Dypstaten

Når en uberegnelig og lite lærevillig president kommanderer verdens mektigste hær, er det best å ha mange kritiske stemmer og institusjoner. Da Donald Trump ga generalene sine ordre om å bombe Syria og sende krigsskip til Asia, fikk han stående applaus fra både demokrater og republikanere, og så å si alle medier, også de europeiske. En fransk riksavis mente til og med at «angrepene på Syria» hadde «noe frigjørende» over seg. 59 missiler mot en flybase i Midtøsten har altså forvandlet en upopulær, amatøraktig og nepotistisk president til en resolutt, fornuftig president som ikke klarte å tøyle sin menneskelighet etter å ha sett bilder av «vakre babyer brutalt drept i et barbarisk angrep». Et så samstemt kor av hyllester er enda mer urovekkende i dagens spente internasjonale klima, når vi vet at Trump elsker å bli beundret.

Tre dager før han forlot Det hvite hus i januar 1961 advarte republikaneren Dwight Eisenhower sine landsmenn mot et «militærindustrielt kompleks» med en «total innflytelse – økonomisk, politisk og selv åndelig – som merkes i hver by, hvert delstatsparlament, hvert kontor i den føderale administrasjonen». Skal vi dømme etter de mange helomvendingene til dagens amerikanske president, har dette komplekset ikke vært på latsiden de siste ukene. 15. januar mente Trump at «NATO er utdatert», 13. april var «NATO ikke lenger utdatert». For noen måneder siden regnet han med at Russland ville bli «en alliert», 12. april fastslo han at forholdet mellom USA og Russland har falt til «det laveste punktet noensinne». (…)