Besatt av makt

Grunnloven fra 1982 har alltid vært omstridt i Tyrkia. Den ble utformet etter militærkuppet i 1980 og gir hæren i oppgave å passe på systemet. Opp gjennom årene har den møtt mye kritikk og blitt endret flere ganger. Det har også kommet mange forslag til ny grunnlov, men kritikken har endret seg etter at Recep Tayyip Erdogans islamsk-konservative Parti for rettferdighet og utvikling (AKP) kom til makten.

På begynnelsen av 2000-tallet var det utsikter til at Tyrkia kunne innlede forhandlinger om EU-medlemskap. I den anledning ble den tyrkiske grunnloven reformert for å sikre grunnleggende friheter. Man måtte også redusere militærets makt over politikken, spesielt gjennom Det nasjonale sikkerhetsrådet, hvor både rådets sammensetning og rolle ble endret i oktober 2001.

Da AKP kom til makten i 2002 fortsatte partiet dette arbeidet, med en grunnlovsendring i 2004 som gjorde det lettere for det tyrkiske rettsvesenet å innlemme Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Reformen lovfestet også likestilling og avskaffet dødsstraff. Disse progressive endringene ble fulgt opp med reformer av privat- og strafferetten, samt en demilitarisering av rettsapparatet (militærdomstolenes makt ble innskrenket og militæret ble underlagt vanlig lov). Islamistpartiet overrasket altså med en liberalisering av Tyrkias politiske system.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Utrenskninger og utskiftninger

I 2007 hindret kemalist-establishmentet (hæren, høyere rettsinstanser og universitetsledelsen) nasjonalforsamlingen å velge Erdogan til president. Gjennom en folkeavstemning fikk AKP derfor vedtatt en grunnlovsendring som reduserte presidentperioden fra sju til fem år og innførte allment presidentvalg. Reformen kunne ikke implementeres umiddelbart, ettersom den nyvalgte presidenten Abdullah Gül måtte fullføre sin periode først. Så fra 2007 til 2014 hadde Tyrkia fortsatt et klassisk parlamentarisk styre hvor Güls rolle begrenset seg til å være dommer i stridsspørsmål, mens Erdogan fortsatte å lede landet som statsminister.

En ny folkeavstemning i 2010 reformerte rettsvesenet, spesielt sammensetningen i høyesterett og Øversterådet for dommere og anklagere. Året etter vant AKP parlamentsvalget for tredje gang. Samtidig ble pressefriheten og rettsvesenets uavhengighet stadig oftere angrepet med rettsforfølgelse mot journalister og nedleggelse av aviser.

AKP annonserte etter valget at de ville utforme en ny grunnlov, med argumentet om at den gamle var laget av et kuppstyre. Regjeringen begynte raskt å argumentere for et presidentstyre. Ideen er mer enn et gammelt krav fra AKP, den viser at Erdogan er opptatt av å sikre sin politiske framtid. Etter å ha vært valgt i tre perioder (maksgrensen AKP opprinnelig satte for sine representanter og ministre) vil en slik reform ikke bare gjøre at han kan bli sittende, men også gi ham mer makt over systemet.

Nasjonalforsamlingen stemte ned grunnlovsforslaget, men alt endret seg da Erdogan ble valgt til president i allment valg i 2014. Valget innførte i praksis et kvasi-presidentstyre. Den nye statslederen nøyde seg ikke med å klippe snorer som forgjengerne. Han gjenopplivet sovende bestemmelser, som for eksempel at han skal lede ministerrådet og holde oppsyn med politikken til sin statsminister Ahmet Davutoglu. Han håpet at valget til nasjonalforsamling i juni 2015 skulle gi ham et kvalifisert flertall (to tredjedeler av setene) og mulighet til å endre grunnloven uten å forhandle med opposisjonen før forslaget legges ut for folkeavstemning.

AKP vant valget, men fikk verken kvalifisert eller absolutt flertall til å styre alene som partiet hadde gjort siden 2002. Regjeringspartiet hadde mistet mange kurdiske velgere til HDP etter at de avsluttet fredsprossen med PKK, i tillegg til at partiet mistet mange nasjonalistiske velgere da fredsprosessen først ble innledet.

Ettersom planen om presidentstyre syntes å ha hatt nokså negativ innvirkning på valgresultatet tonet Davutoglu den ned og vant til slutt nyvalget i november 2015, men AKP fikk fortsatt ikke et tilstrekkelig flertall. Tyrkia ble likevel ikke et tradisjonelt parlamentarisk styresett igjen, for Erdogan tok raskt kontroll over systemet. Det ble fulgt opp med interne oppgjør, blant annet konflikten med den religiøse Gülen-bevegelsen, og store utskiftninger i AKP. Erdogan har lagt til rette for en ny generasjon av ledere i partiet. I mai i fjor måtte Davutoglu vike plassen for Binali Yildirim, en av Erdogans trofaste støttespillere, som ble utnevnt for å få gjennom presidentreformen som hans forgjenger ikke støttet særlig helhjertet.

Truet flerpartisystem

Det mislykkede statskuppet 15. juli i fjor økte spenningene og ga legitimitet til ideen om en sterk president. AKP klarte å overbevise nasjonalistpartiet MHP om å støtte en mindre grunnlovsendring. I desember vedtok nasjonalforsamlingen et grunnlovstillegg på 18 artikler som vil fjerne statsministerposten og gir mer makt til presidenten. Presidenten vil med endringen få stor makt i krisetid. Han vil kunne utnevne statlige ledere, ministre og visepresident, og oppløse nasjonalforsamlingen når han vil.

16. april skal tyrkerne stemme over dette grunnlovsforslaget. Reformen bekymrer opposisjonspartiene, den ikke-statlige pressen og menneskerettsorganisasjonene, spesielt fordi den kommer like etter en ny reform av rettsvesenet (som nok en gang endret sammensetningen i høyesterett og Øversterådet for dommere og anklagere).

Valgkampen foran folkeavstemningen skjer i en anspent atmosfære. Situasjonen til mediene har forverret seg drastisk. I høst rapporterte humanitære organisasjoner at over 80 journalister er fengslet i Tyrkia, det vil si en tredjedel av alle fengslede journalister i verden.¹

Etter det mislykkede kuppet i fjor har en nådeløs utrenskning rammet administrasjonen, og spesielt skolevesenet, rettsvesenet, politiet og diplomatiet. Hæren er nå strengt kontrollert av regimet. Dermed er det god grunn til å frykte at de eksisterende kontrollmekanismene ikke vil klare å bevare maktbalansen i systemet, og det selv om det på ingen måte er sikkert at Erdogan vil vinne folkeavstemningen. Selv flerpartisystemet er truet. MHP har samarbeidet med AKP tidligere, for eksempel da AKP opphevet hijab-forbudet på universitetene, og er egentlig ikke lenger en del av opposisjonen. Partiet var opprinnelig imot presidentprosjektet, men støtter nå AKP-regjeringen trofast etter at AKP hjalp partileder Devlet Bahceli å komme seirende ut av et internt opprør i partiet. Mange av kjernevelgerne til det høyreekstreme partiet misliker sterkt den nye retningen.

I andre enden av den politiske skalaen har det kurdiskvennlige Folkenes demokratiske parti (HDP) kontinuerlig blitt motarbeidet. Mange av partiets ledere og folkevalgte er blitt rettsforfulgt eller fengslet. Kemalistene i Folkets republikanske parti (CHP) blir demonisert og har problemer med å bli hørt utenfor sin innflytelsessfære.

De ikke-statlige aktørene (fagforeningene, de sivile organisasjonene og pressen) er fortsatt aktive, men de blir holdt i tøylene av repressive forordninger knyttet til unntakstilstanden i landet. Advokatforeningene, akademikerne og kvinneorganisasjonene protesterer heftig. Sistnevnte tvang nylig regjeringen til å trekke et lovforslag som åpnet for tvangsekteskap. Det finnes ennå opposisjonsmedier, hovedsakelig knyttet til Dogan-konsernet, men journalistene unnslipper ikke selvsensur og trusler. Presidentstyret Erdogan ønsker er dermed framfor alt et autoritært regime som ut fra de første indikasjonene vil utslette årene med liberalisering under AKP.