Frankrikes femte republikk ble laget av Charles de Gaulles nære medarbeidere for å rive ned parlamentarismen som de Gaulle mente hadde ført Frankrike mot avgrunnen i 1940. Men institusjonene i den femte republikken har skapt nettopp det han kritiserte: «en selvmotsigende scene i et maktesløst teater». Likevel synes ikke spillet mellom partiapparatene å være årsaken til den politiske oppløsningen vi ser i dag. Partiene er snarere blitt svakere på grunn av presidentsystemet.
Tiden da Jean-Christophe Cambadélis, førstesekretær for Sosialistpartiet (PS), og Nicolas Sarkozy, partileder fra 2014 til 2016 for UMP (som i 2015 skiftet navn til Les Républicains) lovet sine partier en halv million medlemmer virker som et fjernt minne. Nå våger presidentkandidatene knapt å si at partiene støtter dem. De bruker alle midler for å unngå dem: borgerbevegelser, koalisjoner og åpne nominasjonsvalg.
Porøs organisering
Medlemmer fra Sosialistpartiet deler ut løpesedler på togstasjonen i Metz. I en pause på en kafé forteller de at de hadde ventet utålmodig på nominasjonsvalget. «François Hollande hadde et klart mandat fra medlemmene, men han brydde seg ikke,» sier lokallagets leder, Joseph Ferraro. «I partiet er det lenge siden det har vært debatter og disiplin. Med nominasjonsvalget kunne vi ta et oppgjør.» Men vinneren av valget, Benoît Hamon, vil «overskride partiapparatene» og hevder at han ikke er en «partimann». Til forskjell fra Jeremy Corbyn i britiske Labour har han ingen organisert sosial bevegelse i ryggen. Nettverkene i PS er ikke mye å skryte av. Hamons seier har dermed ikke ført til et skred av nye medlemmer.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
De overutdannede miljøvernerne kritiserer villig vekk de rigide partiorganisasjonene.
Kritikken mot partiene er gammel, fra Robets Michels’ studie av partioligarkiet til Simone Weils pamflett mot partiapparatenes «valseverk».1 Robert Michels, Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie, Werner Klinkhardt, Leipzig, 1911, og Simone Weil, Note sur la suppression générale des partis politiques, Climats, Paris, 2006 (1940). På årsmarkeringen for 68-bevegelsen 22. mars 2010 skrev daværende leder for De grønne i EU-parlamentet og studentleder i 68, Daniel Cohn-Bendit, en kronikk i Libération hvor han mente vi måtte overskride «partiformen» og skape et «politisk kooperativ» i tråd med «miljøtenkningens antiautoritære kultur». Kooperativet skulle være «verken partimaskin eller partibedrift» og «gi engasjement mening igjen». Cohn-Bendit, som også har skrevet en bok med tittelen Pour supprimer les partis politiques!?2 Daniel Cohn-Bendit, Pour supprimer les partis politiques!? Réflexion d’un apatride sans parti, Indigène Éditions, Montpellier, 2013. («For å avskaffe de politiske partiene?!»), foreslo å starte en «pollinerende organisasjon, som samler inn ideer, transporterer dem og befrukter andre deler av samfunnslegemet». Kooperativet hans skulle ha en porøs organisering og vekslende former for engasjement.
Formen Cohn-Bendit forestilte seg avslører en viss tilbøyelighet. «Miljøvernerne er ’homo academicus’,» sier sosiolog og partimedlem, Venessa Jérôme. «Det forklarer likheten mellom medlemmenes talemåte og det akademiske språket.» De overutdannede miljøvernerne kritiserer også villig vekk de rigide partiorganisasjonene, noe som legger til rette for «en organisasjonsdemagogi hvor man lover hvert medlem status som teoretiker,» påpeker statsviteren Nathalie Éthuin.3 Nathalie Éthuin, «Les évolutions du militantisme», sommeruniversitetet til Det franske kommunistpartiet, august 2010.
Bedriftskultur og næringslivslingo
I motsetning til de fleste av sine politiske venner støtter Cohn-Bendit ikke Hamon. I stedet har han falt ned på Emmanuel Macron og hans En marche!. Etter at den ble lansert i mai i fjor i en dør-til-dør-aksjon for å stille en kollektiv «diagnose» av landets tilstand, har «borgerbevegelsen» til Hollandes tidligere næringsminister handlet mest om den digitale plattformen. Denne har nå 200 000 støttespillere. Leder for nettverket i departementet Moselle, Ludovic Mendes (29), forteller: «Det finnes 1300 medlemmer og et tjuetalls komiteer i departementet. I dag er vi en større kraft enn PS.»
Plattformen samler også inn penger. I desember samlet den inn 3,6 millioner euro fra 13 500 givere. Snittbeløpet er dermed 266 euro per person – mot 23 euro for venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchons bevegelse La France insoumise, og 27 dollar for Bernie Sanders i det demokratiske primærvalget i USA. Macron sier at han vil bryte med «partienes diktat» og har gjort digital teknologi til et bevis på at han er moderne og transparent. Teknologien gir ifølge tilhengerne en «smidig» og «horisontal» organisasjon og tiltrekker seg folk som lenge har holdt seg på avstand fra politikken. Sosiologen Anaïs Théviot mener derimot at digitale plattformer forsterker den sosiale ekskluderingen innad i organisasjonene: «Nettmedlemmene har en større økonomisk og kulturell kapital enn de analoge,» forteller hun. «Med den digitale teknologien har barrierene for å bli med i et parti blitt større.»
Som et tidens tegn var det 20 partier i Frankrike i 1990 og 451 i fjor.
Macrons bevegelse har mange bedriftsledere i ledende posisjoner. I Moselle har rundt halvparten av lokallagene vært eller er fortsatt ledet av bedriftsledere. «I motsetning til de andre partiene har En marche! få studenter fra eliteskolen Sciences Po og politikerassistenter,» sier Mendes. Den tidligere sjefen for et økologisk renholdsfirma vil fornye maktutøvelsen og få slutt på «overenskomstene»: «Næringslivsledere har tradisjonelt vært fraværende i de politiske organisasjonene. Men frie mennesker tar frie valg, de tar med seg sin erfaring, organisasjonsforståelse og styringsmåte.»
Og sin forestillingsverden, er det fristende å legge til. Bedriftskultur og næringslivslingo – team spirit, helpers, challenges og output – former En marche!-medlemmenes forhold til politikken. På Twitter-kontoen sin skriver Mendes med store bokstaver: «TRO PÅ DEG SELV. LAG UORDEN. INNOVÉR.» Etter å ha hyllet «innovasjonen» og «flyten» i bevegelsen, sier han: «Journalistene sammenligner oss ofte med et oppstartsselskap, og de tar ikke helt feil. Bevegelsen vår er ny, dynamisk og ung.» Han anbefaler at «hvis man vil gjøre noe med sofavelgerne, så må partiene liberaliseres».
Tar en Zola
Om En marche! har fått hjelp fra næringslivet, som partiene delegerer en stadig større del av de tradisjonelle medlemsoppgavene til, skyldes den raske veksten til En marche! gamle organisasjoner. Store deler av Sosialistpartiets lokalorganisasjoner har havnet i nettet til Macron. Mange kjente politikere støtter ham også, selv om de fortsatt vil stille for Sosialistpartiet i valget til nasjonalforsamling. Selv lederen for medlemskapskontoret har hoppet av. Bevegelsen tiltrekker seg generelt sabelraslere: Fillons tidligere utenriksminister Bernard Kouchner, sentrumspolitikeren François Bayrou, eks-kommunisten Robert Hue og mange andre kjemper for den tidligere bankmannen.
«I dag er den reelle kløften ikke lenger mellom venstre og høyre, men mellom konservative og progressive,» mener Richard Ferrand, PS-representant og generalsekretær for En marche!. I kjølvannet av Bill Clinton, Tony Blair og Matteo Renzi forsøker Macron å åpne Frankrike for en «tredje vei», å fremme et demokrati nøytralisert med konsensus. «Jeg engasjerte meg i PS da jeg var 18. Jeg gikk på møtene og foredragene,» forteller Ferrand som la fram for nasjonalforsamlingen den såkalte Macron-loven som liberaliserte deler av den franske økonomien. «På den tiden fantes fortsatt arbeiderklassen og fabrikkeieren. I dag er sjefene og de ansatte kompiser. De har en felles interesse. Zola er ikke død og du kan fortsatt finne slavedrivere i bedrifter, men klassekonflikten er ikke lenger åpenbar,» sier Ferrand med henvisning til forfatteren Émile Zolas (1840–1902) beskrivelser av arbeiderklassens elendige kår.
Venstrekandidaten Mélenchon er ikke enig. På et podium i svart jakke og rødt slips snakker han til par hundre tilhørere som ikke har fått plass i det kommunale teateret i Tourcoing på grensen til Belgia i begynnelsen av januar. «De mektige vil alltid ha det siste ordet. Og det er med det de gjør inntrykk og skaper frykt. Og folk er redde. Det er denne frykten vi vil fjerne fra arbeidslivet. Frykt for morgendagen, frykt for å miste jobben, frykt for ikke å få betalt.» Noen uker tidligere har en kassadame på dagligvarekjeden Auchan spontanabortert på jobb som følge av arbeidsforholdene: «De sier til meg: ’Det er ingen grunn til å ta en Zola.’ Jeg tar ikke en Zola. Det er livet som tar en Zola.»
Ideologisk og organisatorisk avvæpnet
Med 290 000 underskrifter og 2800 støttegrupper i midten av mars er La France insoumise blitt en av de fremste organiserte politiske kreftene i Frankrike. Hvis det finnes en likhet mellom kampanjeformen til La France insoumise og En marche!, gjør Mélenchon alt han kan for å distansere seg fra Macron: «Jeg tror at sammenligning har noe for seg hvis man ser på bruken av plattformen som et alternativ til den tradisjonelle partiformen,» skriver han på bloggen sin.4 Jean-Luc Mélenchon, «L’événement du 18 mars ouvre un chemin», L’Ère du peuple, 4. mars 2017. «Men de to plattformene har ikke det samme forholdet til samfunnet.» Venstrekandidaten med en Facebook-side og Youtube-kanal med over 230 000 abonnenter, legger til: «Macron-systemet baserer seg i stor grad på den offisielle mediesfæren. […] Vi fungerer på frivillig basis og i all hovedsak på avstand fra den tradisjonelle offentligheten.»
Plattformens sentrale plass har sin opprinnelse i Mélenchons observasjon av borgerrevolusjonene i Latin-Amerika. Verden har, ifølge ham, gått inn i «folkets tidsalder» og med det har partiene mistet sin selvfølgelighet. «Disse [latinamerikanske] bevegelsene er ekstremt avhengige av en skikkelse som uttrykker øyeblikkets vilje,» sier han i en intervjubok. «Men han kommer så å si uten organisasjon og parti når han vinner valg. Så mye at rollen hans blir sentral, på permanent vis. […] Det er en organisk svakhet ved disse revolusjonene.»5 Jean-Luc Mélenchon, Le Choix de l’insoumission. Entretien biographique avec Marc Endeweld, Seuil, Paris, 2016. En svakhet man må avfinne seg med.
La France insoumise oppsto etter indre splittelser i Venstrefronten (Front de gauche, FG) og skiller seg ut fra de fleste andre partiene. La France insoumise skal bli et «parti uten vegger»,6 Se over. som Die Linke i Tyskland og Syriza i Hellas som oppsto under kampanjen mot EUs grunnlovstraktat i 2005.
Men bevegelsen har ikke klart å bli en varig og selvstendig kraft. La France insoumise har administrativ status som parti og utfører en del av oppgavene et klassisk parti gjør. Den nominerer kandidater og skolerer sine medlemmer på folkeuniversiteter. Men bevegelsen er blitt utformet for at medlemsmekanismene ikke skal få overhånd. Mélenchon forklarer: «Vi krever ikke at folk skal ha partibok – de kan ha det, man trenger ikke skamme seg over å tilhøre et parti, men bevegelsen La France insoumise er ikke et parti.»7 Folkemøte i Strasbourg, 15. februar 2017. Faktisk omfatter den underskrivere og ikke-medlemmer og drives med pengegaver, ikke medlemskontingenter. Og for øyeblikket finnes det ingen statutter, representative instanser eller fløyer. Bevegelsens program, L’Avenir en commun («Framtiden til felles»), har blitt utformet med bidrag fra medlemmene, men den politiske linjen og de strategiske retningene har ikke blitt drøftet eller stemt over.
Mélenchon jobber dessuten for å utslette partiene, inkludert de som støtter ham. Partiene har endret seg. Arbeiderpartiene synger for eksempel sjelden «Internasjonalen» for tiden. Likevel er de fortsatt bærebjelkene for bevegelsen. La France insoumise, forklarer Éric Coquerel fra venstrepartiet Parti de gauche, «er mange steder båret oppe eller initiert av folk vi har skolert. Bevegelsen kunne ikke blitt til uten partiet, uten partiets logistiske og menneskelige støtte og en økonomisk hjelp på flere hundre tusen euro». Fra bevegelsens ledelse til de lokale støttegruppene er det partimedlemmene som tar seg av de fleste organisatoriske oppgavene. Deres forhold til La France insoumise kan likevel være komplisert. De nyankomne, som iblant har reservasjoner mot å engasjere seg i en organisasjon, kan finne en slags frihet i måten bevegelsen fungerer på. Mange medlemmer ser at en slik form kan favne bredere enn de tradisjonelle partiene, men frykter samtidig at det vil fragmentere bevegelsen. Når man oppløser partiene fra innsiden med en bevegelse og utvisker betegnelsen «venstre» står man, ifølge dem, i fare for å bli ideologisk og organisatorisk avvæpnet.
Siden mai 68 har de sosiale bevegelsene framstått som steder hvor man skaper andre måter å drive politikk på, i opposisjon til partiene. Partiene er klar over det og rekrutterer ofte folk fra de sosiale bevegelsene, som et tegn på åpenhet. Omvendt hender det også at sosiale bevegelser bruker partiene til å spre sine ideer. Inkludert på høyresiden.
«Revolusjonere politikken»
«Enten man vil det eller ikke er vi viklet inn i politikken,» sier Madeleine de Jessey, talsperson for den tradisjonalistiske organisasjonen Sens commun. «Dermed kan man enten la seg drive med eller gripe roret.» Hun var med på å starte Sens commun i 2014. Etter å ha sluttet seg til Les Républicains for å «endre partiets føderalistiske linje», forsøker Sens commun å bruke partiet til å «gjøre slutt på venstresidens kulturelle hegemoni». Grunnleggerne kommer alle fra Manif pour tous («Demo for alle», en protestbevegelse mot likekjønnet ekteskap som startet i 2012). De anklager de konservative partiene for ikke å ha et «sivilisasjonsprosjekt» og altfor ofte nøyer seg med å drive med forvaltning.
På samme måte som Tea Party har gitt nytt liv til Republikanerne i USA, har Sens commun revitalisert høyresiden i Frankrike og gjort at den kan jobbe sammen med de tradisjonalistiske massene. «Vi er en aktiv kraft,» sier de Jessey. De fleste av Sens communs 9000 medlemmer har aldri vært med i en politisk organisasjon og «har ikke laget en karriereplan i partikorridorene». De skiller seg også ut med sin aktivisme. «Vi er mye yngre enn Les Républicains. Vi har også en erfaring med aktivisme fra demonstrasjonene i 2013, noe man sjelden finner i andre høyreorganisasjoner.»
Sens commun bidro til at François Fillon ble valgt i nominasjonsvalget i november. Så var organisasjonen med på å organisere det store folkemøtet for ham i Paris 5. mars som gjorde at han fikk et overtak over partiledelsen som hadde bestemt seg for å finne en mindre tilsmusset kandidat. Sens commun har også plantet ideen om at høyresiden kan bli en massebevegelse, like mye til stede i gatene som i urnene.
Sens commun har bevart sin politiske og økonomiske selvstendighet innad i Les Républicains. Bevegelsen har dessuten sin egen medlemsorganisasjon. Foran et tjuetalls sympatisører på en fasjonabel restaurant i Metz, sier lokallederen Maximilien Hertz: «Vi er ikke en Paris-bevegelse. Vi vil koble oss på virkeligheten igjen, men da må nettet vårt være så finmasket som mulig. Etter Nancy og Reims har vi dannet et lag her, for vår tilstedeværelse er kraften vår.» Pierre de Saulieu er nettopp blitt referent for Sens commun i Nancy. «Jeg var ansvarlig for Manif pour tous her. Før lokalvalget oppsøkte ordførerkandidaten meg og spurte om jeg ville bli byråd for utdanning. Etter et år i byrådet ble jeg med i Les Républicains og Sens commun.»
De fleste som sitter rundt restaurantbordet deltok ikke i Manif pour tous. De engasjerte seg i forbindelse med nominasjonsvalget og ønsker alle å «revolusjonere politikken». Allerede tre måneder før Fillon ble avhørt av politiet, advarte Hertz dem: «Vi vil bli skuffet, det er sikkert. Vi vil svelge kameler, det er sikkert. Man kan ha overbevisninger, men når familiens overhode banker i bordet hører alle etter.» Bevegelsen har allerede klart å endre politikken på høyresiden og innført en tankestrømning i arven etter kritikerne av opplysningstenkningen.
Verdihøyre
Ytre høyre har imidlertid ingen intensjon om å overlate dette feltet til dem. Stéphanie Bignon, forfatter av La Chasteté ou le chaos («Kyskhet eller kaos») og leder for Terre et famille («Jord og familie»), snakker behagelig med journalisten Gabrielle Clutzel fra nettavisen Boulevard Voltaire og Cécile Edel fra foreningen Choisir la vie («Velg livet») på en scene. De er invitert av Souveraineté, identité et libertés («Suverenitet, identitet og friheter», SIEL) som har bånd til Front national. Rundt hundre tilhørere er kommet for å hylle «patriotiske kvinner» på denne kvelden arrangert i Jeanne d’Arcs ære. «SIEL er et helt ferskt parti,» sier lederen Karim Ouchikh. «I 2012 ga Marine Le Pen oss en ordre: Hun ville skape en organisasjon som kunne huse høyrevelgere som ikke ville være med i Front national. Hun outsourcet dette arbeidet. Vi skulle sluse folk inn.»
I november forlot SIEL Marine Le Pens koalisjon, Rassemblement bleu Marine, på grunn av «manglende internt demokrati». Siden har organisasjonen arbeidet for å forene de ulike høyresidene og forsøkt å være en brobygger mellom Les Républicains og Front national.8 Valérie Igounet, Les Français d’abord. Slogans et viralité du discours Front national (1972-2017), Éditions Inculte, Paris, 2017. Ouchikh aksepterer å være «fredsbevarer», fordi det ifølge ham «finnes et forent kulturelt rom innad i høyresidene». Med et krus sider hånda sier han: «Flertallet her mener at Frankrike ikke oppsto i 1789, men har sine røtter i l’Ancien Régime, det førrevolusjonære monarkiet. Og de setter islamisering i kjernen av debatten.» Det er mange tegn til et ideologisk gjennombrudd: «Suksessen til kommentatorer som Philippe de Villiers, Éric Zemmour og Patrick Buisson, veksten til ukeavisen Valeurs actuelles, og framfor alt størrelsen på antiabortdemonstrasjonene og Manif pour tous har vist at et verdihøyre har reist seg i Frankrike».
Ouchikh følger suksessen til den nasjonalistiske høyresiden i Sentral-Europa og regner med en politisk endring. Han «satser dessverre» på at de indre motsetningene i Front national vil undergrave partiets politiske strategi. «I sentralkomiteen er 80 prosent av de folkevalgte representanter for den nasjonalorienterte høyresiden. Virkeligheten til partiets kadre og medlemmer har lite å gjøre med ledelsens linje.»
Ytre høyres nye klær
«Jeg nekter å si om Front national er venstre eller høyre,» sier partiets nestleder, Louis Aliot. «Front national er verken høyre eller venstre, eller kanskje sier jeg nettopp at det er både venstre og høyre.» Slagordet «Verken høyre eller venstre» går tilbake til 1930-tallet og framtidige nazi-kollaboratører som Jacques Doriot og Simon Sabiani. I dag har det en dobbel funksjon i å nøytralisere ethvert forsøk på å samle høyresidene og samtidig ikke forby flørting med venstrevelgere.
«Da jeg var med i Lutte ouvrière [Arbeiderkamp], hadde jeg mange venner som leste Le Monde diplomatique,» sier Fabrice Engelmann, ordfører i byen Hayange på grensen til Luxemburg. Han ble nominert av Front national i 2014 for å stjele kommunen fra Sosialistpartiet. Han hadde en komplisert, men perfekt profil. Etter å ha vært med i trotskistpartiet var han leder for en lokalavdeling i fagforeningen CGT og ble med i Nouveau Parti anticapitaliste (NPA). Til slutt endte han opp i Front national. «I Hayange og omegn hadde vi ikke Front national, for å si det slik. Det fantes et lite aktivt medlem, en tidligere fremmedlegionær som du ikke ville tilbrakt en kveld med. Han var Front nationals evinnelige kandidat.» Engelmann er med i alle reportasjene om partiet som et symbol på en del av arbeiderklassens skifte mot ytre høyre og de nye klærne ytre høyre har ikledd seg.
For Le Pen ønsker at partiet skal være et «fornyet, åpent og effektivt parti». Hun forsøker å kvitte seg med Front national-merkelappen som fortsatt er belastende. Hun gjør alt for å rekonstruere et parti som fortsatt mangler kadrene som trengs for å kunne utøve makt: fra «den nasjonale samlingen» partiet foreslo foran parlamentsvalget i 1986 for å få med seg overløpere på høyresiden til koalisjonen Rassemblement bleu Marine (opprettet i mai 2012), fra organisasjonene som for tjue år siden skulle glatte over medlemmenes ideologi og oppførsel til dagens bevegelser.9 Alexandre Dézé, «Une nouvelle stratégie?», i Sylvain Crépon, Alexandre Dézé og Nonna Mayer (red.), Les Faux-semblants du Front national. Sociologie d’un parti politique, Presses de Sciences Po, Paris, 2015.
Front national har blitt monopolisert av en familieklan og viser på sin måte forfallet til de kollektive organisasjonene. Selv om artikkel 4 i den franske grunnloven sier at «partiene og de politiske grupperingene bidrar til at den allmenne stemmeretten kommer til uttrykk,» er det sjelden disse som bidrar til å gjøre folk bevisste og selvstendige. De fleste nøyer seg med å være valgmaskiner for personlige eventyr. Som et tidens tegn var det 20 partier i Frankrike i 1990 og 451 i fjor.
Oversatt av redaksjonen
Allan Popelard er journalist.
- 1Robert Michels, Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie, Werner Klinkhardt, Leipzig, 1911, og Simone Weil, Note sur la suppression générale des partis politiques, Climats, Paris, 2006 (1940).
- 2Daniel Cohn-Bendit, Pour supprimer les partis politiques!? Réflexion d’un apatride sans parti, Indigène Éditions, Montpellier, 2013.
- 3Nathalie Éthuin, «Les évolutions du militantisme», sommeruniversitetet til Det franske kommunistpartiet, august 2010.
- 4Jean-Luc Mélenchon, «L’événement du 18 mars ouvre un chemin», L’Ère du peuple, 4. mars 2017.
- 5Jean-Luc Mélenchon, Le Choix de l’insoumission. Entretien biographique avec Marc Endeweld, Seuil, Paris, 2016.
- 6Se over.
- 7Folkemøte i Strasbourg, 15. februar 2017.
- 8Valérie Igounet, Les Français d’abord. Slogans et viralité du discours Front national (1972-2017), Éditions Inculte, Paris, 2017.
- 9Alexandre Dézé, «Une nouvelle stratégie?», i Sylvain Crépon, Alexandre Dézé og Nonna Mayer (red.), Les Faux-semblants du Front national. Sociologie d’un parti politique, Presses de Sciences Po, Paris, 2015.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
