Elle melle

Jean-Luc Godard sa en gang at «alle har sin Verneuil» (fransk actionregissør). På samme vis kunne vi si: Enhver har sin Verhoeven. Nederlenderen har lagd en rekke filmer av ulik kvalitet og i diverse sjangre: Noen liker Zwartboek (Black Book) best, andre Total Recall. For meg blir det Basic Instinct, ikke fordi det er veldig vesentlig filmkunst, men fordi filmen har en ledende plass i rekken av klassiske forførelsesthrillere og en intelligent kontrastering av blondine og brunette.

Elle, Verhovens første kinofilm siden Black Book i 2006, har likhetspunkter med Basic Instinct. En pågående forførelsesstrategi preger begge filmene: I Basic Instinct er det kvinnen (blondinen) som er mest pågående, i Elle er det en lenge maskert mann. Et annet fellestrekk er tonefølgets preg. Anne Dudleys originalmusikk til Elle kan minne om Jerry Goldsmiths score fra 1992, dog med flere melankolske innslag. En forskjell er sjokkelementet i Elle, gjentatte voldtekter akkompagnert av en underforstått mistanke.

Produsenten Michèle Leblanc, spilt av Isabelle Huppert (se neste side), har sjokkert publikum med intenst voldelige videospill og animasjonsfilmer. Men nå angriper noen hennes eget liv. Dette er mer enn hard sex, det er voldtekt, mann med finlandshette. Hun blør, et rødt punkt gjennom badeskummet. Hun er rystet, men likevel ikke. Jeg aner et slags macbethsk «and yet».

Flere slike angrep skal skje, med katten Marty¹ som vitne sammen med tilskuerne, og etter de to–tre første har Michèle utviklet en hevnfantasi som går Thelma & Louise en høy gang. Langt over halvveis i filmen klarer hun å rive av ham finlandshetten. Er det en og samme mann som begår alle udådene? Antagelig, men han blir ironisk nok også hennes redningsmann. Filmen er i så måte preget av en konstant tvetydighet, une ambiguité continuelle, som Huppert selv sier.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Farens forbrytelser

Elle er basert på romanen «Oh …» av Philippe Djian, som i sin tid sto bak Beineix’ Betty Blue.² Også her stønnes det i åpningsscenen, lystbetont, men vi skal straks skjønne at den seksuelle utvekslingen er påtvunget. Elle berører et ekstremt og tvetydig område her, men filmen er som helhet reflektert til voldstematikken, uten å være filosofisk dyptloddende. Simone de Beauvoirs Det annet kjønn er det eneste filosofiske verk som er nevnt i Elle, symptomatisk nok. I filmen finnes kritikk av sexisme og mannlig dominans, men den svarer langt på vei til Les Inrockuptibles’ karakteristikk délicieusement amoral. Vær forberedt: Ved siden av thrilleraspektet og enkelte humorbomber, er dette tøffe greier.

Det finnes en rekke menn i Michèles nærhet. Hun har sønnen Vincent som jobber på McDonald-konkurrenten Quick ved Panthéon og venter barn med kjæresten Josie. Hvem av de andre mennene som omgir henne kan være skyld i voldtekten? Eks-kjæresten Richard, forfatter, har fått en ung kjæreste, Hélène. Det kan ikke være han som har utstyrt seg med finlandshette, neppe heller noen av de unge fra videoselskapet, hverken antagonisten Kurt eller øyentjeneren Kevin, som Michèle avslører for en grov spøk, og som derfor må brette ned buksa – hun har et påskudd: Inntrengeren er visst omskåret, og det er ikke mors lille hjelper og pistoltrener Kevin. Og det kan vel ikke være champagne-elskeren Robert³ som stadig tigger henne om sex? Eller den nye naboen, traderen Patrick, «din Kerviel», som sjalu Robert spotsk kaller ham på julaftenfest hos Michèle, med en henvisning til Frankrikes største bankskandale på 2000-tallet.

På nettopp denne festen, der «alt» skjer, oppstår en forsterket nærhet. Vi har allerede fått en manifestasjon av Michèles interesse for Patrick idet hun fra sitt vindu ser ham og kona Rebecca bære inn store Jomfru Maria og Hellige tre konger-figurer. Hun følger plasseringen av figurene i kikkert og onanerer til det hun ser. En forunderlig vakker scene! Kanskje er Michèle like religiøs som Rebecca, når det kommer til stykket. Uansett, på julaften hos Michèle vil den ihuga katolikken helst se midnattsmessen fra Roma etter måltidet.

Samme kveld kunngjør Michèles mor Irène at hun skal gifte seg med den relativt unge Ralf, hvorpå Michèle utstøter en nesten uhørt latter. Men så kollapser moren på festen og i ambulansen ytrer hun sitt umulige ønske igjen: Datteren må dra til fengselet og besøke faren. Georges Leblanc ble seriemorder i 1976 og sitter på livstid. Det er kanskje grunnen til at datteren klarer å ta serievoldtekten og grove video-détournements med en slags stoisk ro.

Omfanget av farens forbrytelse er noe vi bare litt etter litt forstår. Mest skjønner vi når vi sammen med Michèle ser noen scener fra en nyutsendelse av en tv-dokumentar. Plasseringen av scenen i filmens helhet er bemerkelsesverdig: Etter Michèles meget blodige hevnfantasier om voldtektsmannen, ser vi en spurv som kolliderer med et vindu og matmor klarer så vidt å redde den fra Martys sultne gap. Så slår hun på dokumentarfilmen om faren som en dag for førti år siden drepte en lang rekke barn i nabolaget. Et nærbilde av Michèle som ung jente har i mange år vært assosiert til farens forbrytelse. Filmens tittel, «elle» peker i denne retning, «henne der», sin fars datter.

Hitchcocko-chabrolien

Filmen har et moment av «whodunit» til et visst punkt, men skifter så fokus etter trekvart forløp. Det kler den å slippe spørsmålet om hvem som er den skyldige. Inntrengeren har faktisk hatt sin sjanse til å transformere forholdet til Michèle i retning av noe vart og fint – men han trekker seg før det blir realisert. Når de to sikrer vinduene mot et sjeldent voldsomt uvær, i en sublimt vakker scene, opplever de sin «andre krystallisering» ifølge Stendhals forelskelsesmetaforikk. Neste gang skal han komme maskert, og Michèle skal rive av masken.

Når Michèle senere blir utsatt for en trafikkulykke, på vei fra fengslet der faren soner sin livstidsdom, ringer hun ikke politiet (siden politiet flere ganger har assosiert henne med faren), men nære venner. Inntrengeren er et indirekte tredjevalg. Hans redningsaksjon og begrunnelsen for den – «det er nødvendig» – er det ultimate tegn på filmens nevnte tvetydighet som en sentral drivkraft.

Trafikkulykken er et resultat av innpåsliten journalist som ringer henne på mobilen (akkompagnert av Mozarts «Tryllefløyten» på bilstereoen), kombinert med en hjort som hopper ut i veien. Michèle klarer ikke å stanse, og reporteren fortsetter insisterende mens hun ligger i grøfta: «Madame Leblanc? Føler De sinne? Sorg? Lettelse, kanskje?» Postmoderne reduksjonisme tatt på kornet: Kryss av i den ruten som passer for deg! Michèle slår av mobilen og setter på «Tryllefløyten» igjen.

Verden er falsk og farlig. En skjebnesvanger thriller kan si noe om verdens tilstand, men ikke nødvendigvis på den måten den først gir inntrykk av. Elle sier oss gang på gang at det vakre og det forferdelige lever side om side, men at det er viktig å si fra om tilstanden, akkurat der og da, på det riktige tidspunktet, slik at noen som ikke lever opp til situasjonens krav, må skjerpe seg, eller i verste fall dø.

Elle balanserer spennende mellom internasjonal, formalisert thriller av mesterlig nivå, og europeisk, især fransk thrillertradisjon, med vekt på familie, vennekrets og nærmiljø. I så måte er det treffende når Cahiers du Cinémas kritiker Jean-Philippe Tessé gir Elle det meget fransk-cinefile dobbeltadjektivet hitchcocko-chabrolien.⁴ En benevnelse som også er en presis hyllest til Hupperts karriere så langt.

Arnstein Bjørkly er kritiker.

1
Marty kan være en tributt til det anstendige drama med samme navn som vant Oscar for beste film i 1955.
2
Amerikaneren David Birke står bak manus. Det er likevel blitt en gjennomtenkt blanding av fransk og internasjonal (amerikansk) thrillertradisjon.
3
Den innpåslitne Robert blir spilt av tyske Christian Berkel (Der Untergang og Tarantinos Basterds), mens kona Anna, Michèles bestevenninne og kollega, spilles av Anne Consigny, kjent fra blant annet Desplechins En julefortelling (2007).
4
«Basique Instinct», Cahiers du Cinéma, nr. 722, Paris, mai 2016.