Vår tids populisme overskrider de fleste tradisjonelle ideologiske skillelinjer. Mens Donald Trumps innvandringsfiendtlige nasjonalisme erobret Republikanerne og Det hvite hus, mobiliserte Bernie Sanders arbeidere i et venstrepopulistisk korstog med tradisjonell populistpolitikk som nasjonalisering av høyere utdanning og helsetjenester, og reversering av dagens skjeve skattesystem. Samtidig fant den «antiglobalistiske» brexit-avstemningen, drevet av høyrenasjonalistene i UKIP, sted like etter at Jeremy Corbyn hadde forkastet New Labours nyliberale ortodoksi, som har tæret på den britiske venstresiden siden Tony Blairs tid.
Man skulle tro at de desillusjonerte kreftene innen anglosaksisk sosialliberalisme nå ville omfavne økonomisk venstrepopulisme som en motgift mot høyresidens aggressive, fremmedfiendtlige kulturpopulisme. Det har ikke skjedd.
Snarere har mange progressive blitt stadig mer allergiske mot vanlige folk. HBO-kommentatoren Bill Maher er et godt eksempel. I et intervju før valget sa han til Trumps talsperson Kellyanne Conway at Trumps oppslutning skyldtes at «folk er idioter». En påfallende lik tone finner vi i det anerkjente tidsskriftet Foreign Policy som i juni trykket en artikkel med overskriften: «Tiden er inne for at elitene reiser seg mot de uvitende massene».
Disse utblåsningene er ærlige, det skal de ha, men de er ikke særlig originale. Før Trump og brexit hadde høyresiden den samme hangen til misantropisk harme som nå rir venstresiden.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
De yrende og uvaskede massene
Inntil Trump-leiren skiftet til en folk flest-retorikk – til tider har de minnet om fagforeningsagitatorene de i flere tiår har forsøkt å knuse – var slagordene deres ofte åpenlyst elitistiske. Før journalisten Milo Yiannopoulos inngikk en millionkontrakt som Trump-forkynner og profesjonell høyrehomo, likte han å posere i en t-skjorte med påskriften: Stop being poor.
Den utrettelige høyreprovokatøren Ann Coulter – en forhenværende outsider som nå er urovekkende representativ for den nye konservative mainstreamen – har lenge spilt på en oppdatert variant av den moralske panikken som har ridd hennes samfunnsklasse siden modernitetens spede begynnelse: frykt for de lettpåvirkelige og emosjonelt ustabile menneskemassene som yngler som kaniner.
I boka Demonic (2011) foregir hun å vise «hvordan den progressive mafiaen setter Amerika i fare» og hyller Gustave Le Bon (1841–1931). Den franske sosialpsykologen er mest kjent for La Psychologie des foules («Massenes psykologi», 1895) som Hitler hyllet og som har vært en konstant referanse for både misantroper og eugenikere. Faktisk er hele den innvandringsfiendtlige diskursen, med sine nylige utslag i Trumps krigsrop «Bygg muren!», gjennomsyret av arven etter Le Bon og de som alltid har fryktet de yrende og uvaskede massene, uansett om disse er utlendinger eller hjemmeavlede. Alarmismen deres rettet seg først mot de hvite arbeiderne i de vestlige samfunnene, før de fant en ny skyteskive i de nye etniske minoritetene.
Hva tilbyr dagens livstrette Clinton-tilhengere som kaller folk flest idioter?
I begge tilfeller er retorikken imponerende lik: Det er for mange av dem. De formerer seg for mye. Det er ikke nok plass. De vil ødelegge og forringe vår kultur. Men det slående i den nye politiske ordenen er hvor ideologisk utskiftelige slike holdninger er blitt: Hvis Hillary Clinton hadde vunnet valget eller britene hadde stemt imot brexit, ville vi uten tvil fått mer populisme fra sosialliberalerne og mer misantropi fra høyresiden.
Enda mer forvirrende er skjellsordene til den utilslørte hvit makt-subkulturen hos den nye netthøyresiden som kaller seg selv «alt-right». Her blir alle som ikke tar med seg inn i voksenlivet den underlige ungdomstrangen til å skille seg ut fra samfunnets forhatte mainstream, kalt normie eller basic bitch – som om hvit separatisme var en obskur punksjanger. En rød tråd av masseforaktende misantropi går gjennom skriftene og retorikken til den nasjonalistiske høyresiden på nett. Jo mer man ser på de reaksjonære kreftene samlet bak milliardærpresidenten, jo mer opportunistisk virker hans populistiske vending.
Dyriske masser
Gjenstandene for denne panikken har endret seg over tid. Intelligentsiaen i Vest-Europa på slutten av 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet avskydde de samme massemediene som i dag gir spalteplass og status til de mange masseforaktende kommentatorene. På 1930-tallet langet den britiske litteraturkritikeren Frank Raymond Leavis ut mot «filmer, aviser, reklame i alle former» og advarte om at ny teknologi og masser som kunne lese og skrive betød at «kulturen er i en krise» uten sidestykke i historien.
Som litteraturprofessor John Carey har vist, var det dette nye lesende publikummet som ga en etterspørsel etter allmenne aviser, og avisene ble et beleilig uttrykk for «massene» i de opinionsdannende klassene. Poeten T. S. Eliot kalte avisleserne «en selvgod, fordomsfull og tankeløs masse».1 John Carey, The Intellectuals and the Masses: Pride and Prejudice Among the Literary Intelligentsia, 1880–1939, Faber and Faber, London, 1992. Forfatteren D. H. Lawrence mente man måtte rive problemet opp med roten. «Steng alle skolene med en gang,» foreslo han, for «den store massen av menneskeheten burde aldri lære å lese og skrive.» Aldous Huxley mente at «allmenn skolegang har skapt en enorm klasse av det jeg vil kalle de Nye Imbesile.» Charles Baudelaire kalte fotografiet en «helligbrøde» som gjorde at «det gemene samfunnet» kunne «betrakte sitt trivielle bilde». Hva ville han sagt om dagens selfies?
Det viktigste var, ifølge Carey, frykten for befolkningsvekst. Fra 1800 til 1914 steg den europeiske befolkningen fra 180 millioner til 460 millioner. Intelligentsiaen ble rammet av en panisk frykt for kulturelt forfall. Forfatteren H. G. Wells kalte tidens folketilvekst en «ekstravagant sverm av nyfødte» og «1800-tallets største katastrofe». En hel panikksjanger av bøker om massene dukket opp. I den spanske filosofen José Ortega y Gassets Massenes opprør (1930) smeltet elitepanikkens to hovedstrømninger sammen til ett argument: Den vestlige høykulturens verdige tradisjoner var på randen til å bli fullstendig utslettet av et dyrisk massepublikum.
Det er temmelig sjokkerende å oppdage at så mange litterære giganter fra denne tiden anså folk flest som mer eller mindre undermennesker. «Jeg tror at massen, mengden, flokken alltid vil være avskyelig,» skrev Gustave Flaubert. Ezra Pound som senere ble en notorisk fascistsympatisør, så på menneskeheten som en «mengde idioter». Virginia Woolf klaget over «dette anonyme monsteret, mannen i gata». Massesamfunnet var ifølge henne «en gigantisk, uttrykksløs og nesten formløs gelé av menneskelig materie […] som iblant vingler i den ene eller andre retning når et eller annet instinkt av hat, hevn eller beundring bobler opp i det.»
People = Shit
Dagens gjengse kulturelle konsensus ser, selvfølgelig, slike selvopptatte tirader som toppen av elitisme. Men underlig nok har mange av disse eksterministiske fantasiene blitt absorbert inn i samtidens massekultur. De samme mediene som elitistene mente banet vei for massenes tyranni, begynte raskt å formidle massehatet til massene selv.
På mange måter fikk dette synet sitt fulle gjennomslag et århundre etter Gustave Le Bons verk. 90-tallet var et vippepunkt hvor forakten for menneskeheten antok en viss livstrett kulhet og gjorde motkulturell posering til mainstream.
Komikeren Bill Hicks ble berømt på 90-tallet for punchlines som «vi er virus med sko». Han la hånlig ut om «fødselens mirakel» og understreket sitt misantropiske klassehat med lydeffekter:
«Det er ikke et mirakel om hver eneste yin yang i verden hver niende måned kan dumpe et helt kull av disse sutrende kålhodene på planeten vår. Og hvis du ikke har fått med deg den siste statistikken over enslige mødre, så sprer miraklet seg som en gressbrann. Halleluja! Over hele verden fylles trailerparkene med små mirakler. […] Vet du hva som virkelig ville vært et mirakel? Om jeg hadde husket navnet på faren din, herregud. Bump! Jeg tror at jeg må kalle deg Trailersjåfør junior. Bump! Der er broren din, Pizzabud junior. Der er broren din, Skadedyrkontrollen junior. Der er broren din, Arbeider-for-mat junior.»
Dette er samme type retorikk som man finner i alt-rights lysskye nettfora, som flommer over av hat mot den fødende kvinnekroppen, uavhengig av om den er svart, latinamerikansk eller fattig og hvit.
I 1996 slapp Tool, ofte kalt tenkende menneskers metalband og store fans av Bill Hicks, albumet Ænima. Tittelsporet sammenligner det menneskelige innholdet i Los Angeles med innholdet i et toalett som burde bli vasket bort i en sekulær refortolkning av syndefloden: «Her i dette håpløse, råtne hullet vi kaller L.A.,» skrek vokalist Maynard James Keenan, «er den eneste løsningen å trekke i snoren.» En hel haug grunge- og metalband gjentok dette refrenget i et papegøyekor av menneskehat som sannsynligvis kulminerte i 2001 med Slipknots låt «People = Shit».
Fatalistisk, framtidsløs visjon
Den misantropiske stilen på 90-tallet fant også gjenklang i den motsatte leiren i kulturkrigen, hos dommedagsprofeter som pastor Fred Phelps, som sa at han ønsket velkommen den fortjente slutten for de overfladiske, yrende, jordiske og avskyelig kjødelige amerikanske massene.
Det var også en kristen pastor, Thomas Malthus, som skrev den berømte Om befolkningslova2 Thomas Malthus, Om befolkningslova, Samlaget, Oslo, 1975. i 1798, hvor han ga en moralsk og filosofisk legitimitet til frykten for ukontrollert formering. Med det ga Malthus også en ferniss av vitenskapelighet til brutaliteten i de britiske fattighusene og barnehjemmene under den industrielle revolusjonen. Malthusianismen skulle senere gi et alibi til sosialdarwinisme, eugenikk og folkemordspolitikk i det imperialistiske Europa.
Malthusianske ideer fikk en renessanse i venstreorienterte kretser på 90-tallet, men de hadde allerede dukket opp noen tiår tidligere i miljøfløyen av etterkrigstidens motkultur. I 1968 skrev biologien Paul R. Ehrlich den nymalthusianske boka Befolkningsbomben som solgte to millioner eksemplarer. Her gjorde han overbefolkning til miljøsak nummer én og forkynte en kaldblodig malthusiansk politikk med massesterilisering. «En stinkende, het natt», skriver han, fikk han «føle overbefolkning»: «Folk som stakk hendene inn gjennom bilvinduet og tigget. Folk som skjet og folk som pisset. Folk som hang på bussene. Folk som passet på kveg. Folk, folk, folk, folk.»3 Paul R. Ehrlich, Befolkningsbomben: fødselskontroll eller undergang?, Aschehoug, Oslo, 1969. Han skyndte seg tilbake til hotellet, «skremt» av «massene».
Murray Bookchin, en av de skarpeste interne kritikerne av den moderne venstresiden, så på 90-tallet «et dypt kulturelt ubehag som gjenspeiler en fallende tro på vår arts kreative evner». Han anklaget de selverklært progressive for å fremme en slags nesten-eugenistisk «åndelig hygiene» for å dempe massenes frenetiske ressursforbruk.
Kulturkonservative har på sitt beste argumentert for dannelse, gode manerer, rettssikkerhet og å bevare de store institusjonene og tradisjonene. Dette prosjektet bygde implisitt på en tro på menneskets verdighet og evne til forbedring. Selv elitens moderne misantropi var opptatt av å verne høykulturen mot massefiseringens ødeleggende krefter: Det vil si at de i det minste uttrykte en viss tiltro til menneskehetens ypperste kunstneriske og kreative evner.
Hva tilbyr dagens livstrette Clinton-tilhengere som kaller folk flest idioter? Hva tilbyr den nihilistiske misantropien til høyretrollene som skjeller ut normies, annet enn en egen form for kulturelt forfall og en fatalistisk, framtidsløs visjon diktert av biologisk determinisme?
I stedet for å trekke veksler på fortidens store humanistiske folkemobiliseringer, som borgerrettsbevegelsen og fagbevegelsen, skriver Trumps mest høylytte kritikere seg inn i lang tradisjon med elitistisk, misantropisk frykt og forakt. Den store utfordringen vi står overfor i dag er ikke så mye en tøylesløs populisme som en forvirret debatt om hva populismen representerer – og hvilke forhåpninger massene får lov til å ha.
Oversatt av redaksjonen. En versjon av denne artikkelen er tidligere publisert i The Baffler, mars 2017.
Angela Nagle er journalist.
- 1John Carey, The Intellectuals and the Masses: Pride and Prejudice Among the Literary Intelligentsia, 1880–1939, Faber and Faber, London, 1992.
- 2Thomas Malthus, Om befolkningslova, Samlaget, Oslo, 1975.
- 3Paul R. Ehrlich, Befolkningsbomben: fødselskontroll eller undergang?, Aschehoug, Oslo, 1969.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
