Den 11. januar i år presenterte generalsekretæren for Det franske kommunistpartiet, Pierre Laurent, sine forsetter for det nye året og beskrev samfunnet partiet ønsker: «En ny utviklingsmodell hvor samfunn og miljø forenes for mennesket og planeten, for et samfunn av velstand og fellesgoder.» På den andre siden av den politiske skalaen bruker lederen av det konservative partiet Mouvement pour la France, Philippe de Villiers, samme begrep for å forsvare en slankere stat: «Staten eksisterer ikke lenger som leverandør av fellesgoder. Den har ingen rett til å bestemme over oss.»1 «Parlez-vous le Philippe de Villiers?», BFMTV.com, 7. oktober 2016.
I mai publiserte liberalisten Jean Tirole Économie du bien commun (Fellesgodets økonomi) bare få måneder etter at venstreøkonomen Benjamin Coriat kom med boka Retour des communs (Allmenningenes tilbakekomst).2 Benjamin Coriat (red.), Le Retour des communs. La crise de l’idéologie propriétaire, Les Liens qui libèrent, Paris, 2015. Jean Tirole, Économie du bien commun, PUF, 2016. På nettsiden sin skriver franske Attac at organisasjonen skal «fremme alternativer og ta tilbake fellesgodene». Lederen for næringslivstenketanken Institut de l’entreprise mener på sin side at «private initiativ er opptatt av fellesgodene».3 Frédéric Monlouis-Félicité, «Pour une élite économique engagée», L’Opinion, Paris, 16. april 2015.
Begrepet er åpenbart usedvanlig tøyelig, og opptrer også i en rekke ulike varianter i politikken og akademia: fellesgodet, fellesgodene, allmenningen, allmenningene. På den ene siden er uttrykket «fellesgode» – som er mer eller mindre synonymt med «allmenninteresse» – blitt et uomgjengelig argument for ledere på alle kanter. På den andre siden har begrepet allmenninger bidratt til en intellektuell og politisk fornyelse.
Effektive allmenninger
April 1985, Annapolis, USA. Akademikere fra hele verden er samlet på en konferanse finansiert av National Research Foundation for å presentere sin forskning om the commons, allmenningene. Termen refererer på denne tiden som oftest bare til en gammel historie om hvordan beiteområder forvaltet i fellesskap ble forvandlet til inngjerdede privateiendommer ved inngangen til den industrielle æra. Inngjerdingen blir sett som et sentralt element i kapitalismens utvikling (Marx kalte det «primitiv akkumulasjon»). Den er også et symbol på framveksten av eiendom som en privat rettighet – «de rikes revolusjon mot de fattige» ifølge Karl Polyani.4 Karl Polyani, Den liberale utopi, Res publica, Oslo, 2012. Forskerne i Annapolis plukker opp tråden fra denne historien og viser at det fortsatt finnes steder i verden der land, fiske og skog blir forvaltet som allmenninger, det vil si felles ressurser som samfunnene forvalter i fellesskap.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Forskerne mener at disse allmenningssystemene ofte er effektive og at de hindrer overbeskatning av ressurser.5 Se National Research Council, Proceedings of the Conference on Common Property Resource Management, National Academy Press, Washington DC, 1985. Det snur fullstendig opp ned på teorien Garrett Hardin framsatte i sin berømte artikkel «The Tragedy of the Commons» (1968). Og bakenfor disse utfordres hele den liberale økonomiske ortodoksien som hevder at eksklusivt privat eierskap alltid er den beste måten å fordele knappe ressurser på.
I 1990 sammenfattet økonomen Elinor Ostrom hovedfunnene i forskningen som ble presentert i Annapolis. Hun framhever spesielt de institusjonelle vilkårene som gjør det mulig å etablere varige allmenningssystemer. Hun viser at en allmenning ikke kan eksistere over tid uten regler for bruken, og understreker at disse reglene kan lages og håndheves av fellesskapene uten statlig makt. Blant mange eksempler nevner hun et fiskevær i Tyrkia «hvor fiskerne var i stand til å etablere egne regler for kystfisket».6 Elinor Ostrom, Governing the Commons. The Evolution of Institutions for Collective Action, Cambridge University Press, 1991. For dette arbeidet ble Ostrom i 2009 tildelt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap i Alfred Nobels minne («Nobelprisen i økonomi»).
Den andre inngjerdingen
I Italia oppsto det en ny politisk interesse for fellesgoder etter at en kommisjon som Romano Prodis regjering hadde oppnevnt leverte sin rapport i 2008. Kommisjonen ble ledet av juristen Stefano Rodotà og foreslo å definere fellesgoder som «det som er nødvendig for å utøve grunnleggende rettigheter og for fri personlig utvikling». Rapporten understreket at statusen til de som har rett på disse godene – om «eierne» er «offentlige eller private juridiske personer» – ikke har noe å si.7 Rodotà-kommisjonen, konklusjoner sitert i Ugo Mattei, «La lutte pour les ’biens communs’ en Italie. Bilan et perspectives», Raison publiques, 29. april 2014. Kommisjonen insisterer derimot på at ressursene må forvaltes med utgangspunkt i at de skal legge til rette for å utøve en rettighet. Å definere vann som et «fellesgode» betyr dermed at uansett hvem som organiserer vannforsyningen, må de sørge for at alle får adgang til rent drikkevann i tilstrekkelige mengder.
I kjølvannet av Rodotà-kommisjonen har flere sosiale og politiske bevegelser i Italia brukt begrepet fellesgode for å kritisere en privat sektor og en nyliberal stat som ikke klarer å tilfredsstille grunnleggende kollektive behov. I en folkeavstemning i juni 2011 stemte 25 millioner italienere (95,3 prosent av stemmene) mot privatisering av lokal offentlig vannforsyning.
Gjenoppdagelsen av allmenningene begrenser seg ikke til naturressurser. I 1983 la den unge informatikeren Richard Stallman ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) ut en oppfordring på en diskusjonsgruppe på Usenet hvor han foreslo å utvikle et operativsystem til fri bruk. Slik oppsto bevegelsen for fri programvare som en reaksjon mot en programvareindustri hvor dataprogrammer ble gjort til vanlige varer underlagt opphavsrett og restriktive bruksvilkår. Bevegelsen vil ikke at datakode skal ses som en privat aktørs eksklusive eiendom, men snarere som en fritt tilgjengelig ressurs som alle kan bidra til å utvikle. Mange digitale allmenninger har plukket opp disse prinsippene om åpenhet og deling, og bruker dem til å lage leksikon (Wikipedia), databaser (Open Food Facts) eller kollektive kunstverk med lisenser som Free Art og Creative Commons.
De ulike allmenningsforkjemperne retter alle samme kritikk mot eksklusiv privateiendom. Den italienske beni comuni-bevegelsen er en reaksjon mot privatiseringen av offentlige tjenester, mens interessen for «fysiske» allmenninger kom etter massive eksproprieringer av land. Digitale allmenninger skal motvirke privatisering av informasjon og kunnskap, en privatisering som har blitt så omfattende at flere jurister snakker om en «andre inngjerding».8 Se James Boyle, «The second enclosure movement and the construction of the public domain», Law and Contemporary Problems, vol. 66, nr. 1–2, Durham (USA), 2003.
Verken offentlig eller privat
Allmenningene er slik sett en spydspiss i hjertet av nyliberalismens sentrale institusjoner. De angriper troen på at mer privat eierskap vil gi større økonomisk effektivitet. Arbeidene til Ostrom har avkreftet denne hypotesen, samtidig som stadig flere felles forvaltede ressurser motsier den i praksis. Når det dreier seg om fysiske ressurser bygger allmenningene ofte på ulike typer kollektivt eierskap, for eksempel kooperativer. Digitale allmenninger er beskyttet av spesifikke lisenser som forhindrer de klassiske formene for opphavsrett og åpner for fri bruk av kollektive kreasjoner: General Public License (GPL), Creative Commons, Open Database License (ODbL).
Allmenningsforkjemperne utfordrer privat eierskap, men de kritiserer også statens salg av offentlig eiendom og liberaliseringer. Gir offentlig eierskap virkelig større garantier enn privat eierskap, når staten fritt kan selge unna ressurser for å få balanse i regnskapet? Er offentlig eierskap da ikke annet enn en overføring av privat eiendom til en aktør som ikke nødvendigvis handler i allmennhetens interesse?9 Se Pierre Crétois og Thomas Boccon-Gibod, État social, propriété publique, biens communs, Le Bord de l’eau, Lormont, 2015.
Her ser vi hvorfor Rodotà-kommisjonen foreslo sin definisjon. De italienske juristene var opptatt av fellesgodenes funksjon i samfunnet og ville erstatte den tradisjonelle velferdsstatstanken – offentlig eierskap som vokter av allmenninteressen – med vilkårsløst vern av visse rettigheter. Denne perspektivendringen sammenfaller med en kamp mot byråkratiseringen av offentlige tjenester, som mange ser som hovedårsaken til at de ikke er i stand til å handle for alles beste. Kritikken av svakhetene ved offentlig eierskap sammenfaller her med et krav om at borgerne må få delta i styringen. Her er Acqua Bene Comune (ABC) i Napoli et interessant eksempel. I kjølvannet av folkeavstemningen i 2011 ble vannforsyningen i byen gitt tilbake til kommunen, som overlot den til det offentlige spesialselskapet (azienda speciale) ABC. Selskapets statutter er utformet for en demokratisk og deltakende styring med to borgere i styret og et representantskap hvor brukerne og sivile organisasjoner er representert.
Håp for venstresiden
Den politiske interessen for beni comuni, fellesgoder, i Italia antyder at allmenningsforkjemperne har et tvetydig forhold til staten. Utgangspunktet deres er en nådeløs kritikk av privateiendommen og den nyliberale statens forsakelser, men de ender iblant opp med en unyansert hyllest av «sivilsamfunnets» evne til selv-organisering. Dermed står de i fare for å bli nyliberalismens nyttige idioter når de kritiserer helligkåringen av privat-eiendommen for så å legge veien åpen for nye tilbakeslag for velferdsstaten. Mange forskere og aktivister er imidlertid klar over faren. «Fellesgodene trenger staten for å utvikles,» skriver Benjamin Coriat. «Det er staten som må skape ressursene (ikke minst de juridiske midlene) som allmennerne [produsentene av fellesgodene] trenger for å eksistere».10 «Ne lisons pas les communs avec les clés du passé. Entretien avec Benjamin Coriat», Contretemps, 15. januar 2016, www.contretemps.eu. Forbud mot å selge datamaskiner med visse typer ferdiginstallert programvare – å kjøpe en PC betyr vanligvis å kjøpe en datamaskin og Windows – vil for eksempel kunne bidra til å utvikle fri programvare.
Vi bør altså fastslå statens rolle samtidig som vi reflekterer over hvordan staten utvikler seg. Det betyr at vi må etablere en egen juridisk ramme for å legge til rette for og støtte allmenninger og kollektive organisasjonsformer (for eksempel kooperativer), også i en kommersiell setting. Det forutsetter også å se at offentlig eierskap ikke bare begrenser seg til en arv som staten kan forvalte som den vil, men omfatter alle goder og tjenester ment for allment bruk, som dermed må forvaltes i alles interesse. Det krever at staten har som mål å gi individene den tiden og de økonomiske midlene de trenger for å utvikle aktiviteter på områder som ennå ikke er fortært av privateiendommen og profittjakten.
Allmenningene inviterer til å revurdere forbindelsen mellom markedssfæren, statens oppgaver og det som kan overlates til fellesskapets frie selvorganisering. Et godt tema for politisk filosofi, og kanskje også et håp for venstresiden.
Oversatt av redaksjonen
Sébastien Broca er sosiolog, førsteamanuensis i IKT ved Université Paris 8.
- 1«Parlez-vous le Philippe de Villiers?», BFMTV.com, 7. oktober 2016.
- 2Benjamin Coriat (red.), Le Retour des communs. La crise de l’idéologie propriétaire, Les Liens qui libèrent, Paris, 2015. Jean Tirole, Économie du bien commun, PUF, 2016.
- 3Frédéric Monlouis-Félicité, «Pour une élite économique engagée», L’Opinion, Paris, 16. april 2015.
- 4Karl Polyani, Den liberale utopi, Res publica, Oslo, 2012.
- 5Se National Research Council, Proceedings of the Conference on Common Property Resource Management, National Academy Press, Washington DC, 1985.
- 6Elinor Ostrom, Governing the Commons. The Evolution of Institutions for Collective Action, Cambridge University Press, 1991.
- 7Rodotà-kommisjonen, konklusjoner sitert i Ugo Mattei, «La lutte pour les ’biens communs’ en Italie. Bilan et perspectives», Raison publiques, 29. april 2014.
- 8Se James Boyle, «The second enclosure movement and the construction of the public domain», Law and Contemporary Problems, vol. 66, nr. 1–2, Durham (USA), 2003.
- 9Se Pierre Crétois og Thomas Boccon-Gibod, État social, propriété publique, biens communs, Le Bord de l’eau, Lormont, 2015.
- 10«Ne lisons pas les communs avec les clés du passé. Entretien avec Benjamin Coriat», Contretemps, 15. januar 2016, www.contretemps.eu.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
