Hamons uklare utopi

I slutten av januar sirkulerte en vitsetegning på sosiale medier i Frankrike. Fisken Dory fra tegnefilmen Oppdrag Dory (2016), som har problemer med korttidshukommelse, sier mens hun svømmer rundt: «Jeg vil aldri la meg lure av PS igjen.» For så å utbryte like etter: «Hei! Samfunnslønn!»

Samfunnslønn synes å være den store valgkampsaken til sosialisten Benoît Hamon, som i slutten av januar vant primærvalget for venstresiden. Det utopiske forslaget skilte ham fra skremselsretorikken til rivalen i primærvalget, tidligere statsminister Manuel Valls. Samfunnslønn sto også på programmet til Yannick Jadot, kandidaten til De Grønne som trakk seg fra valget i slutten av februar. De Grønne har hatt samfunnslønn i partiprogrammet siden 2013. Men etter at Hamon tok til seg ideen som lenge har vært en godt bevart hemmelighet på venstresiden, blir den nå diskutert som aldri før, og debatten vekker en del avslørende reaksjoner.

Kollektiv rikdom

Valls kritiserte Hamons forslag som et «trygde- og slaraffensamfunn» mens han ville ha det motsatte, «et arbeidssamfunn med verdigheten arbeidet gir», som han sa til radiokanalen France Info 10. januar. Emmanuel Macron, som stiller for det næringslivsvennlige partiet En marche! som kretsen hans kaller en «start-up i supervekst»,¹ så på et valgmøte i Lyon i februar: «Jeg vil ikke lenger høre at det er interessant å gjøre noe annet enn å arbeide!» Og 13. januar hadde avisen Libération et bilde på forsiden av en lesende kvinne i en hengekøye med overskriften: «Samfunnslønn: late dager for alle?»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Reaksjonene illustrerer godt det økonomen Carlo Vercellone kaller «den historisk feilaktige sidestillingen kapitalismen har etablert mellom arbeid og lønnsarbeid».² De viser også at våre samfunn bare kjenner «to sosiale former: arbeid og fritid,» som Hamons rådgiver Julien Dourgnon skriver i sin nye bok om samfunnslønn.³ Det vil Sosialistpartiets kandidat gjør noe med og skriver på nettsiden sin at han vil «gi alle muligheten til å frigjøre seg og engasjere seg fritt i aktivitetene de ønsker».

Hvorfor plassere samfunnslønnsmottakerne til sofaen, når samfunnslønn kan legge til rette for både omskolering og mer samfunnsnyttige aktiviteter? Maxime de Rostolan, en av initiativtakerne til organisasjonen Fermes d’avenir («Framtidsgårdene»), mener at samfunnslønn vil tidoble etableringene innen økologisk landbruk.⁴ Samfunnslønn vil også, ifølge henne, gi rom for de mange ikke-lønnede aktivitetene som «samfunnet består av» og som gjør økonomisk aktivitet i snever forstand mulig: studere, oppdra barn, jobbe som frivillig på festivaler eller i idrettslag, utvikle åpen programvare, få tid til å oppfinne og skape. Andre minner om at J. K. Rowling levde på sosialhjelp da hun skrev første bind av Harry Potter (både et fortreffelig litterært objekt og en framtidig gullgruve).

Ifølge tilhengerne skal samfunnslønn være en hovedlønn, basert på produksjon, og ikke en sekundær lønn, det vil si som kommer fra omfordeling. Dourgnon mener det er nødvendig å «fremme en ny fortelling om økonomien» som kan erstatte fortellingen til arbeidsgiverorganisasjonene «som mener samfunnet lever på bedriftenes bekostning, mens det omvendte er tilfellet». Den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis sa noe lignende på Verdens økonomiske forum 3. november: «En utbredt myte, spredt av de rike, er at rikdom blir skapt individuelt før den kollektiviseres av staten gjennom skatt. Faktisk har rikdom alltid blitt skapt kollektivt og så privatisert av de som har makt til det: den eiendomsbesittende klassen.»

Motstand på venstresiden

Dette argumentet forsvarer at samfunnslønn skal utbetales til alle – et prinsipp mange kommentatorer kritiserer, fordi det er «absurd å gi like mye til Liliane Bettencourt som til kassedama på Auchan».⁵ Men L’Oréal-arvingen Bettencourt ville betalt tilbake sin utbetaling gjennom skatt og samtidig finansiert en rekke av sine medborgere. Dessuten er det ingen som indigneres over at hun har rett til trygd.

Tilhengerne framhever verdiskapingens kollektive karakter også overfor de som frykter at samfunnslønn vil skape en «klasse av late borgere som lever på sine medborgere».⁶ Ikke bare mener de at det er svært usannsynlig at alle egentlig er parasitter, men selv om de finnes, argumenterer tilhengerne, vil samfunnslønn ikke være en overdådig gave, men den beste måten å redusere samfunnets kostnader på.

I en debatt i senatet 8. februar spurte Hamons nære medarbeider, PS-representanten Michel Pouzol som selv gikk på sosialhjelp for 15 år siden: «Åtte millioner mennesker lever under fattigdomsgrensen i Frankrike. Kjenner vi til de direkte og indirekte kostnadene ved denne fattigdommen?» Samfunnslønn dreier seg, skriver Dourgnon, om en «politikk for ubetinget inkludering» i stedet for å gjøre adgangen til anstendige eksistensmidler avhengig av om du er «ansatt hos Hvermannsen» – som økonomen Yann Moulier Boutang sa i debatten i senatet.

Det er vanskelig å være uenig i at vi må gi et minimum av sikkerhet til den store massen av arbeidsledige og folk med usikre inntekter, og samtidig dempe lønnsforholdet der enkeltindividene, som økonomen Frédéric Lordon skriver, er «naglet til mål som ikke er deres [og] fratatt all kontroll over sin egen eksistens». Bortsett fra at det nettopp er de «ansatte hos Hvermannsen» som har bygd det franske trygdesystemet og kjempet fram de fleste sosiale rettighetene franskmenn i dag nyter godt av. For mange på venstresiden utgjør lønnsarbeidet en svekket men fortsatt solid festning og den eneste rammen for mulige framskritt.

Omfanget debatten har antatt i Frankrike har fått sosiologen Bernard Friot, som er for en livslønn,⁷ til å sette diagnosen «ideologisk sammenbrudd på venstresiden». Mange på venstresiden frykter at samfunnslønn er en trojansk hest: en fast utbetaling som er for lav til å gi et reelt handlingsrom overfor en arbeidsgiver og som vil bli brukt som påskudd for å fjerne all eksisterende sosial beskyttelse og svekke arbeidsmiljøloven. Det er også av denne grunn at enkelte liberalister – men langt fra alle – er for samfunnslønn. I Frankrike har Henri de Castries, tidligere direktør for forsikringsselskapet Axa og støttespiller til høyrekandidaten François Fillon, sluttet seg til ideen.

Disse utsiktene forklarer motstanden mot ideen både på venstresiden i PS og i Jean-Luc Mélenchons valgbevegelse La France insoumise, så vel som i kommunistpartiet og Nouveau parti anticapitaliste. På tross av at han sier at han er interessert i Friots arbeider, holder Mélenchon fast på full sysselsetting, lønnsøkning for de lavtlønte, kamp mot usikkert arbeidsliv, og redusert arbeidstid. Tilhengerne av samfunnslønn er enig i det siste – Hamon sier at han vil be bedriftene redusere arbeidstiden uten å endre loven. Men problemet med redusert arbeidstid er i deres øyne at det ikke omfatter alle og heller ikke endrer «lønnsmottakerens grad av avhengighet», som Dourgnon skriver.

Magi eller galskap

Beløpene som vanligvis trekkes fram beroliger ikke skeptikerne. Hvis vi ser bort fra det barokke forslaget til økonomen Thomas Piketty som er med i Hamons valgkampteam – en slags oppgradering av dagens tilskudd til lavtlønte og dermed ikke for alle⁸ – er hovedinntrykket at de etter å ha lovet deg månen vil ta deg dit med en Citroën 2CV. Det gjelder både Den franske bevegelsen for samfunnslønn (MFRB)⁹ og Hamon.

I september foreslo Hamon sosialhjelpen RSA som minstebeløp, det vil si 535 euro i måneden for en enslig. Han sa samtidig at målet er å øke det til «750, og kanskje 800–1000 euro», selv om det vil kreve mer enn fem år å nå dette beløpet. Forslaget om 750 euro for alle, som den første utgaven av valgkampnettsiden hans nevnte, vekket en flom av protester. Kommentatorene mente at det er umulig å få tak i de 400 milliarder euro det vil kreve i året – ifølge et diskutabelt regnestykke. Da foreslo han en etappevis plan: å øke RSA til 600 euro, automatisere utbetalingen (i dag gjør en tredjedel av de som har rett på støtten ikke krav på den), inkludere 18–25-åringene som i dag er ekskludert, og så utvide utbetalingen til hele befolkningen. De 750 euroene var nå et langsiktig mål. I en senere versjon forsvant dette beløpet helt og allmenngjøringen skulle bestemmes etter en «borgerhøring». Til slutt dukket den opprinnelige planen – 750 euro for alle «på sikt» – opp igjen på nettsiden 18. januar.¹⁰ Dourgnon er skuffet over at alle han snakker med «bare er interessert i finansieringen og ikke bryr seg om selve ideen». Fikseringen på kroner og øre avslører, ifølge ham, både det smått magiske aspektet ideen om samfunnslønn har ved første øyekast og hvor virkningsfullt det evinnelige snakket om at offentlige utgifter leder til katastrofe har vært. «De behandler oss som galninger,» sier Pouzol som gjør sitt beste for å minne om at i 1945 la opprettelsen av det franske trygdesystemet beslag på noe tilsvarende «100 prosent av landets BNP». Han påpeker at de 400 milliardene vil «havne tilbake i realøkonomien».

Skilpaddestrategi

For å finansiere samfunnslønnen foreslår Hamon å gjøre inntektsskatten «mye mer progressiv» og slå den sammen med trygdeavgiften – noe som kan svekke finansieringen av trygdesystemet som nå skjer via denne avgiften. Hamon ser for seg en ny arveskatt som samler eiendoms- og formueskatten og «har en bedre inntjening». Han vil hente tilbake «minst halvparten av de 80 milliarder euroene» som har forsvunnet i skatteunndragelse og fjerne gavepakkene gitt til arbeidsgiverne i form av fritak fra sosiale avgifter (20 milliarder euro i året).¹¹ Han vil også ha en «robotskatt» når arbeidere blir erstattet av maskiner og tror at «arbeid vil bli mangelvare», en spådom ikke alle er enige om.¹² 750 euro er likevel under fattigdomsgrensen, som det franske statistikkbyrået Insee setter til 840 eller 1008 euro i måneden for enslige, alt etter om man setter den til 50 eller 60 prosent av medianinntekten. Er det nok til å nekte å ta en jobb eller å forhandle om arbeidsvilkår og lønn? Risikerer man ikke simpelthen at samfunnet betaler en del av lønningene i stedet for arbeidsgiverne, og dermed får det Moulier Boutang kaller en «lommepengekapitalisme»? Og risikerer ikke den manglende entusiasmen å kvele ideen i fødselen?

Dourgnon argumenterer for å ta små skritt, en «skilpaddestrategi, slik som den romerske hæren» i håp om at beløpet gradvis kan økes. Dessuten, argumenterer han, vil en liten sum i utgangspunktet gjøre de eksisterende velferdsordningene mindre utsatt for angrep. «For øyeblikket har vi uansett ikke nok samfunnskrefter på vår side. Fagforeningene er imot!» Det gjenstår å se om denne valgkampen vil endre det, og om Moulier Boutang har rett når han sier spørsmålet «ikke vil forsvinne fra den politiske debatten».

Oversatt av redaksjonen

Mona Chollet er journalist i franske Le Monde diplomatique.

1
Mathieu Magnaudeix, «Dans les rouages de la ‘Macron Company’», Mediapart, 3. februar 2017.
2
«Quelle place pour le travail?», debatt mellom Jean-Marie Harribey og Carlo Vercellone, L’Économie politique, nr. 67, Paris, juli 2015.
3
Julien Dourgnon, Revenu universel. Pourquoi? Comment?, Les Petits Matins / Institut Veblen, Paris, 2017.
4
Olivier Le Naire og Clémentine Lebon, Le Revenu de base. Une idée qui pourrait changer nos vies, Actes Sud, Arles, 2017.
5
Challenges, 13. januar 2017
6
Seth Ackerman, «L’allocation universelle comme solution au chômage?», i Mateo Alaluf og Daniel Zamora (red.), Contre l’allocation universelle, Lux Éditeur, Montréal, 2015.
7
Se Bernard Friot, «Frigjørende trygdeavgift», Le Monde diplomatique, februar 2012.
8
Thomas Piketty, «Notre revenu universel est-il vraiment universel?», 30. janaur 2017.
9
Jean-Éric Hyafil og Thibault Laurentjoye (red.), Revenu de base. Comment le financer?, MFRB / Éditions Yves Michel, Paris / Gap, 2016.
10
Adrien Sénécat, «En pleine campagne, Benoît Hamon rabote (puis remet) son ‘revenu universel’», Les Décodeurs, 17. januar 2017.
11
Intervju med nettstedet Madmoizelle.com, 18. januar 2017.
12
Se Jean Gadrey, «L’hypothèse de la ’fin du travail’ qui fonde le projet de revenu universel de Benoît Hamon est très contestable», 8. januar 2017.