Du synes kanskje «road movie» er en plagsom sjangerbetegnelse, for generell, utflytende, på grensen til intetsigende? Her er salt i såret, enda en sjanger som knapt nok finnes, så vidtfavnende at den nesten oppløser seg selv: middagsfilmen. Den skal jobbe hardt med abstrahering og generalisering som skal få dette til å bli en spesifikk sort. Rekvisitter som mat og bestikk på et bord utgjør en såpass generell erfaring at ordet ’definisjon’ blir selvmotsigende.
Om ikke annet sirkler betegnelsen inn en bestemt setting, og midt i siktet befinner det seg en viss Det Gode Liv-affære, med måltidet i tittelen, om ikke i hovedrollen: filmer som Babettes gjestebud (1987) eller Middag på italiensk (1998), filmer som kan synes beregnet på folk som synes det er trist å spise alene. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
