Sosial majoritet, politisk minoritet

Et av de mange uttrykkene for Frankrikes politiske krise er visse kandidaters eller partiers tilbøyelighet til å kalle seg systemkritiske. Både Emmanuel Macron, François Hollandes tidligere næringsminister, og François Fillon, statsminister under Nicolas Sarkozy, framstiller seg som rebeller for å unngå å bli forbundet med en diskreditert partipolitikk. Dermed plukker de opp igjen en taktikk som fikk Jacques Chirac valgt foran den sittende statsministeren Edouard Balladur i 1995, og som Nicolas Sarkozy brukte i 2007 da han hevdet at han representerte et «brudd» med regjeringen han selv hadde vært del av. Taktikken gjorde at de to høyrekandidatene klarte å bryte forbannelsen som har hvilt over fransk politikk siden 1981 hvor det sittende partiet systematisk taper det neste valget.

Krisen kommer også til uttrykk i noe mindre komisk og mer alvorlig, nemlig umuligheten av å finne en balanse som kan forene et samfunnsprosjekt (det vil si en økonomisk og sosial modell), en politisk koalisjon og et tilstrekkelig antall velgere. Fram til 1981 var Frankrike et eksempel på denne triaden: en økonomi i sterk vekst støttet opp av en velferdsstat (men mindre utviklet enn i Nord-Europa), frontet av en allianse mellom en stor del av lederne og mellomnivåene i det private næringslivet og et mindretall av arbeiderne og arbeidstakerne, og det hele representert av en koalisjon mellom gaullister og liberalister.¹Italia var et annet eksempel inntil krisen i 1992, med en økonomisk modell basert på industrimodernisering, en allianse mellom storindustrien, småbedriftene i nordøst og midten av landet og deres ansatte, og ulike deler av klassene definert av kapitalinntekter, og det hele representert politisk av kristeligdemokratene. En fåfengt jakt etter en slik triade har kjennetegnet Frankrike i nær fire tiår.

Mitterrands grunnfjell

Den politiske krisen kan dermed defineres som fravær av en dominerende sosial blokk – det vil si en samling av samfunnsgrupper hvis hovedforventninger til politikken og de offentlige institusjonene blir tilstrekkelig ivaretatt av koalisjonen ved makten i bytte mot stemmer. Slike blokker er et resultat av en strategi hvor koalisjonene velger ut hvilke forhåpninger de vil tilfredsstille. Disse forhåpningene kan også formes på lengre sikt ved å definere hva som er «realistisk».

Hvis vi går tilbake til perioden 1975–1983 vil vi se to motsatte politiske strategier i Frankrike basert på to ulike prosjekter for økonomien og samfunnet. Etter krisen på begynnelsen av 1970-tallet innledet høyreregjeringen som hadde sittet med makten siden den femte republikken² en nyliberal vending med statsminister Raymond Barres sparepolitikk. Barre brøt dermed med den tradisjonelle politikken som hadde hersket fram til daværende statsminister Chiracs mislykkede økonomiske plan i 1975. Høyresiden forsøkte å finne støtte for denne politikken i en sosial blokk sentrert rundt de rike, lederne og mellomlederne i næringslivet, frie yrker, håndverkere og næringsdrivende, samt bøndene. De hadde også støtte i et mindretall i de lavere klassene, arbeidere og ansatte i servicenæringen som stemte til høyre av religiøse grunner eller fordi de var opptatt av lov og orden.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

På motsatt side foreslo venstresiden å endre økonomisk modell, først med venstrekoalisjonen mellom Kommunistpartiet (PCF), Sosialistpartiet (PS) og de venstreradikale i 1972, så hver for seg etter at samarbeidet brøt sammen i 1977. Velgerne kunne, med litt optimisme, tolke prosjektet som en overgang til sosialisme, eller mer beskjedent som en innføring av en sosialdemokratisk kapitalisme med en omfattende velferdsstat og et nasjonalisert næringsliv som spydspissen for vekst og framskritt.

Ut fra en undersøkelse utført av forskningssenteret Cevipof etter valget i 1978 kan vi anslå at dette prosjektet hadde støtte hos flertallet i de lavere klassene (60 prosent av arbeiderne, 56 prosent av formennene) og offentlig ansatte. I andre runde av presidentvalget stemte 72 prosent av arbeiderne og 62 prosent av de kontoransatte på François Mitterrand. Overbevist om at han hadde støtten til dette solide grunnfjellet erklærte Mitterrand at «franskmennenes demokratisk uttrykte politiske flertall har sammenfalt med flertallet i samfunnet.»³

Tydelig høyre-venstreskille

31 år senere viste valget i 2012 i hvor stor grad «regjeringsvenstre» har fjernet seg fra sitt tradisjonelle grunnfjell etter at de snudde ryggen til venstresidens opprinnelige ambisjon om samfunnsendring. I 1982–1983 valgte Mitterrand-regjeringen økonomiske innstramminger og neglisjerte dermed hovedgruppene i venstresidens sosiologiske blokk. Motsetningen mellom den økonomiske politikken venstreregjeringen (i all hovedsak PS) ønsket å føre og kjernevelgernes forventninger skulle ende med en krise som sosialistene mer eller mindre overbevisende har forsøkt å løse ved å «fornye» sin sosiale blokk.

Tallene fra den franske valgundersøkelsen forskningssenteret CEE-Sciences Po utførte i 2012 viser at et mindretall av arbeiderne (45 prosent) er sympatisk innstilt til venstrepartiene (fra PS til ytre venstre), mens de var 60 prosent i 1978. I servicesektoren stemte 46 prosent til venstre i 1978, men bare 35 prosent i 2012. Og om 29 prosent av lederne i privat sektor stemte til venstre i 1978, var andelen 45 prosent i 2012. Derimot hadde støtten fra velgere med høyere utdanning (ledere i privat og offentlig sektor) økt sterkt: 18 prosent av lederne og mellomlederne støttet venstresiden i 1978, mens 43 prosent stemte til venstre i 2012. Og mens 29 prosent av lederne i privat sektor stemte til venstre i 1978, var andelen 45 prosent i 2012.

De med lavest inntekter er for omfordeling, og de med høyere inntekter imot.

Videre har de lavere klassenes fallende interesse for «regjeringsvenstre» snarere økt hjemmesittingen enn oppslutningen til høyresiden og ytre høyre. Ifølge Ipsos’ undersøkelse etter regionalvalget i 2015 må den sterke oppslutningen til Front national hos arbeidere (43 prosent) ses i sammenheng med denne gruppens lave valgdeltakelse (39 prosent).

Mer systematiske statistiske analyser⁴ avdekker et vesentlig faktum som den offentlige debatten paradoksalt nok har oversett: Den sosiale venstreblokken eksisterte fortsatt i 2012. Med andre ord, i de sosiale og yrkesmessige kategoriene til det franske statistikkbyrået Insee finner vi en tydelig blokk med forhåpninger som er nokså representative for en venstrepolitikk. I 2012 var et flertall positive til et antatt utdatert tema som nasjonalisering,⁵ med en markant støtte hos arbeidstakere i offentlig sektor og en tydelig motstand i høyinntektskategoriene. Samme motsetning gikk igjen i saker som pensjonsreform, momsøkning og tiltak mot økonomiske ulikheter. I motsetning til de rådende ideene om at de gamle skillelinjene er utvisket, viser de økonomiske preferansene i den franske befolkningen et tydelig høyre-venstreskille knyttet til yrke og samfunnslag.

Motsetningene mellom samfunnsgruppene her har ikke endret seg stort fra 1978 til 2012: Kategoriene med lavest inntekter var for omfordeling og kategoriene med høyere inntekter var imot, selv når de på andre områder skåret likt. I likhet med frie yrker, håndverkere og næringsdrivende var sistnevnte for pensjonsreform og nokså negative til en større offentlig sektor. Forslaget om å erstatte eksisterende arbeidskontrakter med én fleksibel kontrakt med et beskyttelsesnivå som gradvis øker med tiden, fikk tilslutning hos utdannede, eldre med høy inntekt (60 prosent av lederne var for), men ikke i lavere klasser (52 prosent av arbeidstakerne var imot).

Big bang

Om det i 2012 potensielt eksisterte en blokk med venstreforhåpninger og en høyreblokk med motsatte aspirasjoner stopper symmetrien der. For forholdet venstre- og høyrekoalisjonene har til sine kjernevelgere har endret seg stort. Høyresiden må finne en balanse mellom ambisjonene om radikale nyliberale reformer som en del av velgerne krever (frie yrker, høyere ledere), men som skremmer en annen del (arbeidstakere i midtsjiktet i det private). Det tilbakevendende problemet for høyrekoalisjonene er dermed å finne en balanse mellom avvikende forhåpninger. Her synes valget av François Fillon, som har et mer radikalt nyliberalt program enn noe fransk høyreparti så langt har hatt, å forverre problemet snarere enn å løse det.

enstresiden har nektet å føre en politikk som møter forventningene til de som ga dem makten.

«Regjeringsvenstre» har siden 1982–1983 nektet å føre en politikk som møter forventningene til den samfunnsgruppen som ga dem makten. Denne politiske koalisjonen, dominert av PS, er dermed dømt til å lete etter andre velgergrupper som støtter denne koalisjonens økonomiske politikk sentrert rundt europeisk integrering og nyliberale «strukturreformer», eventuelt sukret med en «aktiv» sosialpolitikk og/eller en makroøkonomisk politikk som går bort fra økonomiske innstramminger. Gruppene som er tilbøyelige til å støtte en slik politikk kjennetegnes av nokså høy inntekt og utdannelse. Derfor kan vi kalle den en «borgerlig blokk», hvor kjernen vil bestå av høyere ledere i offentlig sektor som tradisjonelt har vært knyttet til venstreblokken, og ledere i privat sektor som snarere er del av høyre-blokken.

Den tilhørende politiske strategien er ikke ny og har blitt utforsket med begrenset suksess av ulike høyresosialister i PS: I 1985 ba Jacques Delors «kloke hoder i alle leire»⁶ om å bli enige om en økonomisk politikk som mer eller mindre ville ligge fast mellom vekslende regjeringer. Etter nederlaget i parlamentsvalget i 1993 overtok Michel Rocard ledelsen i PS og ville ha en «big bang-endring» i sosialistenes tradisjonelle allianse med kommunistpartiet.

Mindretallig flertall

I dag inkarnerer Emmanuel Macron tydeligst denne strategien – på tross av at han påstår at han representerer noe nytt og sier, som så mange før ham, at han er «verken høyre eller venstre». Ut fra hans ungdomsskrifter, Attali-rapporten⁷ og hans ministergjerning vil hans økonomiske politikk sannsynligvis dreie seg om privatiseringer, «liberalisering» av arbeidsmarkedet og EU-tilpasninger. Denne politikken samsvarer med forsøket på å danne en dominerende «borgerlig blokk».

Det finnes imidlertid et hinder. Denne velgergruppen består av høytutdannede og velstående samfunnsgrupper som er både sosialt og politisk i mindretall. En realistisk strategi ville dermed være å lete etter et kompromiss som kan tiltrekke andre velgergrupper. Siden det økonomiske prosjektet hviler på nyliberale reformer som det store flertallet i den gamle venstreblokken er imot, vil forsterkningen sannsynligvis måtte komme fra høyreblokken (selvstendige næringsdrivende, mellomnivåyrker). Det kan være en løsning på de interne motsetningene på høyresiden: å avvise de gruppene i det politiske mindretallet som er mest fiendtlig innstilt til «strukturreformer» for heller å alliere seg med de gruppene i den gamle venstreblokken som er for. Dette politiske flertallet ville sannsynligvis fortsatt være i mindretall i samfunnet.

Oversatt av redaksjonen

Bruno Amable er økonom.

1
Se Bruno Amable, Elvire Guillaud og Stefano Palombarini, L’Économie politique du néolibéralisme, Rue d’Ulm, Paris, 2012.
2
Betegnelse på styresettet som ble etablert etter grunnlovsendringen i 1958, hvor presidentmakten ble styrket på bekostning av parlamentet.
3
Tale, 21. mai 1981.
4
Se Bruno Amable, Structural Crisis and Institutional Change in Modern Capitalism. French Capitalism in Transition, Oxford University Press, Oxford and New York, 2017. Statistikken kommer fra franske valgundersøkelser (Centre de données socio-politiques, Sciences Po).
5
35 prosent var negative til nasjonalisering, 51 prosent positive.
6
Philippe Alexandre og Jacques Delors, En sortir ou pas, Grasset, Paris, 1985.
7
Macron var rapportør for «kommisjonen for frigjøring av fransk vekst», bedre kjent som Attali-kommisjonen, som leverte sin rapport i januar 2008.