbart fattige menn sitter og snakker livlig sammen på en benk i nærheten av Miller. En taxi stanser på fortauet foran dem. Ut kommer en vakker, ung kvinne med to brune papirposer fulle av varer. Hun forsøker å sjonglere posene mens hun åpner lommeboka. En tulipan henger ut av den ene posen og stilken er farlig nær ved å knekke. En av mennene reiser seg og støtter opp den ene posen, mens den andre støtter opp den andre. Miller lurer på om de vil ta posene og stikke. Det skjer ikke – i stedet holder en av dem tulipanen forsiktig mellom tommelen og pekefingeren inntil den unge kvinnen får posene trygt i armene. Hun takker dem med en nokså formell verdighet og går av gårde. Miller gir følgende kommentar:
«Jeg ikke helt sikker på hvorfor, men jeg syntes denne transaksjonen var bemerkelsesverdig. Det var ikke bare gentlemansoppførselen til de fattige mennene som var imponerende, men at kvinnen så det hele som opplagt, som ikke spesielt i det hele tatt. Hun ga dem ikke ga dem tips, og de syntes ikke å forvente det, til tross for at hun åpenbart var langt mer velstående enn dem. I årevis hadde jeg protestert mot de kubanske myndighetenes fengsling og knebling av forfattere og dissidenter, men nå lurte jeg på om det tross alt, inkludert det mislykkede økonomiske systemet, hadde blitt skapt en oppløftende art av menneskelig solidaritet, muligens ut av den relative symmetrien mellom fattigdom og den konstante nytteløsheten iboende i systemet der få kan heve hodet med mindre de vil seile av gårde.»1 Arthur Miller, «A Visit with Castro», The Nation, 24. desember 2003.
Det er på dette basale nivået at vår framtid vil bli bestemt – det den globale kapitalismen ikke klarer å skape er nettopp en slik «oppløftende art av menneskelig solidaritet». Så for å konkludere i tråd med prinsippet om ikke å tale stygt om de døde: Denne scenen på Malecón er kanskje det fineste jeg vil huske Castro for.
Oversatt av redaksjonen
Slavoj Zizek er filosof.
- 1Arthur Miller, «A Visit with Castro», The Nation, 24. desember 2003.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
