Politikken tar hevn

Vi er på vei inn i en politisk æra hvor setninger som begynner med «Det blir i så fall første gang at …» synes å annonsere at hendelser som inntil nå har vært utenkelige blir virkelighet. Denne våren er det første gang man ikke lenger spør om Front national vil komme til andre runde i det franske presidentvalget, i stedet spekulerer man på om at partiet vil vinne, noe som fortsatt er usannsynlig. For første gang stiller ikke den sittende presidenten, i stedet stiller to av hans tidligere ministre, Benoît Hamon (PS) og Emmanuel Macron (En marche!). For første gang kan både Sosialistpartiet (PS) og høyresiden, som har vekslet på å styre Frankrike helt siden den femte republikken og presidentstyret ble innført i 1958, forsvinne ut i første runde.

Du skal også lete lenge etter en fransk valgkamp som har vært så preget av kontinuerlig nyhetsdekning, politietterforskninger og en manglende evne til å holde oppmerksomheten om et tema i mer enn et døgn. Og det har garantert ikke skjedd før at en sentral kandidat til landets høyeste embete er siktet for underslag av offentlige midler, mens han i flere tiår har hevdet at Frankrike er konkurs.

Å høre Macron snakke er som å høre gamle opptak av Clinton, Blair og Schröder.

Ettersom den sittende presidenten ikke ville stille til gjenvalg, har årsakene til uregelmessighetene havnet i bakgrunnen. François Hollande har på sine fem år blitt den femte republikkens mest upopulære president, og det etter at forgjengeren Nicolas Sarkozy allerede hadde gjort seg grundig upopulær. Sosialistpresidenten har selv sagt at han har hatt «fem år med relativt absolutt makt».¹ I juni 2012 satt PS faktisk for første gang i partiets historie med presidenten, regjeringen, nasjonalforsamlingen, senatet, 21 av de 22 byregionene, 56 av de 96 departementene og 27 av de 39 byene med over 100 000 innbyggere.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Eneveldig president

Denne makten brukte Hollande like egenrådig som eneveldig. Han har erklært unntakstilstand, dratt Frankrike inn i flere internasjonale konflikter og tillatt drap på mistenkte med droner. Han har også tvunget sitt parlamentariske flertall til å godta en reform av arbeidsloven med en lite brukt artikkel i grunnloven, en reform verken han eller parlamentet hadde støtte til i folket. Han har også endret regioninndelingen i Frankrike fra sitt kontor i presidentpalasset.

Her ser vi hvorfor spørsmålet om den femte republikkens institusjoner er viktig, noe Hamon og Jean-Luc Mélenchon (La France insoumise) vil gjøre noe med, i motsetning til François Fillon (Les Républicains), Macron og Marine Le Pen. Ikke noe annet vestlig demokrati har så mye makt konsentrert i hendene på ett enkelt menneske. I tillegg til den reelle faren for at det en dag vil komme en statsleder som er mindre godmodig enn han som snart forlater presidentpalasset, står de pompøse erklæringene om det franske demokratiet i skarp kontrast til et faktum som Hollande har gjort innlysende: Ensom maktutøvelse øker muligheten til å tråkke på valgløftene som er grunnlaget for mandatet presidenten har fått fra det suverene folket.

Han lovet å forsvare den franske metallindustrien, men stengte det store jernverket i Florange nord i landet. Han skulle reforhandle EUs stabilitetspakt, men ga opp allerede første dag på jobb. Han lovet å «snu ledighetskurven» innen utgangen av 2013, men over tre år senere vokser ledigheten stadig. Men følelsen av å ha blitt forrådt festet seg framfor alt på grunn av en setning som alle franskmenn hørte minst hundre ganger under valgkampen i 2012: «Min eneste motstander er finansverdenen.» Etter at han ble valgt nølte Hollande ikke med å gjøre en mann fra banken Rothschild til å sin rådgiver og senere næringsminister.

«Globalistene» mot «patriotene»

Oppslutningen Macron synes å ha i opinionen for tiden er derfor enda mer nedslående. En historisk upopulær president kan nå bli erstattet av en verdig arvtaker, om det så enn er et fadermord. «Macron, det er meg,» har Hollande sagt. «Han vet hva han skylder meg.» Macron er ikke sosialist, men det er heller ikke Hollande. Den ene har sagt det høyt og tydelig, den andre ad omveier. Macrons uttalelser vender ryggen til en venstretradisjon som angrep «pengene» og «finansen», men samsvarer med overbevisningene Hollande uttrykte allerede i 1985 i boka La gauche bouge («Venstresiden rører på seg»), hvor man blant forfatterne finner dagens forsvarsminister og generalsekretæren for presidentstaben.²

Allerede i denne boka finner man Macrons store idé, selv om den hos ham er skjult under en haug av vage og hule ord. Ideen om en ny sosial allianse mellom den utdannede middelklassen og det liberale næringslivet, sveiset sammen av et felles ønske om å hevde seg på verdensmarkedet. Å høre Macron snakke er som å høre gamle opptak av Bill Clinton, Tony Blair og Gerhard Schröder:³ «gründerskap» framfor «utenforskap», profitt framfor rentenisme, reformister og modernister mot ekstremister og tilbakeskuende. Å følge Macron betyr å engasjere seg enda mer fullhjertet enn Hollande i venstrenyliberalismens «tredje vei». Den nyliberalismen som klarte å innsmigre seg hos Demokratene i USA og hos europeiske sosialdemokrater, og kastet dem ned i den avgrunnen de nå ligger og kaver i.

EU var blitt likegyldig til innbyggernes beslutninger. Med brexit tok politikken hevn.

«Globalistene» og «Brussels parti» mot «patriotene» – Le Pen gleder seg over at den politiske konflikten følger denne dialektikken. Richard Ferrand, PS-representanten som er pilaren i Macrons valgkamp, synes å gjøre drømmene hennes til virkelighet: «Det finnes på den ene siden de reaksjonære nynasjonalistene og de identitære, og på den andre de progressive som mener at EU er nødvendig.»⁴ Et slikt oppsett i den ideologiske debatten er på ingen måte uskyldig. Det dreier seg på begge sider om å drukne klassespørsmålene, de ene med «identitær» frykt, de andre med å skjelle ut «reaksjonære» drifter.

Men de som «mener at EU er nødvendig» befinner seg et visst sted i samfunnet, uansett hva de markedsprogressive måtte mene. «Utsendte arbeidere», som et EU-direktiv fra 1996 skapte og som det har blitt stadig flere av de siste ti årene, er langt oftere bygningsarbeidere og landbruksarbeidere enn kirurger og antikvitetshandlere. Men det ofrene for denne ordningen «mener» er også og framfor alt et resultat av hva de erfarer, det vil si lønnsdumping som truer levekårene deres. For dem er EU noe annet enn en «Ode til gleden».

Erkeengel for demokrati

Donald Trumps politiske strateg, Steve Bannon, har forstått at den nasjonalistiske høyresiden kan trekke fordel av den sosiale deklasseringen som nesten alltid kommer i kjølvannet av lovprisninger av den globale landsbyen. «Kjernen i det vi tror på, er at vi er en nasjon med en økonomi. Ikke en økonomi i et eller annet globalt marked med åpne grenser,» forklarer han. «Verdens arbeidende menn og kvinner er lei av å bli diktert av det vi kaller Davos-partiet. Det finnes folk i New York som føler de står nærmere folk i London og Berlin enn folk som bor i Kansas og Colorado, og de har mer av denne eliteholdningen der de vil diktere for alle hvordan verden skal styres.»⁵

På sine folkemøter fulle av EU-flagg hyller Macron mobiliteten, han vil «bedre bedriftenes marginer» og lover å kutte i trygden for arbeidsledige hvis de takker nei til et «anstendig jobbtilbud» to ganger.⁶ Hvordan skille hans forslag fra pengeoligarkenes interesser og vite hvem som er med i «Davos-partiet»? Det er lett å forestille seg de demokratiske skadene av en eventuell duell mellom han og Le Pen, som mediene gjør sitt beste for å få til.

I over tjue år har ideen om le vote utile, den nyttige stemmen, framstilt de to dominerende partiene som en skanse mot ytre høyre, et ytre høyre disse partiene har gitt en enorm oppslutning med sine beslutninger og overenskomster. «I dag er Macrons prosjekt et springbrett for Front national,» sier Hamon.⁷ Samtidig har Front nationals oppslutning gitt et maktmonopol til partiets motstandere, inkludert sosialistene.⁸

I 1981 regnet François Mitterrand med at et sterkt ytre høyre ville tvinge høyresiden til å gå i allianse med det og bli uvalgbar.⁹ I april 2002 var situasjonen omvendt, da Jean-Marie Le Pen konkurrerte mot Jacques Chirac i andre runde av presidentvalget. Siden 2002 har høyresiden bare trengt å slå PS i lokale eller nasjonale valg for å bli i nesten hele venstresidens øyne en erkeengel for demokratiet, kulturen og republikken.

Monarkiske institusjoner som åpner for alle slags knep og fornektelser. En politikk innesperret i frykten for noe verre. Medier som er milde med den ene mens de fråtser i de andre. Og så har vi EU. Mesteparten av Frankrikes økonomiske politikk er underordnet EU, likevel foregår valgkampen som om den neste presidenten kan gjøre som han eller hun vil.

Reforhandle EU-traktater

En seier for Le Pen kan bety slutten for EU. «Jeg vil ikke være Merkels visekansler,» har hun advart. Hvis en av valgets – og Merkels – favoritter, det vil si Fillon eller Macron, vinner, vil kontinuiteten med Frankrikes to foregående presidenter være sikret. Konsensusen med EU-kommisjonens politikk vil bli bevart og hegemoniet til Tyskland og ordoliberalismen bekreftet. Saken vil stille seg annerledes med Hamon eller Mélanchon. Bortsett fra at Hamon støtter ideen om et felleseuropeisk forsvar, har de lignende målsetninger. Men midlene er vidt forskjellige, så forskjellige at de konkurrerer og står i fare for å sende hverandre ut av kampen.

Med Hamon er det vanskelig å ikke få en følelse av déjà vu. Han forsøker å forsone sitt positive syn på EU med ønsket om å bryte med sparepolitikken og føre en politikk for sysselsetting og miljø, og en politikk som er mindre nådeløs mot forgjeldede land som Hellas. Dermed må han overbevise seg selv om at endringen han vil ha er mulig, inkludert innenfor dagens institusjoner, at det er mulig å «oppnå håndfaste resultater uten å vende ryggen til Europa». Og han baserer sitt håp på at den europeiske venstresiden, og spesielt den tyske, på ny skal komme til makten.

Det var nettopp dette Hollande forespeilte velgerne for fem år siden. 12. mars 2012 lovet han «høytidelig» sine europeiske kamerater samlet i Paris å «reforhandle budsjettraktaten» som Merkel og Sarkozy hadde framforhandlet. «Jeg er ikke den eneste, for det finnes en progressiv bevegelse i Europa,» presiserte han. «Jeg vil ikke være alene, det franske folkets stemme vil gi meg mandatet».

Cécile Duflot, som senere ble hans boligminister, har fortalt hvordan det lå an: «Alle forventet at [Hollande] ville starte styrkeprøven med Angela Merkel. […] Vi skulle endelig vende ryggen til Merkozy. […] Hvor liberal og rigid han enn var, satset italienske Mario Monti på at Frankrike skulle snu tendensen. Erkekonservative Mariano Rajoy så François Hollande som en mulighet til å dempe presset mot Spania. Mens Hellas og Portugal var klare til å følge hvilken som helst frelser for å unngå ruin.»¹⁰ Slik gikk det ikke.

Håpets parti

Det samme hadde allerede skjedd 14 år tidligere. På den tiden var Hollande partileder for PS, og Lionel Jospin statsminister. Før lanseringen av fellesvalutaen var en «stabilitets- og vekstpakt» framforhandlet med en hel rekke strenge bestemmelser, inkludert bøter i tilfelle overdrevne underskudd. Som opposisjonsleder hadde Jospin fordømt pakten som en «super-Maastricht-traktat» som på «absurd vis er innvilget tyskerne». Da han ble statsminister i 1997 aksepterte han likevel alle vilkårene på EU-rådsmøtet i Amsterdam noen dager senere. Med denne aksepten, forklarte Frankrikes daværende EU-minister Pierre Moscovici, hadde han fått gjennom «EU-rådets første resolusjon for vekst og sysselsetting». I etterkant kan alle se at resolusjonen har hatt brutale konsekvenser.

Hamon og Mélenchon vil nå reforhandle EU-traktatene. Vil de gi seg midlene til å gjøre det denne gangen? Hamon angriper ikke Den europeiske sentralbankens uavhengighet, men håper «å endre bankens statutter». Han er enig med regelen om maksimalt tre prosent offentlig underskudd, men «ønsker en stimuleringspolitikk» forenlig med hans miljøambisjoner. Han foreslår «å sette ned en demokratisk forsamling for eurosonen», men presiserer samtidig: «Jeg vil akseptere at man drøfter det, selvsagt. Jeg vil ikke dra til Berlin eller andre steder og si: ’Det er dette eller ingenting’, det er meningsløst.»

Noen av disse reformene krever enstemmig tilslutning fra EUs medlemmer og Tyskland støtter ingen av dem i dag. Hamon håper å endre situasjonen med en europeisk venstreallianse, og avfeier den lite oppmuntrende presedensen fra 2012: «Jeg tror at tyskerne er mer åpne i dag enn da Hollande kom til makten.» Han begrunner det med frykten for at EU skal gå i oppløsning og utsiktene til en politisk endring i Tyskland. Ikke desto mindre sier han at han er fra «håpets parti».

Mélenchons håp har endret seg siden 2012. «Ingen progressiv politikk er mulig» i dagens EU, i mangel av en «felles utmeldelse av EU-traktatene» eller omgjøring av dem (plan A). Av den grunn utelukker Mélenchon ikke en «ensidig utmelding» (plan B). Han har ikke særlig tiltro til en snarlig og simultan offensiv fra venstrekreftene, som snarere har en tendens til å trekke seg tilbake. Dermed blir EUs nest mektigste land i hans øyne «brekkstangen for det europeiske slaget». Jacques Généreux, som har vært med på å utforme Macrons valgprogram, oppsummerer ligningen slik: «Hvis Frankrike tvinges til å forlate EU, vil det bety slutten for euroen og EU, intet mindre. Det er ikke i noens interesse å ta en slik risiko. Spesielt ikke Tyskland.» Dermed kan Frankrike nekte å bøye seg for EUs regler som begrenser landets økonomiske prioriteringer og samtidig «uten frykt, og om det er ønskelig, bli værende i euroen så lenge landet vil».¹¹ EU var blitt likegyldig til innbyggernes demokratiske beslutninger, overbevist om at traktatene hadde begrenset medlemslandenes handlingsrom. Med brexit og Trumps seier tok politikken hevn. Et febrilsk EU følger nå nøye med på hvert nasjonale valg som om livet står på spill. Selv seier til en av de to EU-adlede franske presidentkandidatene vil ikke være nok til å berolige EU særlig lenge.

Oversatt av redaksjonen

Serge Halimi er ansvarlig redaktør i LMD, Frankrike.

1
Gérard Davet og Fabrice Lhomme, «Un président ne devrait pas dire ça …». Les secrets d’un quinquennat, Stock, Paris, 2016.
2
Skrevet kollektivt under pseudonymet Jean-François Trans.
3
Serge Halimi, Le Grand Bond en arrière. Comment l’ordre libéral s’est imposé au monde, Agone, Marseille, 2012.
4
Le Journal du dimanche, Paris, 12. mars 2017.
5
Sitert av William Galston, «Steve Bannon and the ’Global Tea Party’», The Wall Street Journal, New York, 1. mars 2017.
6
Det vil si med en lønn som ikke er «over 20-25 prosent lavere enn» i forrige jobb.
7
France 2, 9. mars 2017.
8
Serge Halimi, «Den kyniske kampen mot ytre høyre», Le Monde diplomatique, januar 2016.
9
Se Emmanuel Faux, Thomas Legrand og Gilles Perez, La Main droite de Dieu. Enquête sur François Mitterrand et l’extrême droite, Seuil, Paris, 1994.
10
Cécile Duflot, De l’intérieur. Voyage au pays de la désillusion, Fayard, Paris, 2014.
11
Jacques Généreux, Les Bonnes Raisons de voter Mélenchon, Les Liens qui libèrent, Paris, 2017.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Politikken tar hevn