«Demokratene» forsvarer folkestyre, mens de «autoritære» vil bevare ettpartidiktaturet. Slik framstilles Kinas politiske landskap i vestlige medier. I virkeligheten står de to leirene ikke så langt fra hverandre. Begge vil bestemme hvordan folkestyret kan fremme allmenninteressen på en mest mulig harmonisk og stabil måte. Selv liberalerne og de kinesiske dissidentene mener dette ikke vil skje med direkte demokrati, siden folket for det meste består av bønder og migrantarbeidere1 Kinesere fra landet som arbeider i byene kalles mingong. som er slaver av sine følelser og instinkter og dermed utsatt for manipulasjon.
Et «sant» demokrati forutsetter derfor eliter som kan lede folkets beslutninger med støtte fra «borgerfløyen», det vil si middelklassen i byene. Dette synet på demokratiet er verken nytt eller spesielt for Kina. 1800-tallets Europa så bare for seg valg innenfor et system som kunne styre folket, og fortsatt den dag i dag sverger mange vestlige intellektuelle til et begrenset demokrati.
Første etappe
I dagens Kina domineres den politiske debatten av spørsmål om demokratisering og representasjon. Logisk nok er tilhengerne av en sterk stat og et stabilt system imot reformer som vil gi for mye makt til folkeviljens direkte uttrykk. Enten de tar utgangspunkt i Kinas revolusjonære erfaring eller ønsker en tilbakevending til en form for konfutsianisme,2 Siden slutten av 1990-tallet har statsvitere snakket om hvor viktig det er å demokratisere Kina etter de konfutsianske prinsippene, spesielt de styrendes nødvendige moralske autoritet. Se Daniel A. Bell, China’s New Confucianism: Politics and Everyday Life in a Changing Society, Princeton University Press, 2010. mener disse «konservative» at folkets interesser bare kan forsvares av en elite av karismatiske ledere som er døve for vulgære materielle interesser.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Kanskje er disse lunkne holdningene et resultat av kommunistpartiets propaganda.
Mer overraskende er det at de antatt mest liberale også er skeptiske til å utvide folkesuvereniteten. Som sinologen Émilie Frenkiel3 Émilie Frenkiel, Parler politique en Chine. Les intellectuels chinois pour ou contre la démocratie, Presses universitaires de France, Paris, 2014. viser er disse for stemmerett, men de mener at folket først må bli fullverdige borgere bevisst sitt ansvar, hvis ikke risikerer man at de velger feil ledere. Historikeren Xu Jilin mener at det politiske systemet må reformeres gradvis, mens filosofiprofessor Ren Jiantao sier at «det ideelle ville vært at Partiet innser at det uvegerlig må reformere seg, at det ikke vil slippe unna».4 Se Émilie Frenkiel, La Démocratie conditionnelle. Le débat contemporain sur la réforme politique dans les universités chinoises, doktorgradsavhandling forsvart 25. juni 2012 ved École des hautes études en sciences sociales, Paris. Om ikke annet er oppgitt er alle sitater hentet herfra.
Deng Zhenglai, professor ved universitetet Fudan i Shanghai, forklarer: «Kina er et gigantisk land med en enorm befolkning. Politiske endringer alene er ikke nok. Den økonomiske reformen ble ikke gjennomført i alle deler av landet samtidig. Det er en type visdom kineserne har. Du må være tålmodig. Da kan du snu om nødvendig.»
Statsviteren Li Qiang mener derimot at før man gir folket allmenn stemmerett må man bygge en moderne stat og en markedsøkonomi, gi individuelle friheter og litt spillerom for sivilsamfunnet, som en «første etappe» før mer ambisiøse reformer. Slike reformer vil uansett ikke gi et moderne vestlig demokrati, ifølge Qiang, for «våre tradisjoner tillater ikke det».
Ren protest
En av de mest internasjonalt kjente kinesiske liberalerne, Yu Keping, definerer demokrati som «god styring», det vil si et styre av redelige byråkrater.5 Yu Keping, Democracy Is a Good Thing: Essays on Politics, Society, and Culture in Contemporary China, Brookings Institute Press, Washington DC, 2009. Den kjente bloggeren Han Han er enda tydeligere: «Kultiverte folk, wen huaren, identifiserer demokrati med frihet. Men for de fleste kinesere har frihet ingenting å gjøre med presse, litteratur og kunst, eller valg, offentlig debatt og politikk. For de som ikke har forbindelser [det vil si de som ikke kjenner mektige folk eller mangler sosial kapital] betyr frihet å kunne skrike, krysse gata eller spytte på bakken. For de som eier lite består friheten i å bryte loven når de vil, å utnytte smutthull i lover og regler.»6 Han Han, «Lun geming» («Om revolusjonen»), 23. desember 2011, blog.sina.com.cn (på kinesisk). Med andre ord, bare kultiverte folk forstår fullt ut hva demokrati innebærer.
Kanskje er disse lunkne holdningene et resultat av kommunistpartiets propaganda eller en fortsatt mektig autoritær tradisjon. Men vi finner de samme holdningene også hos Liu Xiaobo, vinner av Nobels fredspris i 2010 og underskriver av demokratimanifestet Charta 08, som har vært fengslet siden 2008 for sine skrifter:
«Overfor middelmådigheten representert ved interessenes dominans, kan frihetens noble forrang bare komme fra en mindretallselite […]. Etter at de gamle tiders aristokrater forsvant har kvaliteten på et moderne samfunn blitt målt etter en minoritets evne til å være en motvekt mot majoriteten […]. Denne mindretalls-eliten er opptatt av de svakes skjebne og kritiserer den politiske makten. Den klarer å motstå massenes smak og bevare sin selvstendighet og kritiske holdning til både makten og massene. Den holder oppsyn med myndighetene med sin kritikk og veileder massene. […] Det massene vil ha er jordisk og middelmådig lykke,» skriver Xiaobo.7 Liu Xiaobo, La Philosophie du porc et autres essais, Gallimard, Paris, 2011.
Kina vil da ha nok høytlønnede og velutdannede folk, nok perfekte borgere.
Kommer elitismen til demokratiforkjemperne fra en bitter og desillusjonert erkjennelse av at medborgerne deres bare er opptatt av forbruk etter tretti år med spektakulær økonomisk vekst? Selv før det «kinesiske miraklet» holdt demokratiforkjemperne seg på avstand fra folket. Det går tydelig fram i analysene av protestbevegelsen på Den himmelske freds plass i 1989. I The Tiananmen Papers mener Zhang Liang at hovedgrunnene til at protestene mislykkes var «den svake posisjonen til reformistene i Kommunistpartiets ledelse, uenighet innad i studentbevegelsen, og mangel på en solid organisering eller et program, samt avgrunnen mellom de intellektuelle og arbeiderne og bøndene».8 Zhang Liang, Les Archives de Tiananmen, Le Félin, Paris, 2004. Engelsk: The Tiananmen Papers, Public Affairs, New York, 2001.
Denne avgrunnen blir forklart med at studentene ønsket å bevare en ren protest. De ville fremme en politisk og moralsk kritikk av regimet, ikke en økonomisk kritikk. De framstilte seg som nasjonens forsvarere, og anstrengte seg for å bevare ro og orden og opprettholde den økonomiske produksjonen. For å bevare «renheten» og sinnsroen beskyttet en sikkerhetsstyrke studentlederne og de sultestreikende mot inntrengning fra folk som kom for å si sin mening. Man måtte bli godkjent før man kunne møte dem.9 Craig Calhoun, «Revolution and repression in Tiananmen square», Society, vol. 6, nr. 26, New York, september–oktober 1989.
Meritokratisk system
Går vi tilbake i tid og ser på de første liberale kinesiske skriftene finner vi mye av det samme. Liang Qichao (1873–1929) anses som den som introduserte ideen om demokrati i Kina, og som en av Kinas viktigste demokratitenkere. Han skal ikke ha vært influert av fortidens krefter eller totalitære tanker, likevel skrev han etter sine reiser i USA, som et ekko av Liu Xiaobo:
«Når jeg ser på de mange samfunnene i verden er ingen så kaotiske som det kinesiske samfunnet i San Francisco. Hvorfor? Svaret er friheten. Kineserne i Kina er ikke bedre av natur enn kineserne i San Francisco, men i hjemlandet styres de av byråkrater og holdes i tømme av fedre og storebrødre. Frihet, konstitusjonalisme og republikanisme betyr for tiden flertallsstyre […]. Hadde vi innført et demokratisk system nå, ville det vært ensbetydende med nasjonalt selvmord. Kort fortalt, det kinesiske folket kan i dag bare styres på autokratisk vis».10 Sitert i R. David Arkush og Leo O. Lee (red.), Land Without Ghosts: Chinese Impressions of America from the Mid-Nineteenth Century to the Present, University of California Press, Oakland, 1989.
Kinesiske intellektuelle har sjelden klart å se demokrati som folkets suverene og direkte utøvelse av politisk makt. I beste fall har de sett det som en samling sivile friheter gitt til folket for at alle skal kunne si sin mening, forsvare sine interesser eller uttrykke sine preferanser, men under myndig ledelse av et oligarki.
Vestlige demokratiaktivister fortviler over dette synet på demokratiet, samtidig appellerer det til andre som mener et kinesisk demokrati kan være et alternativ til den vestlige modellen. Disse kan ikke mistenkes for å være bundet av Konfucius eller kommunistpartiet. Et talende eksempel her er Michel Aglietta og Guo Bais bok China’s Development, hvor de hevder at det representative demokratiet ikke er den eneste veien til politisk endring. Endring «kan komme fra byråkratiske institusjoner hvor toppledelsen, som er opplært til å innta en etisk rolle i politikken, holder nøye oppsyn med lederne på lavere nivå». I kjernen av dette systemet står et byråkrati basert på «konfutsianismens etiske prinsipper». I møte med kapitalismens og globaliseringens negative konsekvenser «avgjør intellektuell og moralsk overlegenhet hva som er godt og må belønnes med en tilsvarende sosial status, politiske stillinger og materiell rikdom».11 Michel Aglietta og Guo Bai, China’s Development: Capitalism and Empire, Routledge, Abingdon, 2012.
Aglietta og Bai er enige med de kinesiske liberalerne om at makten må begrenses til en elite utvalgt av et meritokratisk system som er definert av den samme eliten. De skiller seg derimot ut med å mene at det kinesiske byråkratiet er den eliten Kina trenger, fordi det er effektivt og rettferdig.
Politisk uviktige bønder
Men hvem er dette folket man skal tilfredsstille behovene til samtidig som man nekter dem adgang til makten? Siden 1800-tallet har det bestått av de mindre bemidlede og/eller mindre dannede: bønder og små næringsdrivende, og arbeidere (fram til slutten av 1990-tallet) og migrantarbeidere. Folk i disse samfunnsklassene blir ansett som ute av stand til å utøve sin rolle som borgere, fordi de mangler suzhi, kvalitet, et ord som henviser til både utdannelsesnivå og smak, manerer, høflighet, hygiene, dannelse og åndelighet.
Fortsatt utgjør skillet mellom «urban» (kultivert) og «rural» (udannet) en stor bruddlinje i det kinesiske samfunnet. Store deler av den gamle arbeiderklassen har sluttet seg til middelklassen. De eneste som fortsatt befinner seg nederst på rangstigen er bøndene og migrantarbeiderne. Det skaper problemer, for de utgjør fortsatt det store flertallet av befolkningen og dermed den største velgergruppen. Det er grunnen til at mange intellektuelle har reservasjoner mot å overlate makten til dem.
De kinesiske demokratene er så visst ikke de eneste som mangler tiltro til folket. Er det ikke en refleks hos alle liberalere å ville begrense den reelle demokratiutøvelsen?
Antimodell for borgerskap
De politiske debattene i Frankrike i andre halvdel av 1800-tallet har mange fellestrekk med dagens kinesiske debatt. Napoleon 3s gjeninnføring av keiserdømmet i 1852 var et sjokk for republikanerne.
«Bøndene vendte ryggen til både de gamle standspersonene og republikanerne ved makten og støttet Louis-Napoléon Bonaparte. Og de forble lojale: Velgerne på landsbygda var i tjue år keiserdømmets beste støttespillere,» skriver den franske historikeren Chloé Gaboriaux.12 Chloé Gaboriaux, La République en quête de citoyens. Les républicains français face au bonapartisme rural, Presses de Sciences Po, Paris, 2010. De fleste republikanerne mente at folket på landsbygda (70 prosent av Frankrikes befolkning på den tiden) hadde forrådt demokratiet og «at flertallet av den franske befolkningen var uskikket for borgerskap og Republikken». Bøndene ble «framstilt som en antimodell for borgerskap», ikke på grunn av iboende egenskaper, men fordi levekårene gjorde dem ute av stand til å forstå politikk og bli «integrert i nasjonen». Bøndenes manglende utdannelse og dannelse i universelle spørsmål gjorde dem politisk uviktige. «I en reversering som er dømt til å gjenta seg i republikanismens historie, ble den franske republikkens problemer med å integrere en del av sine borgere nå forstått som befolkningers problemer med å integrere seg.»
I 1800-tallets Frankrike som i dagens Kina, er det bøndene som skaper problemer. Men Gaboriaux bemerker at de franske bøndene på denne tiden «ofte var mer opplyste enn uvitende». De stemte riktignok konservativt og hadde lite til overs for Pariskommunens revolusjonære utskeielser, men de forsto raskt hvordan de kunne utnytte valgsystemet til sin fordel.
I Europa har bøndene senere blitt erstattet av arbeiderklassen som folkets representanter. Det skorter likevel ikke på folk som fortsatt mener at allmennviljen må baseres på noe annet enn flertallet eller direkte demokrati. Noen politikere spør seg om borgerne forstår spørsmålene de blir stilt i folkeavstemninger. De argumenterer for mer «rasjonelle» beslutninger med hjelp fra teknokrater og eksperter. Men de sier ingenting om hvordan disse juristene, ekspertene og lederne skal utpekes. Implisitt er det opp til eliten å gi dem legitimitet.
Perfekte borgere
Her er omveien om Kina lærerik. Når de intellektuelle blir bedt om å bidra til å modernisere landet, faller de intellektuelle tilbake på spørsmål som de «moderne» samfunnene antas å ha besvart for flere tiår siden. De forsøker å tilpasse et mytologisert demokrati til like mytologiserte kinesiske særtrekk. Dette viser hvordan de store demokratiske prinsippene helt siden 1800-tallet har blitt brukt til å skape ordninger og ideologier som paradoksalt nok begrenser demokratiutøvelsen.
I siste instans viser alle disse overfladiske og repetitive debattene at hovedaktørene er enige om det vesentlige og bare uenige om det tekniske og reglene man må ha for et velstyrt samfunn. De mener at myndighetene må styre etter allmenninteressen, det vil si sikre folkets velvære, men at bare de som allerede styrer vet hvordan det gjøres. Det er grunnen til at de foreslår å innføre (usikkert hvordan) et demokrati styrt av en meritokratisk elite med en overlegen evne og etikk som vil sørge for at det fungerer på redelig vis.
Slik forsvarer de en asymmetri mellom folket og eliten, mellom de styrende og de styrte, de kultiverte og ukultiverte. Demokratiet som institusjon får i oppgave å ratifisere denne virkeligheten. Demokratiske eller meritokratiske prosedyrer kan samtidig muligens fornye deler av eliten – med opptaksprøver til eliteinstitusjonene, tilsyn med byråkratene, og mer makt til mediene, rettsvesenet, ikke-statlige organisasjoner, samt mer deltakende demokrati. Men de som vil tjene på slike nyvinninger må ha visse kvaliteter definert av eliten: kultur, «distinksjon», teknisk kompetanse, sosial velstand og forbindelser. Det finnes allerede makt- og utvelgelsesnettverk i mediene, domstolene, organisasjonene og administrasjonen som bestemmer hva som må til for å lykkes.
Et samfunn uten demokratisk representasjon unnslipper ikke denne konsensusen. Nykonfutsianerne, liberalerne, partipampene og dissidentene er alle enige om at folket må styres av en elite. Alle håper at det vil oppstå en dominerende middelklasse med et utdannelsesnivå, inntekter, anseelse og seriøsitet som kan få et representativt demokrati til å fungere optimalt. Kina vil da ha nok høytlønnede og velutdannede folk, boligeiere og lykkelige forbrukere, nok perfekte borgere. Disse håper man vil velge opplyste ledere for å forsvare sine interesser (som antas å sammenfalle med allmennviljen), det vil si loven, moderniteten og et stabilt samfunn. Uenigheten mellom tenkerne dreier seg dermed egentlig bare om hva slags elite landet trenger. Et tydelig tegn på at Kina også politisk sett tilhører den moderne verden.
Oversatt av redaksjonen
Jean-Louis Rocca er professor ved Sciences Po.
- 1Kinesere fra landet som arbeider i byene kalles mingong.
- 2Siden slutten av 1990-tallet har statsvitere snakket om hvor viktig det er å demokratisere Kina etter de konfutsianske prinsippene, spesielt de styrendes nødvendige moralske autoritet. Se Daniel A. Bell, China’s New Confucianism: Politics and Everyday Life in a Changing Society, Princeton University Press, 2010.
- 3Émilie Frenkiel, Parler politique en Chine. Les intellectuels chinois pour ou contre la démocratie, Presses universitaires de France, Paris, 2014.
- 4Se Émilie Frenkiel, La Démocratie conditionnelle. Le débat contemporain sur la réforme politique dans les universités chinoises, doktorgradsavhandling forsvart 25. juni 2012 ved École des hautes études en sciences sociales, Paris. Om ikke annet er oppgitt er alle sitater hentet herfra.
- 5Yu Keping, Democracy Is a Good Thing: Essays on Politics, Society, and Culture in Contemporary China, Brookings Institute Press, Washington DC, 2009.
- 6Han Han, «Lun geming» («Om revolusjonen»), 23. desember 2011, blog.sina.com.cn (på kinesisk).
- 7Liu Xiaobo, La Philosophie du porc et autres essais, Gallimard, Paris, 2011.
- 8Zhang Liang, Les Archives de Tiananmen, Le Félin, Paris, 2004. Engelsk: The Tiananmen Papers, Public Affairs, New York, 2001.
- 9Craig Calhoun, «Revolution and repression in Tiananmen square», Society, vol. 6, nr. 26, New York, september–oktober 1989.
- 10Sitert i R. David Arkush og Leo O. Lee (red.), Land Without Ghosts: Chinese Impressions of America from the Mid-Nineteenth Century to the Present, University of California Press, Oakland, 1989.
- 11Michel Aglietta og Guo Bai, China’s Development: Capitalism and Empire, Routledge, Abingdon, 2012.
- 12Chloé Gaboriaux, La République en quête de citoyens. Les républicains français face au bonapartisme rural, Presses de Sciences Po, Paris, 2010.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
