Kunsten å markere en revolusjon uten revolusjon

På 99-årsdagen for oktoberrevolusjonen 7. november i fjor gikk en journalist fra Radio Svoboda ut på gata og spurte moskovittene hvem de ville ha støttet i 1917, de hvite eller de røde? Et knapt flertall sa at de foretrakk de røde og antydet at russernes skepsis til revolusjoner ikke nødvendigvis går ut over bolsjevikene og deres samfunnsprosjekt. I flere år har meningsmålinger gitt samme resultat som denne lille enquêten.

Samme dag gikk to tusen unge og mindre unge nostalgikere i tog gjennom Moskva med portretter av Lenin og Stalin, anført av det russiske kommunistpartiets leder, Gennadij Ziuganov. To timer før markeringen la Sergej Mitrokhin, leder for det liberale partiet Jabloko, ned blomster utenfor forsvarsdepartementet og satte opp en plakett til minne om «forsvarerne av demokratiet og den konstituerende forsamlingen». Disse mennene var helter, sa han. Med våpen i hånd gjorde de motstand mot de «politiske bandittene», det vil si bolsjevikene som i januar 1918 oppløste den konstituerende forsamlingen (valgt 25. november 1917), fordi de ikke hadde fått flertall. Myndighetene i Moskva deler tydeligvis ikke de russiske liberalernes syn på saken. De forbyr ofte Jablokos arrangementer, mens de lar kommunistene marsjere med bilder av Lenin og Stalin. Lenin hviler fortsatt – mot sin vilje – i mausoleet på Den røde plass, fordi myndighetene frykter store protester om han flyttes. (…)