Allerede i sin første tale som president brøt Donald Trump med forgjengerne sine. I en arrogant tone og med knyttet neve lovet han at slagordet America first betyr at «en ny visjon vil styre landet». Han erklærte at det internasjonale systemet som USA skapte for 70 år siden ikke lenger har noen annen funksjon enn å tjene USA – eller annen skjebne enn å synke hen. Denne ærligheten ødelegger sinnsroen til de andre landene, spesielt de europeiske, som later som de tror at det finnes et demokratisk atlantisk fellesskap som er fordelaktig for begge parter. Med Trump har maskene falt. I et spill han alltid har sett som et nullsumspill, skal landet hans «vinne som aldri før», enten det dreier seg om markedsandeler, diplomati eller miljø. Stakkars taperne i resten av verden.
Og farvel til multinasjonale avtaler, særlig handelsavtaler. Formet av minnene fra skolegangen sin på 1950-tallet har den nye beboeren i Det hvite hus i mange tiår grublet over fabelen om at USA alltid har oppført seg som den gode samaritan – og som siden 1945 skal ha «beriket andre land», som under USAs beskyttende paraply har «produsert våre varer, stjålet våre bedrifter og ødelagt våre arbeidsplasser».1 2. september 1987 kjøpte Trump helsideannonser i tre store amerikanske østkyst-aviser hvor han publiserte et åpent brev med overskriften: «Hvorfor Amerika må slutte å betale for å forsvare land som har råd til å forsvare seg selv». De store amerikanske formuene har åpenbart overlevd «blodbadet» han beskriver, inkludert hans luksusbolig-imperium som han har spredt til alle verdenshjørner. Men slike spissfindigheter har lite å si for den ideologiske endringen som nå uttegner seg: USAs president er sikker på at hans proteksjonisme «vil bringe stor velstand og stor styrke», i samme øyeblikk som lederen for Kinas kommunistparti foreslår på Verdens økonomiske forum i Davos å erstatte USA som motor i den økonomiske globaliseringen.2 «China says it is willing to take the lead», The Wall Street Journal Europe, 24. januar 2017.
Hva sier EU? EU var i ferd med å falle fra hverandre allerede før kursendringen i Washington, EU ser togene passere og finner seg i å bli avvist av sin gudfar på den andre siden av Atlanteren. Trump mistenker EU (med rette) for å være styrt av Tysklands økonomiske valg og gledet seg over at Storbritannia bestemte seg for å forlate unionen. Han har heller ikke mye til overs for polakkenes og balternes antirussiske tvangstanker. Med andre ord risikerer lederne i Europa, som i årevis har gitt avkall på alle ambisjoner som bryter med ønskene til deres amerikanske herre, nå å møte en lukket dør på den amerikanske ambassaden når de kommer for å vise sin lojalitet.3 Slik flere tusen diplomatnotater publisert av WikiLeaks i desember 2010 viste. Ingenting garanterer at Trumps ensidighet endelig vil tvinge dem til å slutte med atlantismens tåteflaske og frihandelsdogmet og lære seg å gå på egne bein. Men de kommende valgene i Frankrike og Tyskland burde dreie seg om denne løsrivelsen.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
- 12. september 1987 kjøpte Trump helsideannonser i tre store amerikanske østkyst-aviser hvor han publiserte et åpent brev med overskriften: «Hvorfor Amerika må slutte å betale for å forsvare land som har råd til å forsvare seg selv».
- 2«China says it is willing to take the lead», The Wall Street Journal Europe, 24. januar 2017.
- 3Slik flere tusen diplomatnotater publisert av WikiLeaks i desember 2010 viste.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
