«Riv denne muren!» Ronald Reagans berømte oppfordring ved Brandenburger Tor i 1987 framstår stadig mer som et fjernt minne om en framtid som aldri ble virkelig. Tretti år senere roper USAs nye president fra Reagans parti insisterende: «Bygg denne muren!» Donald Trumps vilje til å stenge folk ute fra USA gjenspeiler en samtid hvor murer og grensebarrierer er på vei opp over alt, i likhet med militærutgiftene.
For tiden bygger Tyrkia en ny mur mot grensen til Syria etter at militæralliansen Syrias demokratiske styrker, hvor den kurdiske venstremilitsen YPG er sentral, gradvis har frigjort grenseområdene fra Den islamske stat (IS). Muren er et nytt tilskudd til de 63 aktive grensebarrierene Washington Post talte opp i oktober.1 «How the world is heeding the call to ‘build that wall’», Washington Post, 17. oktober 2016. Tunisia bygger også sperringer i ørkenen mot det urolige Libya. India og Burma bygger barrierer rundt Bangladesh for å holde ut migranter. Men mange av de nye grensebarrierene de siste årene har kommet i Europa, etter den store flyktningstrømmen i 2015. Her supplerer de Schengen-grensens naturlige barrierer, spesielt Middelhavet, som i lang tid har gjort den til en av verdens dødeligste grenser, i konkurranse med USAs grense til Mexico, hvor barrierer ble reist i 2006 og Trump nå lover å bygge en høy, sammenhengende mur.
Med den nye amerikanske administrasjonens manifeste ønske om å stenge ute hele nasjoner og folkeslag er løftet om den frie, grenseløse verden som Berlinmurens fall skulle innevarsle – som så langt har gjeldt mer for varer enn mennesker – på vei mot historiens skraphaug. For grensesperringene er ikke utelukkende et resultat av nasjonalistisk retorikk og rabiate høyrepopulister, men mer fundamentalt en konsekvens av problemene som den verdensorden som etablerte seg etter den kalde krigen selv har skapt med økonomisk utbytting og unødvendig krigføring. Migrantstrømmene vil ikke avta med det første, om enn det er meksikanere, nordafrikanere eller bangladeshere som flykter fra elendige lønninger og arbeidsledighet forårsaket av mislykkede strukturtilpasningsprogrammer fra Verdensbanken og IMF, ruinerende handelsavtaler eller et internasjonalt konkurranseregime som presser ned lønninger og arbeidsvilkår.
Men de store migrantstrømmene er direkte resultater av kriger, spesielt i Midtøsten hvor kimen til mye av dagens kaos ble sådd nærmest fra dag én etter den kalde krigens slutt, i jakten på arvtakere som kunne fungere som fiendebilde etter at Sovjetunionen falt bort. Etter den kalde krigen snakket president George H. W. Bush om et «fredsutbytte» for de amerikanske skattebetalerne. Hvis trusselen som hadde drevet opp militærutgiftene nå var borte, så burde forsvarsbudsjettene kuttes. Det skjedde aldri. De amerikanske forsvarsutgiftene har ikke en eneste gang falt under snittet fra den kalde krigen (se «Kunsten å blåse opp trusler»).
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Vestlig vilje til krig har vært en viktig årsak til kaoset i mange av landene som USAs nye administrasjon vil sperre ute: Irak, Syria, Libya. Men de siste årenes store fiende, IS, er på vikende front i både Syria og Irak, og USA har trukket seg ut av Irak og Afghanistan. Likevel er det ingen som snakker om noe «fredsutbytte». Snarere har en gammel fiende seilt opp som argument for å presse opp USAs – og NATO-landenes – militærutgifter. Om den nye administrasjonen synes å bryte med oppblåsingen av trusselen fra Russland som har tatt til de siste årene, ligger det andre potensielle kandidater på lur, hovedsakelig Kina.
Det gjenstår å se om de store protestene mot den amerikanske administrasjonens innreiseforbud kan gi kimen til et håp om en annen framtid.
- 1«How the world is heeding the call to ‘build that wall’», Washington Post, 17. oktober 2016.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
